Luthersk og katolsk forfølgelse førte til menighetsdannelse i Ukraina

I landsbyen Dashinka i det sørøstlige Ukraina kunne den lokale baptistmenigheten nylig feire sitt 130 års jubileum.

De første kristne kom til Zhitomir regionen i 1850 årene. Dette var immigranter fra Preussen. Polakker og tyskere av evangelisk tro måtte forlate sitt moderland på grunn av forfølgelse iscenesatt av lutherske og katolske prester, og med god hjelp av politiet. De bosatte seg 50 kilometer fra Zhitomir i landsbyen Solodyri. Her grunnla de en egen bosetning som ble kalt for Neudorf og drev en form for kommunitetsliv. I dag heter denne landsbyen Zazdrivka.

Det har lenge vært en utbredt forståelse at disse tysk-polske kristne var ivrige etter å spre sin tro, men dette er nok en sannhet med visse modifikasjoner. For det første kunne de lite ukrainsk, og for det andre var de nok veldig forsiktige. De kom tross alt fra forfølgelse i sine hjemtrakter, og tsaren hadde uttrykkelig forbudt enhver misjonsvirksomhet blant ortodokse. Det kunne medføre konfiskering av eiendom og forvisning til Sibir. Men en viss form for evangelisering pågikk nok likevel, selv om omfanget helt i startfasen ikke har vært så stort som man tidligere har antatt.

Forfølgelse fra den lutherske og katolske kirke førte også til at tsjekkiske kristne flyktet fra Øst-Preussen til Ukraina. De slo seg ned i Pekarshchin, Vilshovtsi og andre landsbyer. Nå fikk De gode nyhetene bein å gå på! Det hele startet med en tsjekkisk kristen ved navn Barbylna som slo seg ned i landsbyen Dashintsy. Barbylna slo seg ned her i 1876. Han ble kjent med Simon Andriychuk som han ledet til tro på Jesus. Så ble en annen landsbybeboer, Stepan Pavlovchuck en kristen sammen med hele sin familie. Dette var de første lokale beboerne som ble kristne i Volyn regionen. I dag omfatter dette Zhitomir, Rivno, Volyn og delvis Khmelnisk og Ternopil regionen.

Brødrene i det sørlige Ukraina, hvor vekkelsen hadde startet tidligere, hørte nå om det som skjedde i Volyn. De sendte en kjent arbeider i Guds rike til Volyn, Ivan Ryaboshapka. Han kom til Dashinka i 1877. Han kunne verken preke eller opptre offentlig på grunn av motstanden og forfølgelsen fra det lokale politiet og de ortodokse prestene. For å unngå dem skjulte han seg flere steder, og folk kom i dypeste hemmelighet, både ortodokse og katolikker, og han forkynte evangeliet for dem.

I forbindelse med sitt besøk i Volyn døpte Ryaboshapka 14 mennesker som var kommet til tro på Jesus. Disse 14 ble grunnlaget for det som skulle bli Pekarska-Dashinska fellesskapet. Disse 14 var Anton Lutvinchuck og Timothy Nedzelsky fra landsbyen Dashinka, Felix Grabar og hans kone, samt Timothy Lazo og hans kone fra landsbyen Goroshi (idag Volodarsk-Volynsk), Semen Andriychuck og hans kone, Stephan Pavlovchuck og andre fra landsbyen Pekarshchi. I 1878, rett etter dåpshandlingen, evangeliseringsmøtene og de samlingene nattetider dro Ryaboshapka hjem.

På denne tiden ble Aleksandr III ny tsar. Han ansatte Konstantin Pobedonostsev som offentlig anklager. Denne hadde som mål å sette en stopper for baptistenes spredning i Russland. Nå startet en ny bølge av forfølgelse.

F.Grabar og T. Lazo som var blant de første døpte i landsbyen Goroshki ble utsatt for trakassering og mobbing. Landbybeboere tok dem med ned til den islagte Irshi-elven og helte isvann over dem og slo dem med vaskeskrubber. De ble så arrestert og sendt til Kaukasus og Sibir.

I 1906 besto fellesskapet av baptister i Pekarsk-Dashikna av over 100 medlemmer. Blant medlemmene finner man både ukrainere, russere, polakker, tsjekkere og tyskere. Deres første valgte pastor var Mykola Bondar og som diakon ble Timothy Nedzelski valgt. En gang i måneden kom de sammen for å bryte brødet.

Året før, i 1905, fikk de sitt eget bedehus. Eiendommen ble gitt i gave fra Timothy Nedzelski, og bygget ble oppført på hans regning. Da de ortodokse prestene hørte om at bedehuset var oppført, kom de sammen med lokalt politi for å stanse gudstjenesten og drive de som var samlet der ut av bygningen. I Dashinka var nylig en ortodoks kirke bygget, sansynligvis som en reaksjon på den virksomheten som baptistene drev. Men Timothy Nedzelski hadde vært lur. Han hadde sørget for å oveføre bygningen til sin sønn, og dermed kunne ikke retten reise sak mot ham og frata ham huset. Det var nemlig lovlig oppført og tilhørte sønnen, og sønnen kunne ikke rettsforfølges. Han var for ung.

Bildet som ledsager denne bloggartikkelen viser portretter av menighetens første medlemmer, pastorer og diakoner.