Tro, liv og lære innen anabaptismen, del I

Etter oppfordring fra flere fortsetter jeg serien om anabaptistene. Det er tydelig at mange er interessert i det som er blitt kalt for Den tredje reformasjonen, eller Den radikale grenen av reformasjonen.

Eberhard Arnold (lille bildet), grunnla Bruderhof-bevegelsen, som er en videreføring av mange av de prinsippene som anabaptistene sto for. Han sier følgende, som på mange måter setter ord på noe av den lengselen og fascinasjonen flere føler på, i møte med disse uredde menn og kvinner fra Reformasjonstiden:

”Jeg forsøkte gjennom bibelstudium og samtaler å føre mennesker til Jesus. Men så innså jeg, at dette ikke svarte til det Jesus begjærer. Jeg forsøkte å finne en vei, som ikke bare var opptatt av individuelle sjeler, men også noe konkret i det virkelige livet. På denne tiden forstod jeg meg mer og mer på menneskenes behov fysisk og psykisk, materielt og sosialt, deres fornedring, deres utlevering av seg selv og slaveri. Jeg så Mammons kolossale makt og undertrykkelsens harde støvel. I våre sammenkomster i våre hjem ble det mer og mer tydelig, at den første forsamlingen i Jerusalem var mer enn en historisk hendelse, for det var her Bergprekenen tok skikkelse. Jesu vei var praktisk. Han har vist oss en vei, som sier: ’Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også.’ Gi til dem som ikke har. Gi mat til de sultne. Behandle mennesker som du vil bli behandlet. Dette er veien til Guds rike. Jesus forutsa et rike, en Guds regjering, som skulle forandre forholdende i verden fullstendig. Det er nødvendigere i dag enn noensinne, at vi sier fra oss våre privilegier og rettigheter og lar oss selv bli vunnet for denne vei av full og hel kjærlighet. Å anerkjenne dette og leve i overensstemmelse med det – dette tror jeg er Guds bud for denne tid.”

Det var nettopp dette totalt annerledes livet anabaptistene levde.

Jeg skal i denne artikkelen se litt nærmere på hva som særpreget dem, og vil da starte med å se litt nærmere på deres syn på Den Hellige Skrift. Det er viktig for å kunne forstå deres syn på stat/kirke, militærvesen, edsavleggelse, forsamlingen, nattverden og dåpen.

Anabaptistene og Den Hellige Skrift

Anabaptistenes høyeste autoritet var Bibelen, Guds Ord. Dette betydde at verken kirkelig eller verdslig myndighet kunne få anabaptistene til å endre standpunkt. Det er interessant å merke seg dette i en tid som vår hvor enkelte krever av deg, at du skal tale og ha meninger som tidsånden krever av deg. Slik var det ikke med anabaptistene. De holdt seg til Guds ord, som var deres autoritet med hensyn til liv og lære. Bibellesningen gjorde ved siden av bønn og meditasjon, selve grunnlaget for deres kristenliv. Den harde forfølgelsen de ble utsatt for mer eller mindre tvang dem til å møtes i små grupper. Disse bibelstudiegruppene var selve pulsslaget i anabaptistenes fellesskap. Vi vet at flere prester deltok, mer eller mindre skjult i disse gruppene, men i hovedsak bestod disse gruppene stort sett av lege menn og kvinner. I det materialet jeg nylig har fått del i, om anabaptistenes historie og dogmatikk, så finner jeg til min store og gledelige overraskelse, at flere anabaptister ba regelmessig tidebønner, altså bønner fra Salmenes bok. De fulgte dermed den jødiske tradisjonen for dette.

Anabaptistenes lesning av Bibelen skilte seg fra den offisielle, representert spesielt i Romerkirken, men også fra de øvrige reformatorene. Først og fremst tok bibellesningen sikte på deres eget hverdagsliv. Bibelen ble den rettesnor og det utgangspunkt fra hvilken man prøvde sitt eget liv og sine handlinger i kirke og samfunn. Dermed ble også anabaptistenes lesning av Bibelen farlig. Boktrykkerkunsten og større lesekyndighet gjorde at stadig flere kunne lese selv hva som stod i Bibelen. Dermed var det umulig å styre og kontrollere denne radikale grenen av Reformasjonen.

Det store bildet viser byggingen av en av Brødregårdene, eller Bruderhöfe. I dag ville vi kanskje kalt det en kommunitet, eller aller helst et bofellesskap.