Dåpen var for anabaptistene selve tegnet på pakten med Gud, og et vitnesbyrd for andre. Det første punktet i bekjennelsen fra den store døpersynoden i Schleitheim i 1527, lyder slik:
”Dåpen skal gis til alle som tror på Jesus Kristus og har fått syndernes forlatelse i Hans navn. Den som ønsker å bli døpt skal selv be om det, og i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn skal så den troende begraves i dåpen for å oppstå til et nytt liv. Barnedåpen er ikke etter Guds ord.”
Men dåpen var ikke så sentral for deres tro som benevnelsen ”Täufer” eller ”Døper” skulle implisere. Dåpens betydning lå først og fremst i dette at den var inngangsporten til et liv med Kristus, og den var også inngangsporten til en gjenfødt kirke av sanne troende. Vi må ikke glemme at på den tiden dette handler om, så var dåpen for de statlige myndighetene av helt avgjørende betydning for utøvelsen av sosial og politisk makt og kontroll over folk flest. Dette kan til dels forklare den voldsomme forfølgelsen som anabaptistene ble utsatt for. Hos disse fredsommelige døperne så man en spire til politisk instabilitet og uro.
Hos anabaptistene finner vi eksempler på dåp av mennesker som både skjedde spontant, og etter en periode med dåpsundervisning. Dåpen skjedde både ved overøsing og ved full neddykkelse. Det var helst i begynnelsen at dåpshandlingen skjedde ved overøsing. Selve dåpsforberedelsene handlet om bibelstudium, bønn, syndsbekjennelse og omvendelse. Dåpshandlingen markerte begynnelsen til et nytt liv i tro og lydighet. For mange av de som lot seg døpe betydde dette også et martyrium. Det gjaldt for både menn og kvinner og barn, som enten ble mishandlet eller drept på de mest bestialske måter.
Et annet karakteristika ved anabaptistene som i denne sammenhengen må nevnes, var at de ikke anså sin dåpsform som gjendåp. Det er jo nettopp det kallenavnet deres betyr: Ana-baptist. Den som døper igjen. Men for disse etterfølgerne av Jesus anså de ikke barnedåpen for å være noen bibelsk dåp.
Jeg har så vidt berørt nattverdsynet til anabaptistene tidligere på denne bloggen. I det som er blitt kalt for De Schleitheimske artikler heter det om nattverden:
”Brødsbrytelsen er for sanne troende døpte, slike som har èn Gud, èn tro, èn dåp, èn ånd, og er forenet i ett legeme som er menigheten. Kristus er hodet for menigheten og brødsbrytelsen er et minnemåltid.”
Anabaptistene tok ikke nattverden alene, men alltid i fellesskap som en minneshøytid over Kristi død og oppstandelse. For dem var det viktig å understreke at nattverden var knytet sammen med selve måltidsfellesskapet, og ut fra dette måltidsfellesskapet hvor han spiste og hadde fellesskap sammen, brøt man brødet og delte ut vinen. Brødet og vinen var vitner på Kristi nærvær og kunne bare mottas av dem som hadde bekjent sin synd, og som man antok leve det nye livet. De fulgte ikke en praksis hvor alle var velkommen til nattverdsbordet.
”Dåpen skal gis til alle som tror på Jesus Kristus og har fått syndernes forlatelse i Hans navn. Den som ønsker å bli døpt skal selv be om det, og i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn skal så den troende begraves i dåpen for å oppstå til et nytt liv. Barnedåpen er ikke etter Guds ord.”
Men dåpen var ikke så sentral for deres tro som benevnelsen ”Täufer” eller ”Døper” skulle implisere. Dåpens betydning lå først og fremst i dette at den var inngangsporten til et liv med Kristus, og den var også inngangsporten til en gjenfødt kirke av sanne troende. Vi må ikke glemme at på den tiden dette handler om, så var dåpen for de statlige myndighetene av helt avgjørende betydning for utøvelsen av sosial og politisk makt og kontroll over folk flest. Dette kan til dels forklare den voldsomme forfølgelsen som anabaptistene ble utsatt for. Hos disse fredsommelige døperne så man en spire til politisk instabilitet og uro.
Hos anabaptistene finner vi eksempler på dåp av mennesker som både skjedde spontant, og etter en periode med dåpsundervisning. Dåpen skjedde både ved overøsing og ved full neddykkelse. Det var helst i begynnelsen at dåpshandlingen skjedde ved overøsing. Selve dåpsforberedelsene handlet om bibelstudium, bønn, syndsbekjennelse og omvendelse. Dåpshandlingen markerte begynnelsen til et nytt liv i tro og lydighet. For mange av de som lot seg døpe betydde dette også et martyrium. Det gjaldt for både menn og kvinner og barn, som enten ble mishandlet eller drept på de mest bestialske måter.
Et annet karakteristika ved anabaptistene som i denne sammenhengen må nevnes, var at de ikke anså sin dåpsform som gjendåp. Det er jo nettopp det kallenavnet deres betyr: Ana-baptist. Den som døper igjen. Men for disse etterfølgerne av Jesus anså de ikke barnedåpen for å være noen bibelsk dåp.
Jeg har så vidt berørt nattverdsynet til anabaptistene tidligere på denne bloggen. I det som er blitt kalt for De Schleitheimske artikler heter det om nattverden:
”Brødsbrytelsen er for sanne troende døpte, slike som har èn Gud, èn tro, èn dåp, èn ånd, og er forenet i ett legeme som er menigheten. Kristus er hodet for menigheten og brødsbrytelsen er et minnemåltid.”
Anabaptistene tok ikke nattverden alene, men alltid i fellesskap som en minneshøytid over Kristi død og oppstandelse. For dem var det viktig å understreke at nattverden var knytet sammen med selve måltidsfellesskapet, og ut fra dette måltidsfellesskapet hvor han spiste og hadde fellesskap sammen, brøt man brødet og delte ut vinen. Brødet og vinen var vitner på Kristi nærvær og kunne bare mottas av dem som hadde bekjent sin synd, og som man antok leve det nye livet. De fulgte ikke en praksis hvor alle var velkommen til nattverdsbordet.
Bildet er fra en dåpshandling hos et av Bruderhof-fellesskapene i USA.
1 kommentar:
Jeg er faktisk døpt under samme forhold som den "etiopiske hoffmannen". Vi var kun to, og jeg ble døpt i en elv like ved en gammel veibro.
Men jeg har heller aldri tenkt på dette som en "gjendåp". Det sies riktignok at de "døpte" meg i kirken, men det var jo ikke et utrykk for noe ønske om å bli kristen, eller noen bekjennelse. Jeg husker det ikke en gang.
Jeg tror ikke andre kan gjøre noen kristne. Det vil si, en gang da Ludvig Karlsen ble angrepet av en full mann tok han "brekkern" på'n og sa: Nå blir du kristen, eller så melder jeg deg til polti.
Mannen bøyde knea og forble en kristen. Men like fullt måtte han jo til en viss grad samtykke. :)
Legg inn en kommentar