Betydningen av hellig Skrift og hellig Tradisjon

I en annen artikkel har jeg skrevet om de utfordringer som vi støter på ved det reformatoriske prinsippet "Skriften alene". Så lenge vi i dette prinsippet også legger en individualistisk forståelse av hvordan Den Hellige Skrift skal forstås, er det ikke til å komme bort fra at vi kommer til en hel rekke ulike konklusjoner i flere avgjørende lærespørsmål. I denne sammenhengen er det derfor svært interessant å få innsikt i hvordan Den ortodokse kirke ser på Den Hellige Skrift og Tradisjonen. Jeg gjengir her utdrag fra den hellige metropolititen Filaret av Moskva's katekisme om "Den hellige tradisjon og Den hellige Skrift":

"Den guddommelige åpenbaringen ble utbredt blant menneskene gjennom den hellige Tradisjonen og den hellige Skrift, og slik ble den bevart i Kirken. 'Den hellige Tradisjonen' betegner at de rettroende og sanne gudstilbederne overleverer troslæren, den guddommelige lov, sakramentene og de hellige ritualene, fra den ene til den andre, fra forfedre til etterkommerne gjennom ord og eksempler.

Alle de troende som er forenet i den hellige trosoverlevering, danner Kirken sammen og etter hverandre, og den bevarer trofast den hellige tradisjonen, for den er 'den levende Guds kirke', som apostelen Paulus sier (1.Tim 3,15). Hellige Ireneos skriver:

'Man må ikke søke sannheten hos de andre, når man lett kan finne den i Kirken, for lik et skattkammer har apostlene her fullt ut lagt ned alt som hører sannheten til, slik at enhver som lengter etter den, kan øse livets vann herav. Den er livets port.' (Mot kjetterne I,III, kap 4)

'Den Hellige Skrift' kaller vi de bøker som ved Helligånden er skrevet av menn som kaller seg profeter og apostler, disse bøker kaller vi også for Bibelen. Ordet 'Bibel' kommer av gresk og betyr 'bøker'. Derved uttrykkes at de hellige bøker er verdig oppmerksomhet fremfor alle andre bøker.

Den hellige Tradisjonen er den eldste og opprinnelige formidling av den guddommelige åpenbaring. Fra Adam til Moses var det ikke noen hellige bøker. Vår Herre Jesus Kristus overleverte selv til sine disipler den guddommelige lære og forordninger gjennom sine ord og eksempler, men ikke i noen bok. På samme måte har apostlene også utbredt troen og befestet Kirken. At Tradisjonen er uunnværlig forstår vi også at bøkene kun kan tjene en del av menneskene, mens Tradisjonen kan nå alle.

Men Den Hellige Skrift har vi fått for at vi skal kunne holde fast på den hellige Åpenbaring desto mer nøyaktig og uforandret. I den hellige Skrift leser vi profetenes og apostlenes ord nettopp som om vi levde sammen med dem og hørte dem, selv om de hellige bøker er skrevet flere hundre, ja flere tusen år før vår tid.

Den hellige Skrift og den hellige Tradisjonen er begge formidlere av den guddommelige Åpenbaring og vi må overholde dem begge. Slik sier apostelen Paulus:

'Stå derfor støtt, brødre, og hold fast på den overlevering dere er blitt opplært i, enten ved tale eller ved brev fra oss.' (2.Tess 3,15)

Også i vår tid er Tradisjonen nødvendig som veiledning til rett forståelse av den hellige Skrift, til rett forvaltning av sakramentene og opprettholdelse av de hellige skikker i den opprinnelige renehet. Om dette sier den hellige Basilios den Store:

'Noen av de Kirkens dogmer og læresetninger har vi fra den skriftlige undervisning, andre har vi fått fra den apostoliske tradisjon gjennom hemmelig overlevering fra forgjengerne. Begge har den samme betydning for troen, det er noe ingen vil bestride, om de bare er sånn noenlunde kjent med de kirkelige forordninger. For når vi drister oss til å forkaste de skikker som ikke er nedskrevne, fordi de ikke er av større verdi, så skader vi derved uunngåelig også Evangeliet i dets hovedanliggende, eller snarere: det blir ikke annet enn det tomme navn tilbake. Vi må for eksempel fremfor alt henvise til det første og mest alminnelige: Hvem har skriftlig lært at de som setter sin lit til vår Herre Jesu Kristi navn, skal gjøre korsets tegn? Påkallelsens ord ved forvandlingen av eukaristiens brød og velsignelsens kalk - hvem av de hellige har skriftlig etterlatt oss det? For vi innskrenker jo oss ikke bare til de ord som evangelisten eller evangeliet omtaler, men før og etter disse ord sier vi også andre ord, som har stor kraft i og for seg for sakramentet, og disse ord har vi ikke mottatt ved en skreven lære.

Videre: I kraft av hvilken skrift velsigner vi dåpsvannet, Salvelsens olje og selve den som skal døpes? Skjer det ikke i følge den hemmelige og skjulte tradisjon? Og selve salvingen med olje - hvilket skrevet ord har lært oss det? Hvorfra stammer den trefoldige neddykkelse av mennesket? Og det øvrige som hører til dåpens sakrament, forsakelsen av djevelen og alle hans engler, hvilket skrift stammer det fra?

Stammer det ikke alt sammen fra den lære som ikke var bestemt for offentliggjørelse og formidling som våre fedre oppbevarte i en taushet som ikke var tilgjengelig for utforsking og nysgjerrighet, etter som de hadde fått streng beskjed om å bevare hemmeligheten ved hellig taushet? For hvordan ville det vel sømme seg å offentliggjøre læren om det de udøpte ikke engang tillates å betrakte.' (Regel 67, Om Helligånden, kapitel 27."

(Kilde: Hellige Nikolai Menighetsblad, nr 4/2008)

Bildet viser hl. Filaret av Moskva.