'Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag'.
Mens Kristi fødsel går upåaktet hen, holdes den høyt i ære i himmelen - tusen ganger høyere. Tenk deg at èn engel kom fra himmelen og lovpriste deg og det du hadde gjort. Ville du ikke foretrekke dette fremfor all verdens pris og ære? Du ville lure på om du kunne holde ut ydmykheten og forakten som måtte til for å fortjene det. Hva slags ære er det som alle englene ikke kan motstå av bare glede? De kommer plutselig til syne og lar de stakkars hyrdene på marken høre dem forkynne, lovprise, synge og øse ut sin grenseløse glede. Hyrdenes glede og ære, ja, også gleden til alle kongene på jorden - hva er vel det sammenlignet med denne gleden og æren?
Legg merke til hvor stor ære Gud gjør på dem som blir foraktet av verden. Her ser du at Guds øyne er vendt mot det lave, for Gud sitter over englene og ser ned i dypet. Englene ble ikke sendt til fyrster eller mektige mennesker, men til de ulærde og mest lavtstående menneskene på jorden. Ønsket ikke englene å tale til yppersteprestene, de høyt utdannede herrene i Jerusalem, de som hadde så mye å si om Gud og engler? Nei, de som var verdige til å motta så stor ære fra himmelen, var de stakkars hyrdene, som ikke var verd noe i verdens øyne.
Gud overser fullstendig det som blir regnet som høyverdig. Likevel raser vi vilt rundt for å nå de store, meningsløse høydene i denne verden. Vi gjør det for å bli æret i himmelen, men Guds øyne er bare vendt mot dypet. Det eneste vi ender opp med, er å gå ut av Guds synsfelt.
Kilde: Martin Luther. Ved tro alene. Lunde forlag 2009, side 374
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar