Reformasjonens morgenstjerne - hatet og elsket

31. desember er dødsdagen for John Wycliffe, han som ble kalt Reformasjonens morgenstjerne. Så hatet var han av pavemakten at graven hans ble gravd opp igjen 43 år etter hans død, beinrestene brent og asken spredt i elva like ved!

I sterke ordelag kritiserte han pavemakten og oppfordret kirken til å oppgi sine eiendommer og verdslige makt. Slik bllir det bråk av. Bedre ble det ikke da han hevdet at Bibelen var høyeste autoritet hva liv og lære angår.

Se http://www.monastisk.blogspot.com

Fanatisk nynazist møter Jesus og blir baptistpastor

 
Historien om Johannes Kneifel (bildet) vekker berettiget oppsikt. Både i hjemlandet Tyskland og Europa forøvrig.

For tiden studerer han teologi ved den tyske baptistunionens teologiske seminar i Elstal i nærheten av Berlin. I 2013 håper han å bli baptistpastor.

Stadig vekk er han å se på TV, i kjente Talk Show programmer, hans forelesninger er populære og en bok om hans liv har solgt og selger fortsatt i stort antall.

Bakgrunnen for den store interessen for Johannes Kneifel skyldes nok i første rekke hans bakgrunn fra det nynazistiske miljøet. 17 år gammel var han en glødende hatefull nynazist og slo en mann ihjel. Så fikk han et møte med Jesus, som fullstendig endret hans liv.

Tøff oppvekst
Han var bare 13 år gammel da han slo seg i lag med nynazistene i Celle. Han lette etter et heroisk forbilde, som kunne gi ham retning og mening i livet. Hjemme var det ingen sikkerhet. Foreldrene var syke, funksjonshemmede, fattige og sosialt isolerte. Faren var arbeidsløs, moren hadde Multiple Sclerose. På skolen følte han seg alene og han skammet seg over sin bakgrunn.

Da var det at han møtte høyre-ekstremistene. 'Du er fra en herreklasse, du er del av eliten', fortalte de ham og det gjorde ham lykkelig. Å ha 'normale mennesker' som fiender på grunn av hans nasjonalsosialistiske overbevisning gjorde ham stolt. Johannes Kneifel hatet fremmede. Årsaken var at han selv ble banket opp av noen fremmede ungdommer da han var 15. De slo ham nesten ihjel. Han begynte å drikke, og kom stadig opp i slosskamper. Johannes Kneifel ble mer og mer ekstrem.

Den skjebnesvangre dagen
19. august angrep Johannes Kneifel og en kamerat av ham Peter Deutschland, en fattig stakkar. De hadde drukket mye. Peter Deutschland kjente de fra før. Han var hippien som de stadig kranglet med. Han fortalte dem at de skulle droppe skinhead-retorikken, og begge var sinte på ham for dette.

De slo inn døra der han bodde, og begynte å mishandle ham svært brutalt. Selv etter at Peter Deutschland lå nede på gulvet fortsatte Johannes Kneifel og sparke ham med de kraftige støvlene sine. De ødela også telefonen hans, slik at han ikke kunne tilkalle hjelp. Da naboene til slutt hørte de desperate ropene om hjelp var det for sent. Han døde på sykehuset neste dag av skadene han hadde pådratt seg.

Fem års fengsel
De to ble arrestert, og ble satt i ungdomsfengsel. De ble dømt til fem år. I dag innrømmer Johannes Kneifel at han var skamfull over det han hadde gjort, men han kunne ikke reversere den grufulle handlingen. Han hadde tatt et annet menneskes liv og måtte stå ansikt til ansikt med det han hadde gjort.

I ungdomsfengelet i Hameln ble han ansatt for å være voldelig og farlig. Men her gjorde han seg andre erfaringer med fremmede. De hadde ikke forutintatte meninger om ham. Han begynte å gå til fengselskirken.

Gud talte til ham
Til å begynne med var det bare for å ha noe annet å gjøre. For å komme seg ut et par timer, og drikke kaffe. Men her møtte han kristne fanger som brydde seg om ham. Selv om de visste hva han hadde gjort.

'De så meg som person', forteller han.

Under en gudstjeneste i 2003 hørte han plutselig Gud tale til ham direkte. Gud sa: 'Johannes, du må bestemme deg om du vil la meg slippe til i livet ditt'.

'Jeg hadde aldri lært hvordan jeg skulle stole på noen, men nå følte jeg som om en mental og fysisk byrde falt av skuldrene mine: Gud ville tilgi meg', forteller Johannes Kneifel.

Han falt på kne og ba. Han følte en djup glede og fred fylle ham. Han visste at Gud hadde tilgitt ham, og fra det øyeblikket begynte han å lese Bibelen regelmessig.

Etter å blitt løslatt, fullførte han sine studier ved universitetet. Han fikk stort sett karakteren A på alle eksamener. Johannes Kneifel ønsket å slutte seg til hengitte kristne, og ble døpt og medlem av en baptistmenighet i Hameln. Hans leilighet var praktisk talt nærmeste nabo til baptistkirken.

Til å begynne med hadde han planer om å bli ingeniør, men etter å ha bedt over det følte han seg kallet til å studere teologi. Men først gav han et år til tjeneste i menigheten, for å forsikre seg om at han gjorde det riktige valget.

Taler mot høyre-ekstremismen
I dag taler Johannes Kneifel tydelig om farene ved høyreekstremismen. Han gjør det i det offentlige rom.  Det har ikke gått like greit med kameraten til Johannes Kneifel. Han er fortsatt en del av det ekstremistiske miljøet, og har sittet nye 14 måneder i fengsel for grov vold.

Boken om livet til Johannes Kneifel: 'Fra Saulus til Paulus. Skinhead, voldelig kriminell, pastor. Mine tre liv' har nettopp kommet i tredje opplag.

Vi har redusert Jesus til en fattig, skrøpelig Frelser

Forfatteren og pastoren, David Platt(bildet), kjent her i Norge gjennom boken 'Radikal' (Lunde forlag 2012), gikk rett på sak når han talte til 16.000 college studenter på misjonskonferansen 'Urbana' i St.Louis for få dager siden.

Platt talte om å gi sine liv til Jesus uansett omkostningene det medfølger. Han advarte mot at mange kristne har redusert Jesu evige betydning:

'Jesus er Alfa og Omega. Han er begynnelsen og slutten. Han er den første og den siste. Han er den endelige Amen... Kristus vår Skaper, vår Forløser, vår evige Far, Han er Gud', sa baptistpastoren David Platt fra plattformen på Edward Jones Dome i St.Louis før han la til:

'Jesus er selve Guds Ord som ble menneske ... Jesus er alt dette og mer til, likevel har vi redusert Ham til en fattig, skrøpelig Frelser som trygler folk om at de skal invitere Ham inn i deres hjerter'.

Trenger Jesus
David Platt, som er hovedpastor for The Church of Brook Hills i Birmingham, Alabama, USA, gjorde et poeng av at folk trenger Jesus mer enn de tror, både kristne og ikke-kristne:

'Hjertet ditt slår i dette øyeblikk fordi Jesus gir rytme og hvis Han skulle slutte med det, så ville du også det. Alt for lenge og på alt for mange områder har vi minimalisert det majestetiske ved Jesus i våre menigheter og vi har redusert hva det betyr å være Hans disippel i verden'.

Tidligere på dagen holdt David Platt en pressekonferanse hvor han blant annet sa at hans oppgave som forkynner var å si til sine tilhørere at Jesus er verdt å stole på:

'Han er verdig våre planer og drømmer, Han er verd våre følelser. Når vi ser Hans verdi og hvem Han virkelig er så vil vi ivrig, villig glad gi Ham våre liv, selv om vi også vil måtte gi våre liv for å gjøre Hans herlighet kjent på jorden'.

Gud ærer det som står lavt

Få kan som Luther uttrykte seg både enkelt og djupsindig. Hans betraktning over julens evangelium er ikke noe unntak. Utgangspunktet er Luk 2,13-14:

'Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag'.

Mens Kristi fødsel går upåaktet hen, holdes den høyt i ære i himmelen - tusen ganger høyere. Tenk deg at èn engel kom fra himmelen og lovpriste deg og det du hadde gjort. Ville du ikke foretrekke dette fremfor all verdens pris og ære? Du ville lure på om du kunne holde ut ydmykheten og forakten som måtte til for å fortjene det. Hva slags ære er det som alle englene ikke kan motstå av bare glede? De kommer plutselig til syne og lar de stakkars hyrdene på marken høre dem forkynne, lovprise, synge og øse ut sin grenseløse glede. Hyrdenes glede og ære, ja, også gleden til alle kongene på jorden - hva er vel det sammenlignet med denne gleden og æren?

Legg merke til hvor stor ære Gud gjør på dem som blir foraktet av verden. Her ser du at Guds øyne er vendt mot det lave, for Gud sitter over englene og ser ned i dypet. Englene ble ikke sendt til fyrster eller mektige mennesker, men til de ulærde og mest lavtstående menneskene på jorden. Ønsket ikke englene å tale til yppersteprestene, de høyt utdannede herrene i Jerusalem, de som hadde så mye å si om Gud og engler? Nei, de som var verdige til å motta så stor ære fra himmelen, var de stakkars hyrdene, som ikke var verd noe i verdens øyne.

