I går var jeg på besøk hos en misjonær som om noen dager skal reise til Afrika. På grunn av hennes sikkerhet, skal jeg ikke fortelle hvilket land hun skal til. Hun har vært misjonær for pinsebevegelsen i mange år, og er en person jeg setter veldig stor pris på. Mens vi sitter å snakker sammen om det som skjer i dette landet, hvor en stor andel av befolkningen enten er muslimer eller animister, ringer det på døra.
Han som kommer på besøk er en mann som blir 89 år neste år. Han er usedvanlig sprek for alderen. De færreste klarer å holde tritt med ham når de slår lag for å gå på tur. Kåre sliter ut selv ungdommer!
88 åringen kom med et glass med selvplukkede multer til hun som nå skal reise ut til Afrika - så hun skulle ha noe å kose seg med på julaften! Jeg ble så rørt av omsorgen. Og mannen vi her snakker om er lutheraner. Men Kåre tenker ikke kirkesamfunn, han tenker Guds rike! Jeg elsker kristne som har Guds rike mentalitet!
Vi ble sittende å snakke om mangt og mye. Så forteller Kåre om hverdagene sine, og så sier han: 'Jeg er ingen karismatiker. Men hver eneste morgen løfter jeg hendene mine i djup takknemlighet til Gud for å prise ham. Det kjennes helt naturlig ut!' Da kom tårene mine.
Jeg ser ham for meg med en åpen Bibel og med løftede hender.
Og Kåre er en misjonens mann. Evangeliet må videre. Nå til jul har han forsynt tre julemesser med håndlagede bord og pidestaller. Som kan loddes ut. Slik blir det penger av - til misjonen, og menneskers frelse. Nå kom han fra et formiddagstreff for å glede en pinsemisjonær med et glass multer! Det også for Guds rikes sak. Fantastisk!
Den andre opplevelsen skjedde noen dager før. Da ringer telefonen. I den andre enden var det stemmen til en mann jeg ikke har snakket med på veldig, veldig mange år. Gunnar Brunstad, som var prest i den kirken jeg ble konfirmert! Jeg kan fremdeles huske noen av hans søndagsprekener. Jeg var en ung mann - og jeg var ung som kristen - men han serverte god, næringsrik åndelig mat, som gjorde at troen ble grunnfestet og kunne vokse. Det var så godt å kunne få takket ham for det. For de rike, gode årene i Hunn kirke, mens han var prest. Vi fikk en god prat, og fikk velsignet hverandre. Så utrolig at Gunnar ringte. Han må være i slutten av 80-årene han også. Og han lever med Gud. Takk og lov for det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar