Det går år mellom hver gang det er dåpsdebatt i Norge. I vårt naboland Sverige er det derimot en debatt på gang på to "fronter". Den ene debatten dreier seg om hvorvidt svenske pinsemenigheter bør åpne for medlemskap uten dåp, den andre debatten dreier seg om spørsmålene som er knyttet til at Svenska Missionskyrkan, Metodistkyrkan og Svenska Baptistsamfundet slår seg sammen og blir ett kirkesamfunn neste år. Hva som skal skje med dåpssynet til det nye kirkesamfunnet er et av spørsmålene som må avklares.
Troendedåp og medlemskap har alltid hørt tett sammen i pinsebevegelsen. Men dette er blitt mindre selvklart med årene. Pastorer, medlemmer og forsamlinger tenker veldig ulikt om dette. I flere år har Sentrumkirken i Sundbyberg søkt om å bli en del av den svenske pinsebevegelsen, men har fått nei. Årsaken er at denne menigheten ikke har troendedåp som medlemskriterium. Men i takt med at flere pinsemenigheter slås sammen med andre frimenigheter, stilles det nå spørsmål om ikke medlemskriteriene må endres. På kort tid har dermed to av Sveriges døperbevegelser kommet i nærmest samme situasjon.
Jeg har vanskeligheter med å se at det er mulig å bli en del av en kristen lokal forsamling, uten at man blir døpt, eller er døpt. Apgj 2,41 taler tydelig om at dåp og medlemsskap hører sammen:
"De som nå tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler."
Når Saulus blir frelst, leser vi følgende:
"Og straks falt det likesom skjell fra øynene hans, og han kunne se. Han sto opp og ble døpt. Og da han hadde fått mat, kom han til krefter igjen. Han ble så hos disiplene i Damaskus noen dager." (Apgj 9,18-19)
Paulus ble ikke en del av forsamlingen i Damaskus før han var blitt døpt.
I 1.Korinterbrev ser vi at dåpen knyttes til det å være en del av Kristi kropp:
"For med èn Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme..." (1.Kor 12,13)
Slik jeg ser det kommer dåpen som en konsekvens av at man har tatt imot Jesus som sin Herre og Frelser, og dåpen gir da adgang til fellesskapet av de troende. Jeg finner ikke noe grunnlag for at man kan være et udøpt medlem av Kristi forsamling. Heller ikke at man kan være døpt og ikke medlem av noen forsamling.
22 kommentarer:
Helt enig med deg. Det er ikke rom i Guds ord for at man skal være fullt medlem i en forsamling uten å være døpt. At altfor mange i min kirke (den Norske) tar dåpen for gitt er trist. Klar forkynnelse om å ta sin store dåpsgave i bruk og leve med Herren i hverdag og fest, trengs for alle som ønsker å følge Jesus. Han som selv ble døpt av Johannes. Selv ble jeg døpt da jeg var 22 for det var ikke noen som kallte meg til dåp før, og jeg vet hvordan det er å være i menigheten og ikke høre til, fullt ut når skolen skulle til kirken i julen og påsken. Heldigvis ble jeg båret frem i bønn og fikk kallet til å motta dåpen. Jeg tror Herren lot meg vente så lenge fordi jeg skulle møte mine udøpte konfirmanter og andre som faller utenfor vanekristendommen.
Ut fra det jeg har forstått av Guds ord, blir man medlem av menigheten når man tar imot Kristus som sin frelser. Se Apg 2,47 "De lovet Gud, og alle satte pris på dem. Hver dag ble nye mennesker frelst, og Herren la dem til menigheten". Men dåpen hører med. Det skal være en bekreftelse på Kristustilhørigheten. Så er det problemet med forståelsen av dåpen, luthersk, reformert eller baptistisk. Jeg mener at her er det opp til ens egen samvittighet. Mener man at barnedåpen man har, er en gyldig dåp for dem, da kan jeg ikke forstå annet enn at man kan bli opptatt i hvilken som helst menighet, det må gjelde både baptisk- eller pinsemenighet. Jeg vet om personer som er barnedøpt og opplever at dette er en gyldig dåp for dem, og som har tatt troendes dåp "for ordens og fredens skyld" når de gikk inn i en pinsemenighet. Dette blir jo ikke annet enn hykleri! Tror vi må være litt raus når det gjelder tid og form for dåpen, men alltid påpeke at dåpen hører med i kristelivet.