Gud overser fullstendig det som blir regnet som høyverdig. Likevel raser vi vilt rundt for å nå de store, meningsløse høydene i denne verden. Vi gjør det for å bli æret i himmelen, men Guds øyne er bare vendt mot dypet. Det eneste vi ender opp med, er å gå ut av Guds synsfelt.

Kilde: Martin Luther. Ved tro alene. Lunde forlag 2009, side 374

La oss be for alle lidende barn

I dag minnes vi barna som ble drept av Herodes den store. Men la oss også minnes og tenke på alle barna som lider i dag, enten på grunn av fysisk eller psykisk vold - ofte i deres eget hjem. Og barn som blir traumatiserte av krig og soldater. La oss be for dem.

Du kan lese mer her: http://www.monastisk.blogspot.com

Henan - fra folkelig motstand til Kinas vekkelsessenter, del 2

Her fortsetter serien om Henan provinsen i Kina - selve vekkelsessenteret. Men slik har det ikke alltid vært. I denne serien ser vi nærmere på hvordan det hele startet:

25. april 1875 fikk Henry Taylor fra China Inland Mission, og hans kinesiske medarbeider, Yang, privilegiet av å være de første protestantiske kristne til å lede en kineser til tro på Jesus. I dagboken sin, skriver Taylor:

'En gammel mann, som vi hadde invitert inn, kom og satte seg, og vi delte evangeliet med ham. Jeg har aldri noensinne møtt noen som har grepet evangeliet mer begjærlig enn ham. Han gjenga det vi hadde sagt veldig tydelig ... Vi knelte ned, og ba Gud om å frelse hans sjel. Vi spurte ham så om han virkelig trodde evangeliet. Med stor overbevisning i stemmen svarte han: Hvorfor skulle jeg ikke tro så gode nyheter? Han så nesten overrasket ut over at vi kunne mistro han. Han var en gammmel lærd mann ... Vi gav ham noen bøker'. (M.Henry Taylor: Missionary Journeys. Pioneer work in Hon-nan. China's Millions, november 1875, side 60-61)

Noen uker senere var idyllen brutt. 14. mai dette året fikk de oppleve motstanden i befolkningen mot deres evangelieforkynnelse. Taylor skriver i dagboken, at noen som holdt til på torget laget til et oppløp mot dem:

'De kastet bøkene våre ned i søla, tråkket på dem og rev dem i stykker. De kastet dem i ansiktene på oss, og spottet det verdige Navn som vi er kalt ved. Selv om dette ble gjort i den hensikt å provosere oss, sørget Herren for at vi forholdt oss helt rolige ... Når vi forlot dem for å gå til herberget vårt, ropte noen etter oss: "Kast ut de utenlandske djevlene". Vi fryder oss over å bli forfulgt for Jesu navns skyld, men vi sørger over årsakene til det'.

(fortsettes)

Bildet er fra et av frukt- og grønnsaksmarkedene i dagens Henan provins.

Shane Claiborne besøker gryende fredsbevegelse i Afghanistan, del 2

Her følger andre og siste del av artikkelen til Shane Claiborne, om hans nylige besøk i Kabul. På bildet ser du representanter for landets nye fredsbevegelse:

Vi var der i anledning den internasjonale dagen for menneskerettigheter, som vi feiret sammen med Afghan Peace Volunteers. Vi leverte ulltepper laget av kvinnenes samvirke, og vi hang ute med barna som kom til deres utdannelsessenter. Vi delte måltider, satt rundt bål, og drømte sammen om en bedre verden. Jeg hadde tatt med meg en liten gave til dem: et verdenskart laget som puslespill. Tårene trillet nedover kinnene deres når vi satt på gulvet og forsøkte å sette verden sammen - bit for bit!

Kampanjen: To millioner venner
Mens vi var der lanserte disse modige ungdommene sitt nye vågestykke: De inviterer verden til å bli deres venner og bli en del av deres fredsbevegelse. Den kalles: Kampanjen - to millioner venner.

De søker to millioner nye venner fra hele verden, en for hver afghaner som er drept i krigshandlinger de siste fire tiårene.

Det er en ære, en veldig stor ære, å kalle disse afghanske freds-revolusjonære for venner.

Vil du bli deres venn også?

Du kan finne mer om denne kampanjen her:

http://www.2millionfriends.org/

Den som legger øret inn til Jesu bryst hører Guds hjerteslag

Blant Herrens apostler er nok Johannes den jeg mest kjenner tilhørighet til. Han er så annerledes enn de andre, og gjennom sitt evangelium, sine brev og Bibelens siste bok, rykker han oss inn på livet og åpner et vidt landskap fylt av undring og troens mysterium. Så hører han da også med blant den indre kretsen rundt Jesus.

Kelterne feiret i gammel tid apostelen Johannes 6.mai, men den 'moderne' feiringen av ham i kirkeåret er satt til denne dagen, 3. juledag. Slik vi også gjør i Kristi himmelfartskapellet i kveld kl.18.00


Se http://www.monastisk.blogspot.com

Shane Claiborne besøker gryende fredsbevegelse i Afghanistan, del 1

Fredsktivisten, bloggeren, kommunitetslederen og Jesus-etterfølgeren, Shane Claiborne, har nylig vært tilbake i Kabul i Afghanistan (bildet)

Jeg har oversatt hva han selv skriver fra reisen, som ble foretatt rett før jul:

Afghanistan er et av de mest desperate, sønderknuste stedene i verden. Krigen har rast i mer enn 30 år og har etterlatt seg to millioner døde, og mye av landet er i fullstendig kaos. Men selv i de landene som har størst problemer, synes det alltid å være en liten gruppe som nekter å akseptere verden som den er og som insisterer på å bygge verden slik de drømmer at den skal være - en liten gruppe mennesker som tror til tross for de opplagte forholdene og som ser at disse endrer seg.

Gandhi og King
For noen få år siden begynte jeg å høre rykter om en liten gruppe unge mennesker i Afghanistan som gjorde nettopp dette. Mange av dem hadde sett sine kjære, venner og familie drept. De var lei av blodsutgytelsene. De var krigstrette. Og så begynte de å organisere, utdanne og trene seg selv for fred. De studerte heltene fra ikke-volds kampen - Gandhi og King. Noen få av dem reiste til og med til India for å lære ikke-volds prinsipper på et Ashram grunnlagt av Gandhi. Nå har de sitt eget Ashram i Kabul, hvor flere ti-talls mennesker lever og arbeider for fred.

Og de er i ferd med å skape en bevegelse. De marsjerer i gatene, de planter trær og de bygger parker som fredsmonumenter. De har begynt å bære blå skjerf som et symbol som skal minne dem på himmelen som forbinder oss alle, og nå er verden i ferd med å oppdage dem. Dette er en bevegelse av venner uten grenser.

Deres motto er: Litt kjærlighet er sterkere enn alle verdens våpen!

Det har vært en drøm for meg å få besøke dem. Siste uke ble denne drømmen en virkelighet. Jeg fløy over de snødekkede fjelltoppene og landet i det solen steg opp over ørkenlandskapet.

Jeg slo følge med en fredsdelegasjon som representerte mange ulike land som har snappet opp nyheten om denne fredsbevegelsen i Afghanistan. Inkludert i gruppen var Nobelfredsprisvinneren Mairead Maguire og tidligere U.S. military Colonel Ann Wrigh, som sluttet i jobben i  2001 i protest mot krigen, og som har brukt de siste 10 årene som fredsaktivist.

Men de sanne heltene er disse afghanske ungdommene som nekter å la håpet dø.

(forsetter)

Henan - fra folkelig motstand til Kinas vekkelsessenter, del 1

I dag begynner en ny serie på bloggen, hvor jeg vil presentere kirke- og vekkelseshistorie fra Kina. Nærmere bestemt fra Henan provinsen, som er blitt kalt Kinas Galilea. Ikke bare er Henan den mest befolkningsrike provins i Kina med sine 100 millioner, men har også det største antallet kristne. Henan er selve vekkelsessenteret.

Men slik har det ikke alltid vært. Tvert om.

Artikkelserien er bygget på boken til Paul Hattaway: Henan - The Galilee of China The Church in China: The 'Fire and Blood' Series Volume 2, utgitt av Piquant editions, 2009. Distribuert gjennom William Carey Library.

Protestantisk misjon i Kina starter med Robert Morrison i 1807. Men det skulle gå hele 68 år til før de første protestantiske misjonærene satte sin fot i Henan provinsen. Misjonsarbeidet begynner i april 1875 da Henry Taylor fra China Inland Mission besøker Henan, sammen med den kinesiske evangelisten Yang fra Hubei provinsen.

Hudson Taylor
Tidligere dette året hadde grunnleggeren av China Inland Mission, den legendariske Hudson Taylor, sendt ut en appel om 18 nye misjonærer som skulle bryte nytt land i det kinesiske innlandet. Nærmere bestemt i ni provinser.

Henan var den syvende av disse ni provinsene som fikk besøk av disse misjonærene. Henry Taylor - ikke i slekt med Hudson - klarte å få leid et sted å bo i Runing.

