Forfatteren av Hebreerbrevet sier det slik: "Men vi ønsker at hver og en av dere må vise den samme iver etter å ha den den fulle visshet i håpet INNTIL ENDEN, SÅ DERE IKKE BLIR SLØVE, men følger etter dem som ved tro OG TÅLMOD arver løftene..." (Hebr 6,11-12/Uthevningene er mine)
Dette livet som Hebreerbrevets forfatter beskriver her tilhører de som har brutt i stykker passivitetens bånd og som forstår distinksjonen mellom det å formidle evangeliet i kjærlighet og bekjempe våre åndelige fiender med Kristi autoritet.
Om vi ønsker å høre med blant de som seirer, trenger vi mer enn noe annet, utholdenhet! V trenger ikke bare å vite hvordan vi skal kjempe, men hvordan vi kan beholde skarpheten i årvåkenheten i live. Vi trenger en åndelig kampånd, en åndelig aggressivitet. Nei, jeg snakker slett ikke om kjødelig aggressivitet, men om en åndelig. Om en åndelig djervhet som er født i bønn! Som har reist seg fra den åndelige passiviteten, brutt ut av den, slitt dens bånd i stykker. Realiteten av å være født av Ånden, handler om en helt ny sfære av muligheter, utfordringer og hindringer som folder seg ut foran oss.
I en tid som vår trenger vi å løfte frem igjen Jesu ord fra Matt 11,12: "Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg."
Dette er den form for åndelig aggressivitet jeg snakker om!
Forsiktig tilbakeholdenhet er ingen åndelig dyd i møte med ondskapen!
Men vi må kjempe mot ondskapen med åndelige våpen!
Apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i storbyen Korint: "For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus."
Det er ikke noe passivt med disse stridsvåpnene! De er MEKTIGE, de BRYTER NED - og vi, VI RIVER NED.
Hvordan gjør vi dette? Når vi proklamerer Guds ord og når vi strider i bønn.
Hva angår ordet 'utholdenhet' sier det oss noe om at det er tider da vi ikke vil nå våre åndelige mål med mindre blir strekket og tøyd. Vi går ikke en mil, vvi går to o tre. Vi kjemper for troen, vi strider mot makter og myndigheter. Vi gir ikke opp. Vi er soldater som er utholdne i striden. Selv om vi kan bli slått ut er ikke nederlaget endlig. Vi reiser oss opp igjen, og kjemper videre.
Tusener vi lese Guds løfter og føle seg komfortable med dem, men vi er kalt til å inntaa dem!
fortsettes
Suwalki-korridoren er oppkalt etter den polske grensebyen med samme navn. Et vakkert, buktende, skogkledd og tidvis forblåst landskap. Det er grenseområdet mellom Polen og Litauen. Nærheten til både Russland og Hviterussland (Belarus) gjør at folk her bærer på en frykt. Frykten er blitt aktualisert etter at den beryktede Wagner-gruppen fikk opphold i Relarus, og at minst 100 av disse elitesoldatene skal ha flyttet til utkanten av byen Grodno, som ligger nordvest i Belarus, nær grensen til Polen og Litauen. Landområdet som utgjør Suwalki-korridoren er av flere blitt omtalt som NATOs svakeste punkt. Nå frykter Polens statsminister for at disse russiske leiesoldatene kan infiltrere Polens grenser forkledd som migranter. Byen Grodno befinner seg nemlig rett ved Suwalki-korridoren.
Polens statsminister frykter for at Wagner-soldater kan kle seg ut som grensevakter, og dermed hjelpe ulovvlige migranter med å krysse grensen, med det mål å destabilisere Polen.
Dette er opplysninger statsminister Morawiechi haar kommet med til BBC.
I et intervju med med VG sier lederen for den belarusiske demokratibevegelsen, Svetlana Tikhanovskaja, at omplasseringen av Wagner-gruppen kan være en fare for Europa: "Wagner kan også involvere seg i provokasjoner langs grensen mot NATO-land." VG skriver: "Inna Sangadzhieva, Russland og Hviterussland-kjenner i Helsingforskomiteen, ser på forflytning av Wagner-soldatene nære EU og NATOs grense, som endel av informasjonskrigen som nå pågår. For det første er det å provosere Polen og Vesten noe Putin aktivt bruker Lukasjenko til. Lukasjenko har tidligere provosert Polen ved å tilrettelegge for å sende migranter mot grensen, og nå bruker han Wagner-soldater. For det andre kan provokasjoner trekke medieoppmerksomhet vekk fra andre hendelser, som for eksempel ukrainsk fremgang langs frontlinjene i Ukraina. Sangadzhieva sier det ikke er overraskende at Polen nå er på vakt.– Kreml satser fortsatt på å føre den hybride «informasjonskrigen». Samtidig er det tvil om hvor sterke Wagner-gruppen faktisk er, og hvilken trussel de egentlig representerer, sier hun."