rus
Jeg er barnedøpt, står i statskirken og bekjenner meg til min dåp. Om jeg skulle melde meg ut av min kirke og ønske å gå inn i f.eks. baptistkirken, kjenner jeg at jeg har en stor terskel for å sette min barnedåp til side og døpe meg på nytt. Men om jeg selv skulle fått barn idag, ville jeg nok ikke døpt dem som barn. Er barnedåpen "verdiløs" i voksendøperes øyne?
Tove O
Tove O:
Hvorfor ville du ikke døpt dine barn i dag dersom du hadde barn?
Stener
Jeg er på gli i mitt dåpssyn etter å ha fått grundig undervisning om emnet her på Bjørn Olavs blogg. Jeg har dessuten blitt kjent med mange flotte kristne fra ulike menigheter i min hjemby og fått andre perspektiver på DNK og det som praktiseres og forkynnes der. Men å underkjenne min egen dåp ved å døpe meg på nytt ved et ev. skifte av menighet, synes jeg er vanskelig.
Tovve O
Til Stener:
Forrige innlegg var også til deg.
Det ble kanskje litt feil å si at jeg er på gli ang. dåpen. Vi kan vel si at jeg har skiftet dåpssyn, men siden jeg ikke har satt meg skikkelig inn i min egen kirkes dåpssyn, har jeg ikke tatt et klart standpunkt. Kan vel også si at jeg valgte bosted etter min menighetstilhørighet og opplevde at Gud nærmest "ga" meg en leilighet. Etter mange år som litt "utenfor", er jeg nå godt integrert i menigheten min og er stolt av å tilhøre en så flott menighet. Men det er en "aktivitetskirke" og forkynnelsen er "snill". Og står man for en bibeltro praktisering av kristenlivet, er man i sørgelig mindretall. Jeg er altså på gli i min menighetstilhørighet også.
Takk forresten til deg for stadige gode kommentarer her på bloggen.
Tove O
Jeg ble båret frem til dåpen som liten. Kristen ble jeg i 1990. De første årene var jeg medlem av en metodistmenighet. Dåpsspørsmålet opptok meg ikke den gang. Men etterhvert tok jeg et standpunkt at troende dåp var det riktige for meg. Konsekvensen av det var at jeg lot meg døpe som voksen først i 2000. Det tragiske er imidlertid at jeg ikke ble tillagt den menigheten der lot meg døpe først flere år etterpå. Grunnen det er veldig spesiell. Jeg ble døpt på en søndag. Torsdag etter skulle det være menighetsmøte og det ble avtalt at papirene i forbindelse med mitt medlemskap skulle ordnes etter menighetsmøte. Dette menighetsmøtet ble fikk en dramatisk vending. Møtet resulterte i en splittelse. Det hele kom som et stort sjokk på meg. Jeg viste lite eller ingenting om hva som foregikk innad i menigheten. Jeg valgte den gang å bli med utbryterne og var med på å stifte en ny pinsemenighet.
Etter noen år begynte jeg å gå på møter igjen i den menigheten hvor jeg ble døpt. Det resulterte i at jeg etterhvert gikk inn som medlem . Altså står jeg som medlem i den menigheten der jeg tok troendes dåp.
Men tilbake til utgangspunktet. Den dåp som gjelder er den dåp som jeg selv valgte å ta. For meg er min
barnedåp "verdiløs". Jeg ble døpt i 2000 som voksen og det er den datoen jeg forholder meg til når det er snakk om min dåpsdato. Helt sikker til skuffelse for de som bar meg frem til dåpen den gang for snart femti år siden.
Stener
Takk for interessante innspill om dåpen! Setter stor pris på at dere deltar med innspill og tanker rundt dette tema.