I det aller første nr av Chinas Millions - bladet som ble utgitt av China Inland Mission - i juli 1875 - uttrykker han optimisme med hensyn til å få etablert en misjonsbase i Henan provinsen:

'Som dere har uttrykt som deres ønske at jeg skulle anse Henan som min fremtidige sfære, så vender jeg mine øyne mot de 25 millioner med sterk lengsel. Hvis Gud gjør meg i stand til det - og jeg tror Han vil - vil jeg bringe evangeliet dit med fremgang. Det vil være en grunn til å fryde seg gjennom evigheten. En hel provins å fylle i dette enorme misjonsfeltet; men hvis Gud gjennom sin nåde fyller oss, vil kraft og velsignelse følge våre bestrebelser ...'

(fortsettes)

Yousef Nardarkhani arrestert på nytt

Iranske myndigheter valgte 1.juledag til å arrestere pastor Yousef Nardarkani enda en gang.

Familien som hadde gledet seg så mye til å feire jul sammen, etter å ha vært frarøvet dette de siste tre årene, fikk ikke opplevd dette.

Årsaken skal være at Nardarkhani ble satt fri mot kausjon, og at han ikke har sonet ferdig. Det skal også gjenstå noe papirarbeid.

I november var Yousef Nardarkani i London hvor han deltok på en konferanse arrangert av Christian Solidarity Wordwide. Det sier mye om Nardarkhani at han valgte å reise tilbake til Iran etter at konferansen var avsluttet. Han har jo ingen garantier for hva iranske myndigheter kan finne på å gjøre med ham.

La oss be for Yousef Nardarkhani og hans familie. På bildet ser du han sammen med sin kone.

Stefanus, Peterskirken og korrupte paver

I dag er det Stefanusdagen. Inneklemt mellom julens festdager er den en sterk påminnelse om at noen betaler en høy pris for å følge Jesus. I en bloggartikkel på bloggen Monastisk setter jeg en uttalelse av Stefanus i kontrast til noen tanker jeg fikk om julemessen i Peterskirken julaften, og historien bak basilikaen og de korrupte pavene. Jeg spør om Stefanus ville vakt oppstandelse om han hadde kommet på besøk og sagt at Gud bor ikke i hus laget av menneskehender?

Bloggen Monastisk finner du her: http://www.monastisk.blogspot.com

 

I Iraks Kurdistan feirer kristne julen i frihet og trygghet!

Mer enn halvparten av den kristne befolkningen har flyktet fra Irak siden den amerikansk ledede invasjonen i 2003. Flere tusen fant derimot ly i de kurdiske nordområdene. De flyktet fra Baghdad, Basra og Mosul. Nå feirer disse jul i frihet i Kurdistan.

Verdens ledere burde se hen til hvordan kurderne løser spørsmål knyttet til religionsutøvelse. Her lever muslimer og kristne side om side. Iraks kurdiske områder er hjemmet til et av verdens eldste kristne samfunn. Det siste tiåret har man her ønsket forfulgte kristne velkommen. Julen får derfor en ekstra mening når disse som har betalt en så høy pris for sin tro, kan få utøve den i frihet og trygghet. Som denne julen.

Ninos Mishu er prst for den assyriske kirken, Hl.Johannes Døperens kirke i Ainkawa i Erbil. Han forteller at de julaften klokken halv åtte om morgenen feiret Kristi fødsel, og på morgenen 1.juledag kom de sammen på samme tidspunkt for å feire nattverdgudstjeneste.

- Her i Kurdistan er vi fri! Vi kan feire gudstjenester når vi vil, og det gjør vi hele tiden. Her er vi trygge. Vi takker Gud for de styrende myndigheter, vi ber for våre naboer, som alltid er så hjertelige og ønsker oss alt godt, sier Ninos Mishu.

Dette er julens store takkeemne for mitt vedkommende!

Liv og lære - hvordan re-evangelisere Europa?

 
Jeg har tenkt mye på noe jeg leste her om dagen. Det er hentet fra et referat fra en bok en venn av meg har lest.

Boken er skrevet av BBC reporteren, Peter France, som i en årrekke laget et ukentlig program om religion. Ved en anledning intervjuet han abbeden i Hl.Johannes kloster på Patmos: Amphilichios.

Spørsmålet journalisten stilte abbeden var relatert til sekulariseringen av Europa. Peter France ville gjerne vite hva abbeden ville gjøre om han skulle påtatt seg oppgaven med å re-evangelisere Europa. Til dette svarte fader  Amphilichios:

'Jeg ville ikke sagt noe til dere. Jeg ville ganske enkelt bodd sammen med dere. Og jeg ville elsket dere'.

Svaret samsvarer med noe jeg har tenkt på lenge før jeg leste dette: Troen vår må samsvare med livene våre! Om vi sier en ting, men livene våre vitner om noe annet, er ikke ordene våre mye verd og de har liten eller ingen påvirkningskraft. Eksemplets makt er stort.

Den største utfordringen Europa står overfor med hensyn til den kristne tros fremtid, handler om mangelen på levd liv. Mangelen på levende eksempler på hva sann kristen tro handler om. Dette er Europas største armod.

Jeg spør meg selv: Hvordan kan jeg utgjøre en forskjell? Svaret for min del er at jeg lever nærmere Jesus, mer overgitt, mer helhjertet og lar Ham endre meg så jeg blir mer lik Ham. Jeg har ennå et langt stykke vei å gå.

På bildet ser du Europas eldste bok: St. Cuthberts Gospel, Johannes-evangeliet fra det syvende århundre.

Northumbria Community - et eksempel på nymonastisk kommunitetsliv, del 5

Vi fortsetter å se nærmere på livsregelen til den keltiske kommuniteten, Northumbria Community:

Dette er den regel vi omfavner. Dette er den regel vi vil holde: vi sier ja til tilgjengelighet; vi sier ja til sårbarhet.

Vi er kalt til å være tilgjengelige for Gud og andre:

Det første er å være tilgjengelig for Gud i vårt hjertes indre, hvor vi kan vende oss mot Ham, og søke Hans ansikt. Så gjelder det å være tilgjengelig for andre i et kall som handler om å vise gjestfrihet, og forstå at ved å ønske andre velkommen så ærer vi og ønsker Kristus velkommen. Vi skal også være tilgjengelige for andre ved å ta del i Hans omsorg for dem, ved å be og gå i forbønn for det de opplever i Den Hellige Ånds kraft; og så være tilgjengelig for deltagelse i misjonsarbeid av ulikt slag etter Den Hellige Ånds kall og initiativ.

Vi omfavner sårbarheten ved å være lærevillig uttrykt gjennom:
* bønnens disiplin
* Skriftens eksponering
* Villighet til å holdes ansvarlig overfor andre i våre veivalg og endre seg

Vi omfavner ansvaret ved om nødvendig å stille i andres øyne merkelige spørsmål som vil opprøre status quo. Ved å relasjoner til en prioritet, ikke rykte.

Vi omfavner utfordringen ved å leve som menighet uten vegger, leve åpent blant ikke-kristne og andre troende på en måte som gjør at vår vei i Gud kan bli synlig, utfordret og stilt spørsmål ved. Dette vil innebefatte å bygge vennskap utenfor våre kristne ghettoer eller klubb-mentaliet, ikke med tilslørte evangeliserende hensikter, men fordi vi virkelig bryr oss.

(fortsettes)

Bildet viser Inkarnasjonens kapell som står på eiendommen til Northumbria Community.

Velsignet Kristi fødselsfest

I dag - på dagen for Kristi fødselsfest - vil jeg gjerne få dele noe som Maximos Bekjenneren (580-662) har skrevet om Inkarnasjonen.

Maximos Bekjenneren ble den ledende teologen i striden om Kristi to naturer som splittet Kirken på 600-tallet. Maximos holdt fast ved troen på at det hos Kristus finnes både en menneskelig og en guddommelig vilje:

'Kristus er det store og skjulte mysteriet, det salige målet for alt som er skapt... Med blikket festet mot dette mål har Gud gitt allting eksistens. Mot denne grensen strekker Forsynet og de ting som står under deres omsorg, og det er her som de skapte værelser fyllbyrder sin tilbakevending til Gud. Dette er mysteriet som omfaller alle tider ... Det er for Kristus og for Hans mysteriums skyld som alle tidsaldre og alt de inneholder finnes til. De har fått sitt utspring og sitt mål i Kristus. Denne syntese var forutbestemt fra begynnelsen: mellom det begrensede og det ubegrensede, mellom det målbare og det som ikke kan måles, mellom det lukkede og det åpne, Skaperen og det skapte, hvile og bevegelse. I tidens fylde ble denne syntese synlig i Kristus og oppfylte Guds plan'.

Om Kristi fødsel skriver Maximos:

'Faderen var helt og holdent i Sønnen når denne fullbyrdet vår frelses mysterium gjennom å bli menneske. Faderen ble ikke selv inkarnert, men Han deltok i Sønnens inkarnasjon. Ånden var helt og holdent i Sønnen, men uten å inkarneres sammen med Ham, men gjennom en fullkommen forening me Ham fant den hemmelighetsfulle inkarnasjonen sted'.

Velsignet Kristi fødselsfest!

Foto: Kommuniteten Bjärka Säby.

Russiske ungdommer vinner mongolske barn for Jesus

Det skjer spennende i Mongolia. Nye steg er tatt for å nå barna med evangeliet. Baptistmenigheter i Omsk området av Russland, har sendt ungdomsteam til Mongolia for å drive med barnearbeid.

Tre misjonsreiser er unnagjort. 400 barn har fått høre evangeliet.

