"Skriften alene" er et sårbart prinsipp

Ved ulike anledninger den siste tiden har det slått meg ennå en gang hvor sårbart det reformatoriske prinsippet: "Skriften alene", er. De fleste med frikirkelig bakgrunn vil hevde at Bibelen er eneste rettesnor for tro, liv og lære. Men vi kommer likevel ikke bort fra at vi ser nokså forskjellig på en del ting. Samtidig som hver av oss vil si at vi følger det som står skrevet i Den Hellige Skrift.

Jeg er enig i det som kalles for Konkordieformelen, hvor det heter:

"Vi tror, lærer og be­kjenner at den enes­te regel og rette­snor som all lære og alle lærere skal prøves og døm­mes et­ter, er de pro­fetiske og aposto­liske skrif­ter i Det gamle og Det nye testa­mente."

Jeg deler også det synet som Kristkirken i Bergen gir i sin forfatning, hvor det heter:

"Vi tror på Skrif­tens inspi­ra­sjon, tilstrekkelighet og klar­het i alle spørsmål som angår tro, lære og liv, og at "hele Guds råd" (Apg 20,27) skal forkynnes med det mål for øye at det skal bli en del av menighetens tro og praksis. På samme tid holder vi fast ved at Skrif­ten har et sentrum - "Jesus Kris­tus, og ham kors­festet" (1 Kor 2,2) og at "av nåde er dere frelst, ved tro" (Ef 2,8), og at hele Skriften må forstås i lys av dette sentrum."

Når dette er sagt er jeg samtidig glad for at jeg kan slutte meg til innholdet i de tre oldkirkelige bekjennelsene, som jeg mener er sanne uttrykk for den kristne tro. Nå hadde reformatorene noe viktig å si også om disse bekjennelsene. I Konkordieformelen heter det:

"De andre symboler og skrifter er ikke, slik som Den hel­lige Skrift, dommere, men bare vitnes­byrd om og forklaring på troen; om hvordan Den helli­ge Skrift i omstridte spørsmål er blitt forstått og utlagt til enhver tid i Guds kirke av dem som levde den gang, og om hvordan den lære som strider mot den, er blitt forkastet og fordømt."

Ved siden av det hjelpemiddel som de oldkirkelige bekjennelsene - den apostoliske-, nikeneske- og athanasianske- trosbekjennelsen, er det mer og mer tydelig for meg at vi trenger en gjennomgang av hva vi mener når vi snakker om sann bibelsk tro. For i dag holder ikke "Skriften alene" prinsippet. For det første er det ikke selvsagt hva vi mener når vi sier at vi tror på Bibelen, eller "på det som står der". Det betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker. For det andre er det flere som setter åndelige opplevelser, eller rettere det de mener er Den Hellige Ånds tale, over Skriften. De bruker ikke Bibelen til å bedømme ting som skjer, men de bedømmer det ut fra hva de føler, hva de har opplevd, eller hva de sier er Gud som taler til dem. Da er det ikke lenger "Skriften alene" som teller, men først og fremst hva jeg føler og hva jeg opplever. I dag er det blitt slik at hvis jeg føler det er rett for meg, ja da er det rett. Hva jeg måtte føle er ingen bibelsk målestokk.

Jeg ser behovet for trosbekjennelser som tydeliggjør hva vi tror. Som både tar hensyn til de lange linjene i kirkens historie, men som også er relevante for de spørsmål som melder seg i vår tid. Nå er det veldig interessant å se at de oldkirkelige bekjennelsene er svært aktuelle for vår tid, for vranglæren ser ut til å gjenta seg gjennom tidene. Spørsmål som var aktuelle på 200-300 tallet, er fremdeles dagsaktuelle. Og en god del av de spørsmålene som reformatorene sto ovenfor er også tidløse. Men vi står også overfor fenomener i kjølvannet av pinsekarismatikken, som vi må finne svar på. Når noen hevder at Den Hellige Ånd har sagt at man skal sparke en gammel dame i ansiktet med sine bikerboots, og andre hevder at vi må være varsomme så vi ikke bedrøver Den Hellige Ånd, ved å stille et fundamentalt spørsmål om slikt er i tråd med Bibelen, da ser man hvor brennaktuell bibelske lærespørsmål er.

For å si det slik: Alt er ikke sant, og det er heller ikke likegyldig hva du mener er Åndens ledelse.