Uansett hvilket dåpsyn vi har så tror jeg det er mer å fordype seg i når det gjelder dåpen, enn det mange av oss har gjort. For meg personlig har dåpen bare fått større betydning med årene. En råkald 25.september 1979, ble jeg døpt i Norges største innsjø, Mjøsa. Jeg var en av de første blant de som ble frelst under vekkelsen på tidlig 70-tall, som ble døpt. Jeg fant ingen som ville døpe meg den gangen, og måtte vente til en venn av meg fra England, John Noble, kom til Norge og kunne gjøre det. For meg ble dåpen avgjørende for mitt liv med Jesus. Det var en konkret handling, et brudd med det gamle livet. For meg ble Rom 6,3-4 så viktig for meg:
"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre et nytt liv."
Den dramatiske symbolikken som ligger i dette, blir jo borte når et barn døpes. Derfor tror jeg mange barnedøpte går glipp av å oppleve dåpens dype innhold. Gjennom årenes løp har jeg hatt gleden av å døpe mange, og flere av de vitner om sterke opplevelser knyttet til dette å gå i dåpens grav, som vi kaller det. Både i forbindelse med selve dåpshandlingen, og i etterkant har dette fått stor betydning for dem. Ikke minst når djevelen har kommet med sine anklager, har de vist til det som skjedde i dåpens grav.
Tove O
Til spørsmålet ditt om barnedåpen er verdiløs i en troendedøpts øyne, vil jeg si følgende: Jeg har dyp respekt for de som har et annet dåpsyn enn meg. Jeg har kommet frem til en annen konklusjon enn de som står for et barnedåpsyn. Dette begrunner jeg med ut fra både de nytestamentlige skriftene, og den praksis som de første menigheter må ha fulgt. Det er først når kirken blir en del av staten, med keiser Konstantin, at man begynner å døpe små barn. Nå har jeg gode venner som står for et annet syn enn meg, og jeg respekterer dem for det. Jeg synes det er lettere å forholde seg til troende mennesker som døper sine barn, enn det er at ikke-kristne døper dem på grunn av tradisjon. Og som heller ikke vil gi dem noen opplæring i den kristne tro. Det er det mange eksempler på i Den norske kirke. For noen måneder siden overhørte jeg en samtale på toget til Oslo, hvor to som satt i nærheten av meg var så sint på presten som hadde spurt dem om de trodde på Jesus når barnet deres skulle bli døpt! Jeg tenkte: presten gjorde vel bare det en bør kunne forvente av en luthersk prest! Disse to bekjente altså ikke troen på Jesus, men de ville få døpt barnet sitt, men ville samtidig ikke ha noen innblanding fra kirken!
Jeg vil ønske deg Guds rike velsignelse videre Tove. Takk for dine gode bidrag på bloggen. Jeg takker Gud for at jeg en dag ble kjent med deg. Ditt vennskap betyr mye.
Bjørn Olav.
Ble du båret fram til dåpen som liten?
Stener
Ja, jeg er døpt som barn. Min bestemor var en bekjennende kristen. Det var nok årsaken til at mor og far lot meg døpe. De var ikke bekjennende kristne da. Det ble de først på sine eldre dager, far på dødsleiet. Jeg meldte jeg ut av Den norske kirke noen få år etter at jeg ble en kristen. Husker ikke helt når, men ble som sagt døpt i 1979.
Rus
Jeg tror du må se Apgj 2,47 i lys av Apgj 2,41. Jeg finner ikke noe eksempel i NT på at mennesker ble medlem av noen menighet uten at de var døpt.
Flott å lese om din bestemor og ikke minst om dine foreldre som tok i mot Jesus. Du er helt sikkert et bønnebarn. Å lese dette gir meg håp. La oss ha tro for at våre ufrelste familiemedlemmer også en dag kommer til sannhets erkjennelse og tar imot Jesus Frelseren. La oss være utholdende i bønn!
Stener
Til Bjørn Olav:
Takk til deg også, har lært mye av deg.
Til Stener:
Takk for din historie.