Ungdomsteamene besøkte 40 fattige familier i Mongolia. Dette er mennesker som lever under fattigdomsgrensa. Ungdommene har fått se hvordan Gud har stadfestet sitt ord, og hvordan mongolske menigheter har vokst i antall nye medlemmer.

I november ble det holdt et treningsseminar i Krasnoyarsk (bildet). Reisen til Mongolia har skapt mange utfordringer. Blant annet med å skaffe visum, og penger til selve reisen. Men med Guds hjelp har det latt seg gjøre. 2000 km har ungdommene reist.

Nå ber de om forbønn for å planlegge nye misjonsreiser til Mongolia.

En natt som lyses opp innenfra - velsignet Kristi fødselsfest

'Tenk om hver natt i våre liv kunne bli som en julenatt, en natt som lyses opp innenfra,' skriver bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten Taize.

Så ber han:

'Jesus, jomfru Marias sønn, i julen gir du oss ditt evangeliums glade budskap. Alle som lytter, alle som tar imot Den Hellige Ånds gaver - om dagen så vel som i våkne nattetimer - oppdager at med ganske liten tro, med nesten ingenting, har de alt'.

På denne måten vil jeg få ønske alle bloggens mange lesere en velsignet Kristi fødselsfest! Må julens sanne budskap berøre oss alle.

Bloggen vil bli oppdatert jevnlig gjennom hele julen med nyheter og oppbyggelige artikler.

Be for kuldeofrene i Øst-Europa

På selveste julaften sender vi ut et spesielt bønnebegjær:

Be for alle som lider i  sprengkulda som rammer Øst-Europa disse dagene. For alle hjemløse, fattige. Enkelte landsbyer i Russland og Ukraina er hardt rammet, etterat strømmen har gått. Vi får inn rapporter fra våre trossøsken i både Russland og Ukraina, og forholdende der er barske. Selv om de er vant til slikt, er det likevel mange som sliter tung: mennesker med astma og hjertesykdommer, og alle de som ikke har varme hus - eller ikke husrom i det hele tatt.

Minst 88 personer har mistet livet i Russland de siste ti dagene. minst 538 personer lagt inn på sykehus for behandling av frostskader. I går døde sju personer, en av dem et barn. I Moskva ble det målt -50. Nå står Sibir for tur. Der er temperaturen allerede minus 50, og det skal bli kaldere.

Så mens du setter deg til bords og spiser julemiddagen i dag, fold dine hender, takk Gud for at du har det varmt og godt og be for de som ikke er så priviligerte som deg.

Usbekiske myndigheter fester grepet om protestantiske kristne

Situasjonen for kristne i Usbekistan er blitt ytterligere forverret - om det er mulig. Det vil si: situasjonen for protestantiske kristne.

Justisdepartementet i Tashkent regionen, har nå kommet med et offisielt pålegg, til flere registrerte protestantiske menigheter om at de må fjerne enhver pasus i deres statutter, hvor det står at deres mål er at de kan dele sin tro med andre. All misjonsaktivitet er forbudt, og det vil ansees som en kriminell handling om du forteller en annen om Jesus.

Kun protestanter
De samme restriksjonene er ikke gitt den russisk-ortodokse kirke, ei heller andre religioner som Hare Krishna eller noen muslimsk gruppe. Disse kan fritt utøve sin tro.

En representant for baptistene i Tashkent-regionen, som må forbli anonym av sikkerhetsmessige årsaker, kommer med følgende kommentar etter at de nye restriksjonene nylig ble kjent:

'Vi - lik alle andre kristne - deler vår tro med alle uten å ta hensyn til etnisk eller religiøs bakgrunn, fordi Bibelen sier at vi skal gjøre det'.

Dette sier han vel vitende om at dette betyr forfølgelse, tortur, fengsling og for noen døden.

La oss huske våre usbekiske trossøsken i våre forbønner.

En enfoldig og hans enkle tro

Evangeliet er ikke komplisert! Ved den anledning sier Jesus: 'Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, for du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje'. (Matt 11,25-26)

I 1922 kom det en gresk foreldreløs mann fra Lille-Asia sammen med noen flyktninger, og slo seg ned i et skur på havna i Pireaeus.Hans navn var Symeon. Han vokste opp helt alene, og livnærte seg som bærer. Han var analfabet, og kjente ikke mye til den kristne tro. Men han eide en velsignet enkelhet og en enkel uproblematisk tro.

Etter hvert giftet han seg, og ble far til to barn. Sammen med familien flyttet han til Nikaia. Hver dag gikk han ned på havna i Pireaeus for å tjene penger til litt brød. På veien ned dit gikk han forbi kirken til Hl.Spyridon. Og hver dag gikk han inn, stilte seg foran ikonet av Kristus, tok av seg hatten og sa: 'God morgen, min Kristus, det er Symeon. Hjelp meg å tjene til mitt brød i dag'.

Om kvelden, da han gikk hjem, stakk han innom kirken, stilte seg foran Kristus ikonet og sa: 'God kveld, min Kristus. Det er Symeon. Jeg takker deg for at du har hjulpet meg enda en gang i dag'.

Slik gikk årene. Omkring år 1950 ble hele familien hans syk. De fikk tuberkulose og døde. Symeon ble igjen alene. Han fortsatte å arbeide som før, og var hver dag innom kirken og ba på samme måte. Han klaget aldri, og han ønsket Kristus hver dag velkommen og takket for dagen som hadde gått.

Når Symeon ble gammel, ble han syk. Han kom på sykehuset og ble der en måned. En dag sa en kvinne til ham:

'Nå har du vært her mange dager, men ingen har kommet for å besøke deg. Har du ingen her i verden?'

'Mitt barn,' svarte Symeon: 'Hver morgen og kveld kommer Kristus og trøster meg!'

'Og hva sier han?'

'God morgen, Symeon, det er Kristus. Ha tålmodighet. God kveld, Symeon, det er Kristus. Ha tålmodighet'.

Kvinnen synes det hele var veldig spesielt, så han inviterte sin åndelige far, fader Christodoulos Fasos, om han kunne komme å se til Symeon. Hun mente han var ført på villspor. Presten kom, stile de samme spørsmålene som kvinnen og fikk samme svar.

Nøyaktig på samme tidspunkt som Symeon hadde besøkt Kristus morgen og kveld, kom Kristus på besøk til Symeon.

'Kanskje du bare innbiller deg dette,' sa presten.

'Nei, far, slik er det ikke. Det er Kristus'.

'Kom Han i dag?'

'Han kom'.

'Hva sa Han?'

'God morgen, Symeon, det er Kristus. Ha tålmodighet. I løpet av tre dager vil jeg bringe deg nærmere meg! Det vil skje tidlig om morgenen'.

Presten kom hver dag til sykehuset, snakket med Symeon og lærte hans liv å kjenne. Han forstod at en spesiell velsignelse hvilte over denne mannen. På den tredje dagen, tidlig om morgenen, kom presten for å se til Symeon.

De snakket sammen, og plutselig roper Symeon: 'Kristus har kommet!' Så lukket han sine øyne, og var hjemme hos Gud.

Kristne iranske flyktninger re-evangeliserer Tyskland!

Kristne flyktninger fra Iran re-evangeliserer Tyskland!

Dette er iranere som har møtt Jesus i hjemlandet, gitt sine liv til Ham, opplevd forfølgelse, og flyktet til Tyskland. Mange tyske kirker opplever menighetsvekst, antall kirkebesøkende har dobblet seg i enkelte steder.

Det gjelder for eksempel en menighet i Berlin, som er blitt dobbelt så stor. Rosemarie Götz, som er diakon i menigheten, forteller: 'Det kom som et uventet sommerregn. Plutselig kom det nye mennesker hver eneste uke og spurte om å bli døpt'.

I denne menigheten begynte det med fem-seks iranere, som så tok med seg sine venner, som igjen tok med seg sine venner og naboer. Dette skjer i en nasjon som stort sett har vendt Gud ryggen. Statistikker viser at kun 13 prosent av tyskerne regner seg som troende kristne. Iranerne bringer nå bibelsk tro tilbake til Tyskland!

Dåpsundervisning
Alle som melder seg til dåp gjennomgår en grundig dåpsundervisning. Dette for å forsikre seg om at de virkelig mener alvor når de sier at de vil følge Jesus. Flere av de som lar seg døpe har vært kristne i hjemlandet lenge, men har ikke hatt noen mulighet til å bli døpt.

Sammenhengen mellom Inkarnasjonen og Eukaristien

Jeg har skrevet om Efraim Syreren (306-373) på bloggen tidligere. Han levde under Den udelte kirkens tid og tilhører vår felles kristne arv.

Efraim er representant for en tidlig ikke-vestlig kristen tro, og han formulerer sin teologi i poetisk form. Til tross for en avstand på 1700 år har han fortsatt mye å si oss - ikke minst fordi hans teologi er farget av noe annet enn vår vestlige tankegang. Johannes Chrysostomos kalte Efraim Syreren for 'Den Hellige Ånds harpe'.

I forbindelse med årets juleforberedelser har jeg studert hva han skrev om inkarnasjonen, om julens mysterium.

Inkarnasjon og eukaristi
Efraim hører med blant de teologene som holder fram forbindelsen mellom inkarnasjonen og eukaristien, og han gjør det på mange ulike måter. I en av sine hymner løfter han frem sammenhengen mellom dem ved å peke på den guddommelige ilden som finnes i begge:

Ild og Ånd bor i den som fødte deg,
Ild og Ånd finnes i den flod du ble døpt i,
Ild og Ånd finnes i vår dåpskilde,
i brødet og kalken finnes ild og Hellig Ånd.

