Fader Michael Harper, en av de ledende menn i den karismatiske bevegelsen, nå ortodoks prest, sa en gang følgende om Arthur Wallis (bildet): "En Guds menn hvis innflytelse i mitt liv har vært dyptgående." To andre hvis innflytelse på den Guds gjerning som har pågått i England de siste årtider, Gerald Coates og Terry Virgo har dette å si om Arthur Wallis: "Mange av oss ville ikke ha vært i lederskap uten ham, hans skrevne arbeider og hans eksempel," "Hans faderlige rolle i den siste bevegelse av Den Hellige Ånd var unik. Ingen andre hadde en slik bredde i sine relasjoner, eller en slik respekt i en slik vid krets av troende." Jeg skriver disse linjene, fordi jeg selv er blitt dypt påvirket i min teologi av denne bemerkelsesverdige mannen. Ikke minst av hans bok om vekkelse. "Rain from heaven", eller "Pray in the Spirit". Disse bøkene la et fundament for min egen tjeneste i bønn og undervisning. På norsk fikk vi for mange år siden "Den faste som gleder Gud", en av de få bøker om fastens betydning som finnes på norsk. Nylig tok jeg frem igjen en annen bok, som også er oversatt til norsk: "Den radikale kristne". Det er en bok som virkelig utfordrer meg. Jeg vil gjerne sitere følgende fra denne boken for bloggens lesere i dag. Dette er profetiske ord rett inn i vår samtid:
Å snakke om 'mangel på bibelsk radikalisme' etterlater de fleste av oss uberørt fordi vi ikke helt vet hva det betyr. La oss gi denne sykdommen sitt rette navn: kompromiss. Dette er definert som 'å gjøre innrømmelser for å kunne slutte forlik'. For den kristne innebærer dte at han gir avkall på noe av det Gud har gitt, eller setter til side noe som Gud har vist ham for å komme på høyde med den situasjonen han befinner seg i. Det kan innebære at han må bøye seg for skikk og bruk, klynge seg til en eller annen fordom eller forsvare en eller annen tradisjon. Det kan være et forsøk på å tilpasse seg en annens ønske eller å innsmigre seg hos noen. Eller det kan innebære å ta vare på sitt rykte eller oppnå å bli 'respektert'. Når vi har med sannhet å gjøre, blir det til kompromiss hvis vi tillater innrømmelser. De som er nøyd med ikke å gå på kompromiss når Gud viser dem sin vilje for deres personlige liv, mislykkes ofte når Gud viser dem sin vilje for deres menighetsliv. Andre igjen er ikke en gang klar over at Gud har helt bestemte ting å si om vårt menighetsliv. Når vi klart ser Guds vilje og Guds plan på dette området, og mislykkes i å gi en radikal respons, så er det like mye kompromiss som om det gjaldt vår personlige vandring med Gud. Vi inngår aldri kompromiss ut av ren uvitenhet, bare etter nøye vurdering ut fra den kunnskap vi har. Fristelsen oppstår ikke før Gud åpenbarer sannhet for våre hjerter.
Arthur Wallis døde i 1988 av et massivt hjerteinfarkt ved siden av et stort utendørs trekors.
Å snakke om 'mangel på bibelsk radikalisme' etterlater de fleste av oss uberørt fordi vi ikke helt vet hva det betyr. La oss gi denne sykdommen sitt rette navn: kompromiss. Dette er definert som 'å gjøre innrømmelser for å kunne slutte forlik'. For den kristne innebærer dte at han gir avkall på noe av det Gud har gitt, eller setter til side noe som Gud har vist ham for å komme på høyde med den situasjonen han befinner seg i. Det kan innebære at han må bøye seg for skikk og bruk, klynge seg til en eller annen fordom eller forsvare en eller annen tradisjon. Det kan være et forsøk på å tilpasse seg en annens ønske eller å innsmigre seg hos noen. Eller det kan innebære å ta vare på sitt rykte eller oppnå å bli 'respektert'. Når vi har med sannhet å gjøre, blir det til kompromiss hvis vi tillater innrømmelser. De som er nøyd med ikke å gå på kompromiss når Gud viser dem sin vilje for deres personlige liv, mislykkes ofte når Gud viser dem sin vilje for deres menighetsliv. Andre igjen er ikke en gang klar over at Gud har helt bestemte ting å si om vårt menighetsliv. Når vi klart ser Guds vilje og Guds plan på dette området, og mislykkes i å gi en radikal respons, så er det like mye kompromiss som om det gjaldt vår personlige vandring med Gud. Vi inngår aldri kompromiss ut av ren uvitenhet, bare etter nøye vurdering ut fra den kunnskap vi har. Fristelsen oppstår ikke før Gud åpenbarer sannhet for våre hjerter.
Arthur Wallis døde i 1988 av et massivt hjerteinfarkt ved siden av et stort utendørs trekors.