Det er en åndelig strid som nå pågår. Her kan vi som forbedere spille en avgjørende roller, og det gjelder nå å være årvåkne og lytte til Den Hellige Ånd som gir visdom til hvordan vi kan be og stride i forbønn. Og det trengs virkelig nå!
Dermed trodde han at han i ødemarken og i stillhetens fred kunne forene seg med Gud uten bekymringer og uten avbrudd.
Men etter to eller tre dager, kan ingen tåle mer enn det, som vi snakker om. På et tidspunkt i sine hellige meditasjoner, følte han nærværet til noen nær ham.
Hva var det? En liten mus.
Han hadde klatret opp i den lappede og hullete tøffelen og kjente lukten av stortåa. Dermed ble han distrahert, og det var umulig å holde tankene i ro, i minnet om Gud og i bønn.
Han så det og sa til seg selv: "Jeg forlot alt for å kommunisere med Gud, og nå har en mus ødelagt det for meg. Vel, det er det, han trekker i tråden, og sier sint til musa, høyt nå:
-"Hvorfor avbryter du bønnen min, din b*st*rd?"
-"Fordi jeg er sulten," svarte musa.
Og hesykasten svarte med indignasjon, og la ikke merke til at musen snakket med en menneskelig stemme,
-"Kom deg ut herfra, din elendige, jeg prøver med tusen anstrengelser å se hvordan jeg kan forene meg med Gud, og du kom for å be meg om å stiltne sulten din?" Han ristet på benet og sparket musen inn i det motsatte hjørnet av hulen sin. Og så snur musa seg og svarte ham veldig rolig, etter å ha sett ham i øynene, på menneskelig språk:
"Lær dette en gang for alle, far, hvis du ikke kan sammen med dine medtilbedere du har rundt deg og med din gamle åndelige far, som brenner av feber og dør av sult i en hule ved siden av deg, men også med din neste, som lider, som hungrer og tørster og ligger naken og såret, og du ikke sympatiserer med ham, og ikke står sammen med ham, i hans problemer, da, skal du vite at du aldri, aldri vil kunne forenes med kjærlighetens og barmhjertighetens Gud.» Og musen forsvant.
(Fra Gerontikon) Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)
"En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden." (Jak 1,27)
Når jeg leste dette nå nettopp takker jeg Gud for de mange som ber for landet vårt, og for landets grenser. Fortsett med det! Dette viser at det er viktig og at det nytter. Det er et økende bønnetrykk i Norge for tiden, og avsløringer som dette er en del av bønnesvaret.
Fortsett å be for Norge, PST, Kongen og hans hus, Storinget og Regjeringen.
«Ikke vær trist eller redd for barna dine, for verden de vokser opp i er ikke lenger hva den var.
Gud skapte dem og kalte dem til det rette og presise øyeblikket i deres tid. Livene deres var ingen tilfeldighet.
Reis dem opp og tren dem til å kjenne kraften de vandrer i som Guds barn.
Tren dem opp i Hans Ords autoritet.
Lær dem å vandre i tro og vite at Gud har kontroll.
Gi dem mulighet til å vite at de kan forandre verden.
Ikke lær dem å være redde og motløse av verdens tilstand, men fulle av håp om at de kan gjøre noe med det.
Hver person gjennom historien har blitt plassert i den epoken de var i på grunn av Guds suverene plan.
Han visste at Daniel ville klare seg bra i løvens hule.
Han visste at David ville møte Goliat.
Han visste at Ester ville håndtere Haman.
Han visste at Peter på en triumferende måte kunne beseire forfølgelsen.
Han vet at barnet ditt kan møte enhver utfordring han møter i livet. Gud skapte ham spesielt for dette!
Frykt ikke for barna dine, men gi Gud æree for at Gud har utvalgt deg til å oppdra og utdanne generasjonen som står overfor vår tids største utfordringer.