I en annen hymne taler Efraim om hvordan Kristus har tatt på seg eukaristiens brød:

Hvilket under at du forandret din kledning!
Kroppen skjulte din utstrålning, din forferdelige guddomsnatur,
brødet har skjult den ild som flammer i det.

Om Maria dikter han:

Maria har gitt oss hvilens brød
i stedet for det slitets brød som Eva gav oss.

I en annen hymne beskriver han sammenhengen mellom Inkarnasjonen og Eukaristien på denne måten:

Barmhjertighetens ild
steg ned 
og tok sin bolig i brødet.

Det er mange flere eksempler, men disse hjelper oss til å se en sammenheng som er så tydelig i den østlige tradisjonen, hvor alt  ikke bare handler om ord, men om ord som materialiseres i brød.

Tidligere selvmordsbomber ble kristen - nå sitter han fengslet i Iran for sin tro på Jesus

Historien du er i ferd med å lese viser med all tydelighet hvor farlig det er for kristne iranere å vende tilbake til hjemlandet - selv om de har annet statsborgerskap enn iransk.

Saeed Abedini er en 32 år gammel amerikansk statsborger. Han er også pastor. Abedini, som her er avbildet sammen med kona og sine to barn, ble arrestert i forbindelse med et målrettet angrep fra iranske myndigheter mot landets mange husmenigheter. Saeed Abedini var i Iran for å besøke nær familie. Han brakte også med seg humanitær hjelp. Før Abedini ble amerikansk statsborger, arbeidet med å plante husmenigheter.

- Når han ble en kristen ble han også ansett som en kriminell i sitt eget land, forteller Naghmeh, hans kone i et intervju med en amerikansk TV stasjon.

Planla å bli selvmordsbomber
Naghmeh forteller at Jesus bokstavelig talt reddet livet til ektemannen. Før han fant Jesus som sin personlige Frelser og Herre, var han en fanatisk muslim som lå i trening for å bli selvmordsbomber. Det var mens han holdt på med denne intense treningen, at Jesus åpenbarte seg for ha.

Hele Abedini's familie i Iran er kommet til tro på Jesus. De sitter nå alle i husarrest.

Saeed Abedini sitter fengslet i det beryktede Evin fengslet i påvente av rettssaken mot ham. Her er han blitt mishandlet både av fengselsvaktene og av de innsatte.

La oss be for Abedini og hans familie.

Northumbria Community - et eksempel på nymonastisk kommunitetsliv, del 4

Her fortsetter presentasjonen av Northumbria Community:

Historien vår er knyttet til det å gi gjensvar på et kall vi tror er fra Gud: et kall til risikofylt liv, og den livsregel vi lever etter springer ut av det liv som allerede leves. Dette er et skriftlig svar til de mange som spør: Hva er det sentrale i deres håp og deres drømmer, hva er verdiene og hva reflekterer deres livskall?

Vi er ikke en kommunitet fordi vi fysisk lever nær hverandre - selv om noen av oss gjør det - men fordi vi lever nært en vei vi har valgt, som forener oss på hjertenivå. Som en monastisk kommunitet, så er vi innviet til Gud i måten vi lever og i de løfter vi har avlagt - som handler om tilgjengelighet og sårbarhet - tar vi på alvor.

Livsregelen
En livsregel er absolutt essensielt i ethvert monastisk uttrykk, den er åndelig mer enn den er lovgivende. Den sier: 'dette er hvem vi er, dette er vår historie', og minner oss om de tingene Gud har lagt på vårt hjerte, og kaller oss tilbake til den historien som Gud har skrevet og som er helt grunnleggende for oss.

Monastisk stabilitet er å bli holdt ansvarlig overfor den Livsregel som et rammeverk for å kunne være fri, ikke som et sett med regler som begrenser eller fornekter livet. Det handler om å leve ut vårt kall alene eller sammen. For å bruke ordene til Hl.Benedikt, er det 'ganske enkelt en håndbok for å gjøre de krevende befalingene i evangeliet til en praktisk realitet i hverdagslig liv'.

(fortsettes)

80 baptister på ferie i Usbekistan fikk beslagt sine Bibler og sangbøker

Situasjonen for våre usbekiske trosfeller gir grunn til økt bekymring og forbønn.

80 baptister på ferie i Bostanlyk distriktet i Tashkent regionen, som ligger nært hovedstaden, opplevde 1. desember at stedet hvor de holdt til ble stormet av politiet. Tre Bibler og 100 sangbøker ble konfiskert.

De 80 baptistene satt stille sammen og sang lovsanger da 12 uniformerte politimenn stormet lokalet. Politiet tok fingeravtrykk av samtlige som var til stede på møtet, og det vil bli reist straffesak mot flere av dem.

Dette er adventstiden for usbekiske kristne. La oss huske dem i våre forbønner.

Den modige kvinnelige misjonstrioen i Kina, del 3

Her følger siste del av den heltemodige historien om tre middelaldrende engelske kvinner som dro til Gobi-ørkenen (bildet) for å nå menneskene som bodde der med evangeliet:

En dag ble de invitert til å drikke tea med familien Tu i Suchow. En av de yngre familiemedlemmene viste interesse for det budskapet de tre kvinnene delte med dem. Men hans mor truet ham:

'Den dagen du slår lag med de kristne, så kan du bestille likkista mi, for jeg vil ikke leve og utholde en slik vanære!'

Mr Tu fortsatte å lytte til budskapet om Jesus, og en dag snakket han ut med sin mor: 'Det finnes en livets vei, og det finnes en dødens vei. Min vei er livets vei'.

Han fortsatte å gå troens vei, og la også til rette for et sted hvor man kunne komme sammen til gudstjenester og hvor man kunne vitne om Jesus i hjembyen sin, til tross for den motstanden han opplevde fra både moren og familien sin.

15 år
De neste 15 årene krysset de tre damene Gobi-ørkenen på kryss og tvers, tilsammen i overkant av 1.600 kilometer. De returnerte til landsbyene de hadde holdt møter, og førte samtaler til langt ut i natten. Såkornene de sådde bar etter hvert frukt. Guds ord gjorde sin gjerning, og brakte en etter en til tro på Jesus. Og de som kom til tro var sultne etter å lære mer. Derfor kom de sammen i små grupper for å lære mer om Jesus og ha fellesskap med de andre troende.

Trioen forlot Kina for siste gang i 1936 etter 15 års trofast tjeneste i særdeles utfordrende og ugjestmilde strøk av Gobi-ørkenen.

De kunne ikke komme tilbake. I august 1938 fikk alle utlendinger beskjed om å forlate Kina. Trioen vendte tilbake til England, men ikke for å bli pensjonister. Til sin siste stund beholdt de tre kvinnene pionerånden, de var trygge i deres kall og i det budskapet de bar frem.

På siste siden i dagboken sin skrev Mildred Cable:

'Uten Gud kan vi ikke, uten oss, vil ikke Gud!'

Ung kirgisisk jente torturert av sine foreldre på grunn av troen på Jesus

En ung kirgisisk jente som nylig ble en kristen, ble dratt bort til en gloheit ovn og brent i ansiktet av sine foreldre. De sørget også for å brenne opp den kristne litteraturen hun eide.

Etter å ha torturert datteren, ble hun tvunget til å arbeide som syerske på en fabrikk.

Denne forferdelige saken ble kjent i går, og ble offentliggjort av BosNewsLife senter i Budapest.

Den unge kirgisiske jenta hadde tatt imot Jesus som sin Frelser og Herre på et møte i en menighet nylig. Til tross for torturen hun er blitt utsatt for av sine egne foreldre, skal de ikke ha klart å knekke henne og frata henne troen.

La oss huske denne jenta i våre bønner nå i julen. Vi kjenner ikke hennes navn.

Ny anabaptistisk delegasjon på forsoningsreise til Israel

For to år siden skrev jeg om en anabaptistisk delegasjon som dro til Israel for å be jødene om tilgivelse, for deres unnfallenhet og manglende engasjement for Israels land og folk gjennom tiden.

18.-25. november returnerte en gruppe på 27 anabaptister, som representerer både Amish-folket og mennonitene, til Israel for å fortsette forsoningsarbeidet. For Al Longenecker, en diakon fra Lancaster Mennonite Conference, som deltok i begge delegasjonene sammen med sin kone Ada, var reisen en mulighet til å gjøre opp for noen av historiens synder.

Som et slag i magen
For noen år siden befant Longenecker seg på et fly og ble da sittende ved siden av en rabbiner. De kom i samtale om forfølgelsen av jødene forårsaket av kristne. Longenecker kunne da fortelle rabbineren: 'Mitt folk (mennonitene) drepte aldri noen av ditt folk, fordi vi tar ikke livet av noe menneske'.

'Og jeg kjente meg vel ved å kunne si det,' forteller Longenecker. Men så leste han en artikkel i Gospel Herald, om mennonitene i Tyskland under 2.verdenskrig. Da fikk han seg en ubehagelig opplevelse. Ingen mennoniter hadde løftet en finger for å hjelpe jødene.

'Det var som et slag i mellomgulvet - dette visste jeg ikke', forteller Longenecker. Han begynte å lete etter en mulighet til å be dagens jøder om tilgivelse for denne unnfallenheten.

