torsdag, mars 31, 2011

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 5

På mange måter kan en si at pavedømmet er den egentlige arvtageren til keiserkulten. Et eksempel på dette er at både keiser Konstantin kalte seg Pontifex Maximus og det samme gjør de kommende pavene. Keiser Konstantin lot seg stadig hylle som Pontifex Maximus, som på latin betyr "den store brobygger" og som samtidig var tittelen til den øverste presten i den romerske polyteistiske religion.

Men det er også en annen årsak til dette. Da folkevandringene oppløste Romerriket, ble paven i Rom en slags erstatning for keiseren i Rom. Nå ble de gamle tradisjonene om Roms makt og hellighet samlet omkring pavedømmet. Dette skjer konkret ved at keiser Konstantin den store flytter sin residens til Bysants. Etter hvert får dette stedet navnet Konstantinopel.

I 395 deles Romerriket i et østlig og et vestlig rike, og fra og med pave Leo I, som var biskop i Rom fra 440-461, kan vi tale om paven i den forståelse som vi har av denne posisjonen i dag. Der er de fleste kirkehistorikere nokså samstemte. Pavene frem til Leo I var paver med innskrenket makt. Pave Leo I blir ofte betegnet som den egentlige paven, for det er han som forfekter pave-embedet og krever overhøyet over hele kirken. Det latinske "papa" over opprinnelig en benevnelse som ble brukt om de første biskopene, men fra slutten av det femte århundre brukes det kun om den romerske biskopen.

Det er pave Leo I som innfører den merkelige tolkningen av Matt 16,18:

"Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den."

Kirkefedrene før Leos tid forstod "klippe" som Kristus, at Jesus pekte på seg selv da Han sa disse ordene. Pave Leo I derimot mente at dette ordet gjaldt for Peter selv. Han er den klippen som kirken skulle bygges på og det er han som fikk overlevert makten til å binde og løse, som vi kan lese om i vers 19 hos Matteus 16.

Denne forståelsen er fremmed for den apostoliske forkynnelsen. Apostelen Peter hadde for det første ingen slik særstilling i urkirken. For det andre er den apostoliske undervisningen klokkeklar:

"For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus." (1.Kor 3,11)

Men for pave Leo I er Peter hele kirkens overhode, og han virker stadig gjennom sine etterfølgere som alle har sete i Rom. I en preken sier pave Leo I:

"Denne fullmakt gis særskilt til Peter, fordi Peter står over alle kirkens ledere. Og denne forrang, som den hellige Peter har gjelder også hans etterfølger. Likesom det var til Peter Kristus sa: vokt mine lam, slik er det paven som er pålagt omsorgen for hele kirken som dens øverste lærer, lovgiver og dommer; de øvrige biskoper er kun medhjelpere."

Det er ikke vanskelig å se hvor fremmed denne lære er for Det nye testamente.

Seglet er pave Leo I segl.

2 kommentarer:

Finn-Tore sa...

Du skriver "Det er pave Leo I som innfører den merkelige tolkningen av Matt 16,18"

Den er vel kanskje ikke så merkelig hvis man tar med Joh 1.42: "Så førte han Simon til Jesus. Jesus så på ham og sa: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas» – det er det samme som Peter."
Jesus ga ham det arameiske navnet Kipha (Kefas)som betyr "klippe", og ordets greske form (petros) blir til Peter,

Bjørn Olav sa...

Det er sikkert mulig å se det slik, men konsekvensene av et slikt syn er så langt jeg kan se fremmed for den apostoliske forkynnelsen. Peter hadde jo ingen slik særstilling i verken urkirken eller Oldkirken, før pave Leo I.