5 kommentarer:
Du finner frem til mye Bjørn Olav - utrolig hyggelig å lese om Michael Harper. Han var jo prest i Den anglikanske kirken og leder for Renweal (Engelsk Oase -) - og er nå for en del år siden gått over til ortodoks tro? Jeg møtte ham vel første gang i 1967 - fikk ham Sarons Dal til å invitere ham til den "første karismatiske konferanse" - og Michael var hovedtaler. Underlig at Michal nevner GeraLD Coates og Arthur Wallis - som jeg også har gatt ganske nær kontakt med. Jeg trodde nesten at han sto fjernt fra alt det nå? Det ser ikke slik ut. Det foregår visst en tydelig sammenknytting og forening av ting som har gått i hver sin retning.
Dette ga meg mye å tenke på.
Underlig
Vi hadde ikke noe mer kontakt.
Det hadde vært interessant å treffe ham igjen.
PS
Jeg husker best at jeg hentet ham på Sola flyplass og kjørrte ham 15 mil til Kvinesdal - over Jøsenfjord. Jeg tror jeg nesten skremte livet av ham med min kjøring i den for ham ville naturen - og smale veier - og drev sikkert villmannskjøring i hans øyne?
Leste litt fort..
Jeg leste artikkelen litt fort - og misforsto litt. Jeg trodde at Michael Harper nylig hadde uttalt seg om Gerald og Arthur Wallis.
Uansett - jeg skulle gjerne ha møtt Fader Michael Harper igjen - han og John Noble hadde særdeles mye kontakt - men jeg vet ikke om de fremdeles møtes?
John og Gerald har hatt et spesielt budskap de siste årene: "Honor the God-given contacts"
Det betyr at de ærer og snakker pent også om dem som de har hatt konflikter med - de søker å finne tilbake til kjærlighetens røtter.
Og de omtaler hverandre med ærbødighet og respekt.
Michael Harper og hans hustru Jeanne, forlot den anglikanske kirke og ble medlem av Den antiokisk ortodokse kirke i 1995. Fader Michael, som han nå kalles, har fått et stort ansvar for denne delen av den ortodokse familien, som har vokst sterkt de siste årene i England. Stadig nye kirker er grunnlagt. Det var flere anglikanske prester som fulgte Michael Harper i 95, og flere er kommet til. Av ulike årsaker. Fader Michael har skrevet en bok om dette som heter: The True Light, Hodder and Stoughton 1997. ISBN 0 340 67861 5 Du kan også gå til The Antiochian Orthodox Church Great Britain på internett. De har sin egen nettside, og fader Michael sin sin. Jeg har hatt kontakt med ham gjennom flere år, og det har vært veldig spennende å følge utviklingen hans. Jeg mener å huske at jeg har spurt John Noble om Michael Harper, og husker jeg rett, så har de fremdeles en del kontakt via nettverket til et forum for karismatiske menigheter.
Spennende å høre om din kontakt med Arthur Wallis. Om du har krefter til det, hadde det vært veldig interessant å høre deg fortelle om ditt møte med ham, her på bloggen!
ARTHUR WALLIS
Mimretimen er her.
Jeg kjente Arthur lite personlig - han var taler på seminarer og konferanser. Peter Lyne var egentlig min hovedkontakt med det engelske miljøet som satset på organiske menigheter/husmenigheter. Jeg hadde nær kontakt med Peter fra 1967 - og Peter kom til Norge flere ganger på slutten av 60-tallet - og vi hadde "møter" over hele Sør-Norge. De store inspiratorene for Peter var nok Arthur Wallis og Dennis Clark - Dennis Clark var eldre - og var en av Poul Madsens nære kontakter i Danmark.
På slutten av 60-tallet arrangerte de ofte såkalte "prayer weeks" - de la alle mye vekt på bønn. Peter var også en bønnens mann.
Vi syntest at den gryende norske karismatiske vekkelsen var for mye opptatt av nådegaver - og for lite opptatt av praktisk liv. Jeg husker jeg hadde med meg Gerald Coates på et Full Gospel Business-møte - med mange amerikanere. Han drog meg ut mitt i møtet med ordene: "Dette orker jeg ikke mer av - vi går" Peter hadde nok holdt ut til slutt - men med diverse shizofrene reaksjoner.
Arthur kom fra Plymouth-brødrene - som mange av mine venner. De var alle sværte solide i Bibelen. Peter var baptist.
Dessuten hadde nok de fleste mye inspirasjon fra Honour Ouk med Austin Spark, og/eller Hallford House med Lance Lambert.
Jeg kontaktet forresten Lance i 1967 og ville få han til Norge - men han hadde ikke tid da - men anbefalte meg å ta kontakt med Peter Lyne.
Kanskje dette var interessant for noen?
Spennende å høre om Michael Harper - skulle gjerne truffet ham som Fader Michael. Han husker neppe meg - men hadde jeg nevnt kjøreturen fra Sola til Kvinesdal tror jeg han hadde husket. Han var livredd, tror jeg.
Legg inn en kommentar