Han ble derfor deltager i en delegasjon som reiste til Israel både i 2010 og 2012. I 2010 overleverte de en skriftlig uttalelse adressert til ulike jødiske ledere, hvor de ba om tilgivelse for anabaptistenes 'stolthet og selvsentrering ved å ignorere den plikt de hadde mot det jødiske folk og staten Israel'.

I 2010 fokuserte de på relasjonsbygging. De reiste rundt i Israel, møtte jødiske ledere og samtale om fred, forståelse og forsoning.

I forbindelse med årets reise fant de flere som virkelig lyttet til det de sa. Det gjorde inntrykk at de kom tilbake enda en gang. Det er ikke så ofte kristne ber om tilgivelse overfor jødene.

Ikke like populært
Forsoningsreisen til Israel er ikke bare populær blant de ulike anabaptistiske gruppene. Mange av dem er nemlig opptatt av den vanskelige situasjonen for den palestinske sivilbefolkningen. Men Lloyd Hoover, en biskop fra Lancaster Mennonite Conference, som var med delegasjonen nå i 2012, sier det slik at de både bærer på en bekymring for palestinerne, samtidig som de bærer på en djup respekt for israelerne.

Forsoningsreisen falt sammen med utbruddet av konflikten mellom Israel og Gaza. Men til tross for at de kom midt oppe i krigshandlingene, kjente gruppen en djup fred med å være i Israel og at de var på et guddommelig oppdrag.

På bildet ser vi fra venstre Ben Girod og til høyre Henry Yoder, som overrekker en gave til Yona Metzger, sjef-rabbineren for Ashkenazi-jødene i Israel, som bærer innskriften fra Rut 1,16.

Northumbria Community - et eksempel på nymonastisk kommunitetsliv, del 3

Northumbria Community hører med til det som går under benevnelsen 'Den nymonastiske bevegelsen'. Og for denne kommunitetens del: en nymonastisisme med smak av Northumbria!

Ikke en romantisk og nostalgisk søken etter en gylden tid som ikke har eksistert, eller for å kopiere fortiden, men lære av den keltisk monastiske tradisjonen som er deres kristenarv. Som de skriver selv:

'Vi ser med dem på Ham for å finne en vei til engasjement med de paradokser og kompleksiteter som det virkelige livet byr på'.

Northumbria Community er på sin side sterkt influert av de monastiske kommunitetene i Roslin i Skottland og Clonfert i Irland. Guds kall til Northumbria Community er ikke å forme en institusjon, men 'å omfavne, utforske og uttrykke selve hjertet i den monastiske spiritualiteten i vanlige folks hverdagsliv, som en annerledes måte å forholde seg til verden på'.

Dette gjør de ved å trekke veksler på den rike historiske keltiske kristenarven, og innfører den i vår egen tid. De ønsker å leve med 'en hellig rastløshet' ved å omfavne monastiske verdier og åndelige disipliner.

(fortsettes)

Forenet med Den Udødelige

I dag møtes jeg med disse ordene av Irenaeus av Lyon, som jeg har oversatt og deler med dere:

'Guds ord ble menneske, og Guds Sønn Menneskesønnen for at mennesket skulle tre inn i fellesskap med Guds Ord og adopteres som Guds sønner.

Vi kan jo ikke få del i udødeligheten om vi ikke blir nært forent med Den Udødelige. Hvordan skulle vi kunne forene oss med udødeligheten, om den ikke hadde blitt hva vi er, slik at det dødelige mennesket kan oppslukes av udødeligheten og vi blir adoptert som Guds barn?'

Juleevangeliet hos Paulus, lyder slik:

'Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset'. Fil 2,6-8)

Den modige kvinnelige misjonstrioen i Kina, del 2

Her fortsetter serien om de modige misjonskvinnene som dro til Gobi-ørkenen:

I det hun innså at det lå vanskeligheter foran dem, uttalte Evangeline følgende: 'Uten Gud kan vi ikke lykkes i en sådan misjon'. Til dette svarte Mildred på sin milde måte: 'Men uten oss, vil ikke Gud lykkes! Eva, vi må adlyde Ham'.

Når deres venner og kollegaer ble kjent at disse tre middelaldrende damene tenkte å reise til et slikt ugjestmildt, ja et så farlig sted som dette, ble de forferdet. 'Det er ingen dårer som gamle dårer,' sa en av dem. Hvorfor forlate tusenvis av kineserne der de er, som også trenger evangeliet, og risikere livene deres i Gobi-ørkenen?

En stabasiøs reise med evangeliet
Etter anbefaling fra reisende bestilte de en trevogn laget med hjul som var åtte fot høye. Reisen tok flere måneder i det utilgjengelige og kuperte landskapet, en gang satte de seg skikkelig fast i leire. Nettene tilbrakte de på primitive, røykfylte kinesiske overnattingssteder, sammen med esler tilhørende andre reisende.

Reisen langs den gamle Silkeveien førte dem igjennom ørkenstormer, sterk kulde, svettende hete, de møtte banditter og opplevde krigshandlinger. Frykt preget mange av de som de møtte langs veien. Hver by hadde sine egne avguder. Andre gav uttrykk for sin Gudslengsel.

En gang møtte de en pilegrim som hadde vandret i seks måneder. For å fullbyrde det løftet han hadde gitt kastet han seg langflat til jorden, med jevne mellomrom hele den lange veien.

Når han slo opp i Johannesevangeliet, som Mildred rakte ham, leste han ordene: 'I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud'.

- Hvem handler dette om?, spurte mannen.
- Hans navn er Jesus, svarte hun.
- Fortell meg hvordan jeg kan tro på ham.

(fortsettes)

Northumbria Community - et eksempel på nymonastisk kommunitetsliv, del 2

Her følger andre del i serien om en av de kommunitetene vi føler tilhørighet til, og hvis liv vi etter hvert håper skal vokse frem i forbindelse med Kristi himmelfartskapellet:

The Northumbria Community ble etablert for å legge til rette for fellesskap for de som har lagt ut på pilegrimsveien, og meisle ut en vei sentrert rundt en Livsregel.

Denne regelen, sammen med tidebønnene, reflekterer innflytelsen fra den monastiske tradisjonen i utviklingen av et særpreg for fellesskapet.

Fellesskapet lever med spenningen mellom det kontemplative og det aktive, av kloster og misjon, å trekke seg tilbake og engasjement, avsondrethet og fellesskap. Det er dette som tilsammen utgjør Northumbria Community.

Noen av kommunitetens medlemmer lever og arbeider i perioder i det som kalles The Nether Springs' at Hetton Hall i North Northumberland (bildet), ikke langt unna den hellige øya Lindisfarne. The Nether Springs er Moderhuset og administrasjonssenteret for kommuniteten. Det er også en treningsskole hvor man fokuserer på denne kommunitetens spiritualitet, og hvor man tilbyr hjerterom og gjestfrihet gjennom det å dele livet med hverandre, daglig monastisk disiplin, retreater og undervisning om kommunitetsliv, keltisk spiritualitet og ørkenfedrene.

Den daglige rytmen ser slik ut:

09.00: Morgenbønn (etter lunsj)
12.00: Middagsbønn
13.00: Lunsj
17.30: Kveldsbønn
18.15: Middag
21.30: Completorium

Morgen- og kveldsbønnene er noe lengre enn de andre, og inneholder Skriftlesning, bønn for kommunitetens medlemmer eller venner.

Liturgien er enkel: ordene gjentas sakte, slik at man ikke skynder seg avgårde, men lar dem synke inn i oss. Completorium bes i skinnet av levende lys. Hver finner seg et lys, og et av dem tennes, for så å gi videre flammen til den om sitter ved ens side.

(fortsettes)

Stor vekkelse i Nepal - fra 29 til en million kristne

Dagens bloggbilde er tatt for tre år siden, i julen 2009. Det kunne ha vært tatt i dag. Pastor Narkaij Gurung (til høyre), og pastor Krishna Baniya har nettopp døpt Sher Bahadur Gurung i elva Kali Khola i Pokhara i Nepal.

Sher Bahadur Gurung er en frukt av den store vekkelsen som pågår i kongedømmet Nepal.

For snart 60 år siden ble den første kristne menigheten plantet i Nepal. Da hadde den 29 medlemmer. I dag finnes et en million kristne i Nepal, et land som er blant de aller fattigste i verden.  I følge internasjonal statistikk er forholdene for kvinner dårligst av alle land i Sør-Asia.

Ropt til fjellene 
Gjennom årenes løp er det nok mange nepalesere som har skuet opp mot de majestetiske Himalaya-fjellet og ropt: 'Hvor skal min hjelp komme fra?' Nå har de funnet den i møte med den levende Frelseren, Jesus.

Flesteparten av de som kommer til tro på Jesus i dag er hinduer. Veksten i de kristne forsamlingene er så stor at den nå påkaller seg myndighetens oppmerksomhet. Landet har nesten 29 millioner innbyggere.

Vekkelsen begynte rundt 1990, i en tid hvor proselytisering var forbudt, og mange kristne ble forfulgt. Nepali Times omtaler vekkelsen i et stort oppslag på selveste julaften i 2010.

Mange opplever overgangen til kristen tro som en svært radikal omveltning i deres liv. Lytter man til vitnesbyrdene fra de som har tatt imot Jesus som sin personlige Frelser og Herre, så gjentas ofte dette: 'Jeg gikk fra mørke til lys!'

