Inkarnasjonen og kristologien hos de første kristne, del 1

Et av de vakreste ordene Kirken har gitt oss er ordet inkarnasjonen. Dette at Gud blir menneske. Apostelen Paulus uttrykker dette slik i brevet til den kristne forsamlingen i Kolossæ:

'Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være en fremste. For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset'. (Kol 1,15-20)

I denne nye artikkelserien skal vi se nærmere på hvordan de første kristne så på inkarnasjonen. Vi kommer for det meste til å holde oss i det andre århundre, og vi skal også se på kristologien slik den formes både i Øst og Vest.

Monoteismen og inkarnasjonen
Hvordan skulle man forene den jødiske og gammeltestamentlige monoteismen og troen på Guds Sønn? Det er verd å merke seg at ikke noe sted i Det nye testamente er monoteismen - altså troen på èn Gud - tematisert som problem i forhold til utsagnene om Kristus som Gud.

Men det gjelder ikke bare de nytestamentlige forfatterne.  Det gjelder også hos de første kristne forfatterne etter nytestamentlig tid, dem vi gjerne kaller De apostoliske fedre. Ignatios, for eksempel, og da skriver vi år 110 e.Kr, kalte Kristus Gud, uten å problematisere det. For Ignatios representerte ikke dette noe problem vis-a-vis den jødiske monoteismen.

Og et annet interessant trekk er dette: Når monoteismeproblemet endelig settes på dagsorden, så er det ikke - som man skulle ha forventet - forholdet mellom Faderen og Sønnen som behandles, men forholdet mellom Gud og avgudene. Problemstillingen reises i de såkalte 'Apologetene' fra ca 150-180 e.Kr.

Ignatios og Inkarnasjonen
La oss se litt nærmere på hvordan inkarnasjonstanken formuleres hos en av de første kristne lederne etter apostlene. Omkring år 70, bare få år etter at Paulus har lidd martyrdøden, får menigheten i det syriske Antiokia, en ny menighetsleder. Biskop Ignatios ble senere arrestert og eskortert til Rom gjennom Lille-Asia ca år 110 e.Kr. Under denne reisen skriver han en rekke brev. Det er brev adressert til fem menigheter i Lille-Asia, dessuten er det et brev til menigheten i Rom, og ett til biskop Polykarp.

I brevet til Magnesierne finner vi dette:

'De (profetene) var inspirert av hans (Kristi) nåde, for at de vantro skulle bli fullt overbevist om at det finnes bare èn Gud, Han som har åpenbart seg gjennom sin Sønn. Han (Sønnen) er det ord (logos) som gikk ut fra stillheten, og Han var i alle ting til behag for Ham som sendte Ham'. (Brevet til Magnesierne 8,2)

En mer utførlig kristologisk tanke finner vi i brevet til Efeserne:

'Marias jomfrustand og hennes nedkomst var skjult for denne verdens fyrste; Herrens død likeså. Dette er de tre ropets hemmeligheter som er satt i verk i Guds taushet'. (Brevet til Efeserne 19,1)

Her trengs det en forklaring på hva biskop Ignatios sikter til når han skriver om 'ropets hemmeligheter' og 'Guds taushet'. Dette er nok noe han har hentet fra et for oss apokryft skift, men som finnes i det jødiske skrift: 4.Esra:

'Herre! ved skapelsens begynnelse talte du på den første dag og sa: Himmel og jord bli til! Og ditt ord skapte verket. Da svevde Ånden, og der ruget mørket og tausheten overalt ...' (4.Esra 6,38 flg)

I brevet til Trallerne finner vi noe som kan tyde på et slags Credo, en trosbekjennelse, som ligner på den vi finner i 1.Kor 15,1 flg:

'Dere må være døve når noen taler til dere uten Jesus Kristus, som er av Davids ætt, Marias sønn, som virkelig ble født. og som både spiste og drakk, som virkelig ble forfulgt under Pontius Pilatus, som virkelig ble korsfestet og døde ... som virkelig ble reist opp fra de døde da Hans Far reiste Ham opp ...' (Brevet til Trallerne 9,1)

Og i brevet til Efesere blir inkarnasjonstanken enda tydeligere:

'Det finnes èn lege, som både er kjød og ånd, født og ikke født, Gud i et menneske, sant liv i døden, både av Maria og av Gud, først lidende, så hevet over lidelse, Jesus Kristus, vår Herre'. (Brevet til Efeserne 7,2)

(fortsettes)