Å skjelne ånder

På Facebook fikk jeg i dag et spørsmål om hvordan nådegaven 'gave til å prøve ånder' (1.Kor 12,10) virker. Jeg velger å la en annen svare for meg, nemlig den lutherske presten, Arnold Bittlinger. Han var en sentral skikkelse med teologisk tyngde i den karismatiske bevegelsen, og skrev en kommentar til kapitlene 12 til 14 i 1.Korinterbrev.

Boken. 'Gift and graces', som ble utgitt i 1975, hadde et forord av den daværende anglikanske presten Michael Harper, som var kanskje den mest toneangivende personen i den karismatiske bevegelsen på 1970-1980 tallet. Boken ble også utgitt på svensk av forlaget Libris med tittelen: De andliga nådegåvorna.

Om gaven til å skille ånder, skriver Bittlinger, i min oversettelse:

1) Gaven å skille mellom ånder gis til forsamlingen og deres medlemmer muligheten til å skille mellom guddommelige, menneskelige og demoniske makter.

2) Denne gave var særskilt nødvendig i Det gamle testamente for å skille de sanne profetene fra de falske. Jeremia sier for eksempel: 'Profetene profeterer løgn ...' (Jer 5,31) Og i Klagesangen 2,14 sier han: 'Dine profeter har skuet tomme og dårlig ting for deg. De åpenbarte ikke din misgjerning for å hindre ditt fangenskap, men de forkynte deg tomme og villedende spådommer'. I Mika 3,11 leser vi: '... og hennes profeter spår for penger'. Et svært tydelig eksempel beskrives i 1.Kong 22, der profeten Mika står imot de offisielle hoffprofetene og stempler profeten Sidkia som en falsk profet. En virkelig strid oppstår i hvilken Mika bare kan understreke sannheten i sine påstander ved å forsikre, om at de med all sikkerhet vil bli oppfylt en gang i fremtiden. Gjennom å gjøre det støtter han seg på et akseptert kriterium i Israel, som f.eks løftes fram i Jer 28,9: 'Men når en profet profeterer om fred, og hans ord går i oppfyllelse, da kan alle se at han er en profet som Herren i sannhet har sendt'.

3) Jesus bedømte ånder som sa: 'Du er Guds hellige', eller 'Jesus, du Den høyestes sønn'. Han lot seg ikke mislede av Peters gode råd i Matt 16 men svarer: 'Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for et som hører Gud til, men bare det som hører menneskene til'. (v.23) Fordi fariseerne ikke hadde gaven til å skille mellom ånder, bedømte de Guds Ånds virkninger som demoniske (Luk 11,15).

4) I den forsamling, som kom til etter påske, hadde visse av Jesu disipler haven til å skjelne ånder. I Apg 8,29 avslører Peter trollmannens ondskap, og i Apg 5,3 dømmer han bedrageriet til Ananias og Safira som 'satanisk'. I Apg 13,10 forklarer Paulus, at Bar-Jesus er 'en djevelens sønn'. I Filippi (Apg 16,17 flg) forstår han at de fromme ordene, som ytres av slavejenta med spådomsånden stammer fra en ond ånd (til tross for at de faktisk var riktige), Oppfordringen i 1.Joh 4,1 gjelder alle kristne: 'Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er fra Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden'. I versene to og tre gir apostelen et kriterium for å anvende: 'På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden'.

I Jak 3,14-17 får vi vite at guddommelig visdom kan skilles fra menneskelig og gudløs: 'Men om dere bærer på bitter misunnelse og selvhevdelse i deres hjerter, da ros dere ikke mot sannheten og lyv ikke mot den! Ikke er dette den visdom som kommer ovenfra, men den er jordisk, sanselig og djevelsk. For der det er misunnelse og selvhevdelse, der er det uorden og alt som ondt er. Men den visdom som kommer ovenfra er først og fremst ren, dernest er den fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell og den hykler ikke. Og rettferds frukt blir sådd i fred hos dem som stifter fred'.

I 1.Kor 2 skiller Paulus på lignende måte mellom guddommelig, menneskelig og demonisk visdom. I versene seks og syv skriver han: 'Likevel, visdom taler vi blant de fullkomne. Men det er en visdom som ikke tilhører denne verden eller denne verdens herrer, de som går til grunne. Nei, som et mysterium taler vi Guds visdom, den skjulte, som Gud fra evighet av forut har bestemt til vår herlighet'.

Mennesker som ikke hadde gaven til å skjelne ånder, bedømte den inspirerende proklamasjonen til Paulus som ufornuftig prat, jfr Apg 17,18 og 2.Kor 10,10.