Stor motstand
Vekkelsen møter motstand. De som blir kristne får ikke bare problemer med sin nærmeste familie, men de møter også stor motstand fra maoister og hindu ekstremister.

La oss huske dem i våre forbønner.

Foto: The Nepali Times.

63 år i bønn, stillhet og arbeid

I 63 levde en mann i denne munkecellen på Athos i bønn, stillhet og arbeid. I det moderne samfunnet blir et liv målt i hvor effektivt og ikke minst hvor produktivt det er. Det handler om nytteverdien for samfunnet. Og aller helst skal man h

a reist mye, og sett seg om i verden. Å bli værende på ett sted hele livet synes for enkelte å være rene dårskapen. Men Josef av Vatopaidi levde etter Guds målestokk for liv som er Gud velbehagelig. 

Se http://www.monastisk.blogspot.com

Northumbria Community - et eksempel på nymonastisk kommunitetsliv, del 1

Å kjenne slektskap er viktig for troens liv. Hvor hører jeg hjemme? I arbeidet med å utmeisle et grunnlag for den videre driften av Kristi himmelfartskapellet, føler vi slektskap til vår keltiske kristenarv.

En inspirasjonskilde for oss er Northumbria Community. I denne artikkelserien skal vi se nærmere på denne kommunitetens bakgrunn og historie. Jeg tror den har mye å tilføre mange av oss. Northumbria Community er en del av den såkalte Nymonastiske bevegelsen. Den lutherske teologen, Dietrich Bonhoeffer, er på mange måter denne bevegelsens åndelige far. Han så for seg at den fornyelsen som kirken så sårt trenger, kommer fra en ny type monastisk liv som bare har en ting til felles med det gamle monastiske livet: en kompromissløs lydighet Bergprekenen. Bonhoeffer sa: 'Det er på høy tid at menn og kvinner slår seg i sammen for å gjøre dette'.

Keltisk kristenarv
The Northumbria Community er et nettverk av svært forskjellige mennesker, fra ulike bakgrunner og kristne tradisjoner og strømmer. De er forent i deres ønske om å omfavne og uttrykke den pågående utforskningen av et nytt uttrykk for levende kristen tro - en vei som tilbyr håp i vår tids endrede og stadig endrede kultur. Selv henter de sin inspirasjon fra historien og den åndelige arven fra det keltiske Northumbria. Kommunitetens medlemmer er spredt over et stort geografisk område, og den er økumenisk.

'I det vi søker Gud som 'den eneste nødvendige' fortsetter vi vår leting etter 'det nye monastiske uttrykket', og dette er sentrum i våre hjerter enten vi er alene eller vi er sammen. Det er denne blandingen av 'bønn som er stille og kontemplativ og troen som er aktiv og smittende, levd ut i hverdagslivet, som former den fundamentale basis for vår vekst og utvikling', heter det i en presentasjon av Northumbria Community.

Kommuniteten er en Guds gave til de hvis hjerter har lagt ut på en pilegrimsferd og de hvis liv kontinuerlig blir redefinert og rettledet ved å leve med spørsmålene: 'Hvem er det du søker? Hvordan skal du da leve? Hvem kan synge Herrens sanger i fremmed land?' Det å holde disse spørsmålene levende opprettholder en pågående reise som handler om å utforske det nymonastiske kallet.

(fortsettes)

Bildet viser pilegrimsveien til Lindisfarne.

Inkarnasjonen og kristologien hos de første kristne, del 1

Et av de vakreste ordene Kirken har gitt oss er ordet inkarnasjonen. Dette at Gud blir menneske. Apostelen Paulus uttrykker dette slik i brevet til den kristne forsamlingen i Kolossæ:

'Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være en fremste. For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset'. (Kol 1,15-20)

I denne nye artikkelserien skal vi se nærmere på hvordan de første kristne så på inkarnasjonen. Vi kommer for det meste til å holde oss i det andre århundre, og vi skal også se på kristologien slik den formes både i Øst og Vest.

Monoteismen og inkarnasjonen
Hvordan skulle man forene den jødiske og gammeltestamentlige monoteismen og troen på Guds Sønn? Det er verd å merke seg at ikke noe sted i Det nye testamente er monoteismen - altså troen på èn Gud - tematisert som problem i forhold til utsagnene om Kristus som Gud.

Men det gjelder ikke bare de nytestamentlige forfatterne.  Det gjelder også hos de første kristne forfatterne etter nytestamentlig tid, dem vi gjerne kaller De apostoliske fedre. Ignatios, for eksempel, og da skriver vi år 110 e.Kr, kalte Kristus Gud, uten å problematisere det. For Ignatios representerte ikke dette noe problem vis-a-vis den jødiske monoteismen.

Og et annet interessant trekk er dette: Når monoteismeproblemet endelig settes på dagsorden, så er det ikke - som man skulle ha forventet - forholdet mellom Faderen og Sønnen som behandles, men forholdet mellom Gud og avgudene. Problemstillingen reises i de såkalte 'Apologetene' fra ca 150-180 e.Kr.

Ignatios og Inkarnasjonen
La oss se litt nærmere på hvordan inkarnasjonstanken formuleres hos en av de første kristne lederne etter apostlene. Omkring år 70, bare få år etter at Paulus har lidd martyrdøden, får menigheten i det syriske Antiokia, en ny menighetsleder. Biskop Ignatios ble senere arrestert og eskortert til Rom gjennom Lille-Asia ca år 110 e.Kr. Under denne reisen skriver han en rekke brev. Det er brev adressert til fem menigheter i Lille-Asia, dessuten er det et brev til menigheten i Rom, og ett til biskop Polykarp.

I brevet til Magnesierne finner vi dette:

'De (profetene) var inspirert av hans (Kristi) nåde, for at de vantro skulle bli fullt overbevist om at det finnes bare èn Gud, Han som har åpenbart seg gjennom sin Sønn. Han (Sønnen) er det ord (logos) som gikk ut fra stillheten, og Han var i alle ting til behag for Ham som sendte Ham'. (Brevet til Magnesierne 8,2)

En mer utførlig kristologisk tanke finner vi i brevet til Efeserne:

'Marias jomfrustand og hennes nedkomst var skjult for denne verdens fyrste; Herrens død likeså. Dette er de tre ropets hemmeligheter som er satt i verk i Guds taushet'. (Brevet til Efeserne 19,1)

Her trengs det en forklaring på hva biskop Ignatios sikter til når han skriver om 'ropets hemmeligheter' og 'Guds taushet'. Dette er nok noe han har hentet fra et for oss apokryft skift, men som finnes i det jødiske skrift: 4.Esra:

'Herre! ved skapelsens begynnelse talte du på den første dag og sa: Himmel og jord bli til! Og ditt ord skapte verket. Da svevde Ånden, og der ruget mørket og tausheten overalt ...' (4.Esra 6,38 flg)

I brevet til Trallerne finner vi noe som kan tyde på et slags Credo, en trosbekjennelse, som ligner på den vi finner i 1.Kor 15,1 flg:

'Dere må være døve når noen taler til dere uten Jesus Kristus, som er av Davids ætt, Marias sønn, som virkelig ble født. og som både spiste og drakk, som virkelig ble forfulgt under Pontius Pilatus, som virkelig ble korsfestet og døde ... som virkelig ble reist opp fra de døde da Hans Far reiste Ham opp ...' (Brevet til Trallerne 9,1)

Og i brevet til Efesere blir inkarnasjonstanken enda tydeligere:

'Det finnes èn lege, som både er kjød og ånd, født og ikke født, Gud i et menneske, sant liv i døden, både av Maria og av Gud, først lidende, så hevet over lidelse, Jesus Kristus, vår Herre'. (Brevet til Efeserne 7,2)

(fortsettes)

Effektivt fengselsarbeid i Russland - fanger kommer til tro og liv endres

Baptistene i Kirov oblast i Russland, lokalisert langs elva Vyatka, med en befolkning på 473.000, har innledet et samarbeide med de føderale fengselsmyndighetene.

Samarbeidet, som er en del av en avtale mellom Unionen av Evangeliske kristne/Baptistene og de russiske myndighetene, ble innledet i fjor og varer fram til 2016. Avtalen gir baptistmenighetene i Kirov anledning til å drive med fengselsbesøk, noe som er kjærkomment både blant de innsatte og de ansatte! Nylig fikk fengslene i dette fylket besøk av baptister fra ledelsen i Moskva, og fra lokale baptistmenigheter (bildet).

Guds ord forkynnes, både til frelse og til oppbyggelse, for flere av fangene er blitt kristne gjennom denne tjenesten. Myndighetene merker seg at disse besøkene har positiv innvirkning på de innsatte, og skaper en god atmosfære og bedrer den moralske standarden blant fangene.

Det planlegges nå en kampanje i disse fengslene under mottoet: 'Ungdom mot narkotika'. Kampanjen inneholder konserter med kristen musikk, forelesninger og samtaler basert på grunnsannhetene i den kristne tro.

Ta dette med i dine bønner!

Den modige kvinnelige misjonstrioen i Kina, del 1

Se nøye på bildet! Dette er tre av Herrens heltinner! Som mange andre kvinner før dem, forlot de tryggheten for å gi videre det mest kostbare de hadde fått del i: evangeliet.