Skal ta med meg dette i "tenkeboksen".
Tove O
Tove O:
Takk for det du bidrar med her på bloggen. Vi lærer av hverandre.
Lykke til videre!
Guds fred og velsignelse!
Stener
Har ikke tenkt så mye før på at dåpen må være forutsetning for å kunne bli medlem av en menighet. Når jeg tenker på det er det jo logisk at det er slik. Er det ikke også noe som kalles katekumener? Var ikke det de som gikk i dåpsundervisning?
Dåpsundervisningen har fulgt flere kirker opp gjennom kirkens historie, og praksisen følges av mange kirker den dag i dag. Enkelte mener at den ikke trengs. De som mener det hevder at rekkefølgen er at man tar imot Jesus og så på bekjennelsen av sin tro blir døpt. Det siste er jeg enig i, men det forhindrer likevel ikke behovet for å undervise om dåpens betydning. Et godt eksempel er Filip og den egyptiske hoffmannen i Apgj 8,26 flg. Det er jo bare brokker av samtalen mellom de to vi får del i. Vi får jo ikke del i den undervisningen evangelisten Filip gir hoffmannen ut fra Jes 53. Det står bare at han forkynte Jesus ut fra dette skriftstedet. At de i samtalens løp har kommet inn på dåp, kommer tydelig frem av vers 36:
"Mens de nå kjørte fram langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: Se, her er vann, hva er til hindrer for at jeg blir døpt?"
Dette var nok ikke noe den egyptiske hoffmannen kom til av seg selv. Det var nok som en følge av den undervisningen evangelisten Filip hadde gitt ham.
Fikk lyst til å sitere en sang av Aage Samulelsen: :-)
Jeg lengtet etter frelse
Og søkte overalt
Hvor fantes fred og helse for en som dypt var fallt.
Min barnedåp og konfirmasjon var bare blasfemi,
og prestens døde religion kan ingen glede gi.
Hva skal en synder tro på som intet åndelig vet
Han hører salmer trist og grå
Foruten kjærlighet
Et dryss av menigheter, men hvert sitt hyklernavn,
men Bibelens virkeligheter er menighetens savn.
Moralens svøpe svingges av prest og fariser,
mens lov og bud påtvinges,
De onde ånder ler
Hva hjelper falske tårer,
Et gråtkvalt fadervår
Fordømmelse som sårer
Er alt en synder får.
Men da jeg meg omvendte fra religionens grav,
En hærlig kraft jeg kjente.
Et vell fra nådens hav
Og Jesu kristi armer
Fra synd meg løftet opp
Hans hærlighet meg varmet,
Til ånd
Til sjel
Til kropp
Mvh.
Lars
Ja, den Åge, den Åge. For å si som engelskmennene: "He is not my cup of tea!" :-)
Du har skrevet en del om dåpen her på bloggen, men kunne du ikke lage en serie med artikler hvor du belyser dåpen ut fra Bibelen og med bakgrunn i kirkehistorien? Det ville vært interessant. Det finnes ikke mye om dette på norsk, og jeg vet ikke om en eneste blogg som har dette som tema. Ole Petter
Lars, den sangen har jeg hørt, men er ikke så enig om trist og grå salmesang. Noe av det jeg husker med glede fra min barndom, var at far tok meg med i kirken. Kan huske salmesanger, skriftlesing, men når vi kom til prekenen, sovna jeg på pappas fang. Da jeg senere begynte på skolen og vi skulle lære salmevers, ble jeg så glad når jeg visste at den har jeg hørt i kirka. Gjenkjennelse!
For å snakke om dåp, så er jeg troende i 15 år alderen. Den ga meg ingen opplevelse, jeg bare visste at jeg valgte det, men i alle år har det ligget inni meg et spørsmål og det var nødvendig, jeg har jo alltid levd med Jesus, og er barnedøpt. Interesant å lese alle meningene som kommer fram.
Hilsen karin
Ps. Det skal være ...så ble jeg troende døpt i 15 års alderen...
Fingrene løp fra meg.
Karin
Legg inn en kommentar