Da kommunistene begynte å miste grepet om Mongolia, fikk utsendinger til Sørstatsbaptistenes årskongress i 1990 høre om en 700 år gammel forespørsel om å sende misjonærer til landet som den gang ble styrt av Kublai Khan.
Det mongolske riket som ble styrt av Gjenghis Khan's barnebarn, Kublai Khan, strakk seg fra Svartehavet til Stillehavet. I år 1266 sendte Kublai Khan en henvendelse til Marco Polo til kirken i Rom og ba dem sende 100 misjonærer for å undervise i den kristne tro i de keiserlige gemakker. Men det tok 100 år før en, ikke 100, ble sendt fra Rom. På den tiden var Khan's interesse smuldret hen. Han sa: "Det er for sent. Jeg er blitt for gammel i min hedenskap."
Med jernteppets fall 700 år senere, var dette en utfordring som ikke kunne bli ignorert igjen. I 1991, året etter årskongressen, sendte Sørstatsbaptistene ut sine første misjonærer til Mongolia. De bosatte seg i hovedstaden Ulaanbaatar, et sted sterkt influert av buddhisme og sjamanisme.
De utholdt kulden i den kaldeste hovedstaden på jorden, brukte rasjonskort for å skaffe seg mat, og fikk mye oppmerksomhet fordi de var de eneste utlendingene utenom russerne, som mongolerne hadde sett på lenge. Det hadde vært misjonærer her før, blant annet fra Norge, men det var lenge siden. For de som er interessert i å finne ut mer om det norske misjonsengasjementet i Mongoilia, vil jeg anbefale en bok som journalist Kjell Hagen skrev: Den ukjente misjonær. Utgitt på daværende Vårt Lands forlag. Det er en meget gripende bok om en norsk kvinne, som jeg i skrivende stund dessverre ikke husker navnet på, som uten underhold og blind på det ene øyet, dro til Mongolia som misjonær.
"Å leve i Mongolia har sine utfordringer og sine eventyr," forteller Lisa Sharp (ikke hennes egentlige navn), som har tilbrakt 16 år som misjonær i landet. Siden den gang Sørstatsbaptistene tok opp misjonsarbeidet i Mongolia har landet forandret seg mye. Det ser man ikke minst i måten mongolerne kler seg på. Klesstilen blir mer og mer vestlig.
I 1989 kjente man til at det bare var fire kristne i Mongolia. Nå er tallet 10.000. Mongolerne er åpne for evangeliet, men harde å nå. Misjonærene som sendes ut er som oftest teltmakere. De arbeider som leger, lærere, ingeniører. Vennskapsevangelisering er nøkkelen til å nå mongolerne. Man driver med bibelstudiegrupper i hjemmene. Sakte men sikkert kommer folk til tro på Jesus. 700 år etter utfordringen fra Kublai Kahn kom med anmodningen om å sende misjonærer, arbeides det målrettet i landet. Men det er forferdelig å tenke på at det skulle ta så mange år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar