En nær, personlig hverdagsrelasjon med Jesus

Jeg stanset opp for Mark 3,13-14 i går:

"Han gikk så opp i fjellet. Der kalte han til seg dem han selv ville, og de kom til ham. Han tok ut tolv som skulle være sammen med ham, og som han kunne sende ut for å forkynne."

Det var spesielt denne setningen jeg festet meg ved:

"som skulle være sammen med ham.."

Det er dette vi er kalt til. Apostelen Paulus sier det slik, i 1.Kor 1,9: "Gud er trofast, han som kalte dere til samfunn med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." Dette er vårt første, vårt primære kall. Jesu metode for disippelskap handler om at Han involverer seg personlig. Han kalte sine første disipler til å være sammen med Ham. Det som kjennetegnet Jesu disipler var dette ene: de var sammen med Jesus. Vi ser et godt eksempel på dette fra Apostlenes gjerninger:

"Men da de så Peters og Johannes' frimodighet, og skjønte at de var ulærde lekmenn, undret de seg. OG DE KJENTE DEM IGJEN, AT DE HADDE VÆRT SAMMEN MED JESUS." (Apgj 4,13)

Jesu disipler var sammen med Jesus overalt hvor Han var, enten det var på Hans mange reiser, mens Han ba, da Han trakk seg tilbake, under tilbedelse, mens de spiste sammen, da de seilte, fisket eller klatret i fjellet. De var sammen med Ham i synagogene, hjemmene, i ødemarken, i bryllup og begravelser. Der Jesus var, der var de, med få unntak.

Slik også med oss. Han kaller oss til å leve livet sammen med Ham, og dele alt med Ham. En nær, personlig relasjon, som omhandler alle sider ved menneskelivet. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klare meg uten denne daglige relasjonen. Den er blitt vevd inn i min personlighet, og mitt hverdagsliv. For meg er det naturlig å ha med Jesus der jeg går. Og Han går sammen med meg. Det har Han nemlig gitt løfte om:

"Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende." (Matt 28,20)

Alle dager, alle slags dager - med Jesus.