Historien er om følger: Tre middelaldrende engelske kvinner nipper til teakoppen med den tibetanske lamaen i Tempelet til Dragekongen. Det kjølige tempelet kjentes som en velkommen lindring fra den trykkende heten fra Gobi-ørkenen mens de samtalte om folkemassene som stimlet sammen i tempelet på høytidsdagene.

'Hva er det de håper å oppnå, Lama?'
'Syndernes forlatelse', svarte han.
'Kjenner du til noen måte i hvilken synder kan bli tilgitt?'

Lamaen så på disse gjestene sine, disse tre underlige, gråhårede kvinner fra verden der utenfor, som var hellige og likevel så praktiske, så snille og likevel så ivrige etter å stille målrettede spørsmål. 'Nei,' svarte han med tristhet i stemmen. 'Jeg kjenner ingen vei hvor man kan oppnå syndernes forlatelse'.

Lenge snakket de om hva den kristne troen har å si om syndernes forlatelse, og hvordan arbeid og gode gjerninger ikke kunne tilveiebringe det som Gud allerede gjort. Lamaen lyttet intenst, for han hadde aldri hørt slike tanker før. Når tiden kom til at damene skulle gå, etterlot de seg noe litteratur om Jesus, i det de i sine hjerter ba om Gud ville lede ham til å erfare den tilgivelsen som disse pilegrimene søkte.

Kallet til misjon
Lederen for disse kvinnene var Mildred Cable. Datteren til framgangsrik draperer fra Guildford, England. Hun bestemte seg tidlig for å bli misjonær, og studerte farmakologi og vitenskap ved London University. I 1901, i en livlig alder av 22 år, fikk hun Guds kall til å reise til Kina.

Omkostningene med å følge Gud fikk hun erfare allerede før hun kom ut på misjonsfeltet. Hun var forlovet med en mann som også hadde den intensjonen at han skulle reise ut som misjonær, men som senere skiftet mening. Han fortalte Mildred at han ikke ville gifte seg med henne med mindre hun gav opp sine ambisjoner. Med knust hjerte hevet hun forlovelsen og ble medlem av China Inland Mission.

Sammen med søstrene Evangeline og Francesca French drev hun med undervisning på en treningsskole for jenter i Hwochow i 21 år. Gjennom årenes løp ble de kjent som Trioen. Arbeidet de tre gjorde var krevende, men tilfredstillende og fremgangsrikt.

Men de tre hadde begynt å kjenne på en felles uro. Selv om det var mye ugjort i Hwochow, ble oppmerksomheten deres dratt mot landsbyene og byene som lå strødd omkring som oaser i Gobi-ørkenen, et 1600 km stort øde, vindskrapt og nesten treløst område i det sørlige Mongolia og det nordlige Kina. Det er den kaldeste, mest nordlige ørkenen i verden, med temperaturer som svinger mellom minus 41 grader om vinteren og 122 plussgrader om sommeren.

Den gamle Silkeveien - denne mangeslungne handelsveien som har sett handelsmenn, soldater, nomader og urbane reisende fra Det eldgamle Kina,  India, Tibet, Persia og Middelhavslandene for 3000 år - krysser dette golde landskapet. Mange mennesker i disse isolerte byene og landsbyene langs denne eldgamle veien kjente ikke navnet Jesus. Trioen kjente seg dratt mot det å skulle dele de gode nyhetene med dem.

(fortsettes)

Maria - evig jomfru?

For meg blir det bare større og større at Gud valgte ut en helt ordinær jødisk jente, fra en ubetydelig by som Nasaret, til å bli mor til verdens Frelser. Utvelgelsen av Maria er et nådens under.

I dag har jeg lest opp igjen det Matteus skriver om Jesu fødsel. Avsnittet fra Evangeliet etter Matteus er evangelieteksten for 4. søndag i advent, så jeg er litt på 'forskudd'. :)

To spørsmål vedrørende Maria har vært sentrale gjennom kirkens historie. Begge spørsmålene er knyttet til hennes 'jomfruelighet'. At Maria var jomfru er en forutsetning for vår Frelse. Det er også en oppfyllelse av de bibelske profetiene: 'Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, jomfruen skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanu-El' (Jes 7,14)

Det er stort sett liberale kristne som har stilt spørsmålstegn ved jomfrufødselen. Brorparten av alle verdens kristne - og alle bibeltroende - bekjenner at Jesus er født av 'jomfru Maria'.

Evig jomfru?
Det andre spørsmålet handler om Maria forble jomfru etter å ha født Frelseren? Derom er det mye diskusjon i deler av kristenheten. Mange vil ha det til at Maria valgte å være kysk resten av livet, og at de barn som omtales i Det nye testamente som hennes barn, er barna til hennes mann, Josef, som de mener var enkemann når han giftet seg med Maria.

At Maria skulle være evig jomfru er en ukjent tanke for evangelisten Matteus, når han skriver sitt evangelium mellom år 50 og 75 e.Kr. Han omtaler hennes samliv med Josef, slik:

'... og han førte sin hustru hjem til seg. Men han levde ikke med henne før hun hadde født sin sønn'. (Matt 1,24b-25 Norsk Bibel 88/07)

Det er to ting man bør merke seg i denne teksten. For det første sier Matteus at Josef og Maria flyttet sammen etter at de var ekteviet. Dette er et viktig poeng, fordi de som hevder at Maria forble kysk resten av livet, hevder at Josef og Maria levde sammen uten noen seksuell relasjon. De valgte frivillig avholdenhet, og begrunner dette med at Josef umulig kunne ha hatt en seksuell relasjon til Maria, fordi hun i deres øyne var så ren at det var en umulighet. Noen går så langt som å si at hun var syndfri.

Matteus derimot føyer til noe i teksten, som umuliggjør en slik tanke. Han skriver: 'Men han levde ikke med henne før hun hadde født sin sønn'. Ordet som er brukt på gresk er verbet 'ginosko', oversettes her med 'kjente'. Dette var en helt vanlig omskrivning av seksuell omgang både på gresk og hebraisk. Matteus presiserer dermed at Maria og Josef levde et helt vanlig liv som ektefeller, hvor det å ha et seksuelt samliv er helt normalt.

Når Bibelforlaget, som står bak oversettelsen 'Bibelen Guds Ord', oversetter dette ordet velger de å presisere dette på følgende måte:

'... men han hadde ikke seksuelt samliv med henne før hun hadde født sin førstefødte Sønn.' 

Tanken om at Maria skulle være evig jomfru er en fremmed tanke for Matteus, som det også var for de andre evangelieforfatterne, og apostlene. I det hele tatt er det ganske oppsiktsvekkende lite som er skrevet om henne i Det nye testamente, tatt i betraktning den store rollen hun skulle få senere i kirkens historie. Heller ikke når Den apostoliske trosbekjennelsen eller Den nikenske trosbekjennelsen skulle skrives, var dette noe som opptok de som sto bak disse. Kun dette at hun var jomfru, slik også de kanoniske skriftene sier hun var.

Personlig synes jeg også det er underlig at tilhengerne av dette dogmet synes å tro så dårlig om det vakre som seksualiteten er. På meg virker det som om det nærmest skulle besudle Maria at hun levde sammen med sin mann. Men hva er vel vakrere innenfor den ektekapelige rammen,  enn å nyte det Gud har skapt? For meg er det et større under at Gud velger ut ordinære mennesker, enn så spesielle at de både er syndfrie og evige kyske.

Guds forunderlige kall og ledelse

I Ohio er det plantet en ny menighet. Den har en litt spesiell tilblivelseshistorie.

I 2007 gikk tre mennonite-forsamlinger sammen om å plante en ny menighet i deres område. Walnut Creek Mennonite Church i Sugarcreek, Martins Creek Mennonite Church i Millersburg og Berlin Mennonite Church så seg om etter en pastor til å lede den nye menigheten. De bestemte seg for å kalle Chet Miller-Eshleman til å lede menighetsplantingen, og gikk sammen om å dekke hans lønn.

På dette tidspunktet oppholdt Chet Miller-Eshleman seg i Columbia, sammen med familien, som misjonærer. Det de tre menighetene ikke visste var at Chet Miller-Eshleman på dette tidspunktet kjente et sterkt kall til å reise til Ohio for å plante menighet der.

Chet Miller-Eshleman forteller at i forbindelse med et husmøte i Columbia hadde Gud talt så sterkt til hans hjerte, og sagt at han skulle reise til Ohio for å plante en menighet der. Og ut fra denne menigheten skulle det plantes nye menigheter.

I dag kommer omlag 100 mennesker for å feire gudstjeneste i LifeBridge Community Church i Dover.

Veien som åpner seg for oss - fra mørke til Kristi lys

I dag møtes jeg av disse ordene, skrevet av bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize, og de tar jeg med meg inn i dagen.

'I livets vanskeligheter åpner deg seg alltid en vei som fører framover, fra mørke til Kristi lys. Det er som om Kristus kom for å lyse opp den delen av veien der jeg går, som om Hans lys fulgte våre skritt for å skinne på en av evangeliets hemmeligheter i oss.

Hvilken hemmelighet? Den som består i å forberede og innstllle oss på å gi Kristus vår tillit, i dag, i morgen og gjennom hele livet.

All kjærlighets Gud,
Du kaller oss til å leve våre liv rotfestet i Deg.
Også om vi skulle forlate Deg,
blir Du hos oss ved Din Hellige Ånd.
Ditt nærvær i oss varer ikke bare for en stund,
men for alltid'.