Ta utfordringen.
Løft opp Moses, Josva, Gideon, Daniel, David, Ester, Peter, Paulus, osv.!
Gud er ikke forvirret over hva han skal gjøre med denne elendige verden.
Han har en hær som Han reiser for å drive ut mørket og gjøre Ham kjent over hele jorden.
Ikke la frykten stjele storheten som Gud har plassert i barna dine. Jeg vet det er vanskelig å forestille seg dem som noe annet enn de søte babyene våre, og vi vil bare beskytte dem mot alt som kan være vanskelig for dem, .'MEN DE BLE FØDT FOR EN TID SOM DENNE!'
- Susanna Schneider/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)
Mens russiske bomber har regnet ned over kornlagrene ved flere ukrainske havner den siste tiden, haster det veldig med å få skipet ut kornet, etter at kornavtalen mellom Russland og Ukraina gikk ut i forrige uke. Tirsdag denne uken kunngjorde EU at de vil sørge for ukrainsk korneksport på land, Unionens landbrukskommisjonær Janusz Wojclechowski sier at eksporten vil foregå via 'solidaritetsruter', det vil si at godstog og lastebiler transporterer gjennom EU landene som grenser til Ukraina.
Etter at Russland unnlot å fornye kornavtalen, har russiske angrep spesielt blitt rettet mot Odesa-regionen, der ukrainsk korn er lagret.
"Far. i navnet Jesus, vil jeg takke deg, at ingen ting overrasker deg, at du ser slutten fra begynnelsen, og du vet veien ut, fordi Du er veien. Far, jeg ber deg om å lede våre skritt utt av endringen, led oss og veiled oss nøyaktig, Herre, ut av denne overgangen. Hjelp oss til å holde oss nær Deg, slik Du kommer nær oss. Hjelp oss til å forstå hva vi trenger å gjøre, hvordan vi skal respondere til de forandringens vinder som blåser over våre liv. Herre, vi lovpriser og ærer Deg, fordi vi vet at du er absoluttt i stand til å lede oss. Gjør de krokete stiene rette, og det som er vrangt rett. Vi takker Deg for forandringens viner og disse overgangene i Jesu navn."
- Jennifer LeClaire (bildet). Oversatt til norsk
De sørger over ødeleggelsen av Jerusalem og Det hellige tempel og blir tradisjonelt resitert på fastedagen den niende av Av, den tristeste dagen på den jødiske kalenderen som sørger over ødeleggelsen av både det første og det andre tempelet i Jerusalem.
Klagesangenes bok avsluttes med en bønn:
"Herre, vend oss igjen til deg, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som før i tiden! Eller har du rent forkastet oss? Er du blitt så brennende vred på oss?" (Klag 5,21-22)
- Phil Norcom/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)
La oss sørge sammen med våre jødiske venner, og lese dem fem kapitlene av Klagesangene sammen med dem i dag.
Måtehold er et ord som snart ikke hører hjemme i moderne norsk. Men det er et nøkkelord når det gjelder den tro som er overgitt fra apostlene - en gang for alle, og tro om det ikke også er et nøkkelord når det gjelder vår sjelelige sunnhet og velvære?
Benediktinermunken Anselm Grün sier det slik: "En viktig årsak til vår tids mangel på ro er den mangel på måtehold som hersker overalt. Dette manglende måteholdet viser seg i reklamen, som uopphørlig vil få oss til å kjøpe stadig mer, alltid prøve noe nytt. Reklamen taler til våre umåtelige behov, vårt behov for kontinuerlig lykke, for øyeblikkelig behovstilfredstillelse, for sikkerhet og suksess. Bak reklamens umåtelighet står et helt bestemt selvbilde som vi har: bildet av et menneske som kan alt, som ikke kjenner grenser, som har alt i sitt grep. Mennesket uten måtehold blåser seg selv opp. Carl Gustav Jung taler om inflasjon. Med dette mener han mennesker som ikke lenger kjenner noen grense, og som mener at alt lar seg gjøre. De blir urolige så snart de støter på en grense. Så forsøker de å passere grensen ved å tilfredsstille sine umåtelige behov. Men så snart ett behov er blitt tilfredsstillt, dukker allerede det neste opp. De faller aldri til ro."
Det er Norsk Telegrambyrå som melder dette.
Landene, som med unntak av Bulgaria grenser til Ukraina, var tenkt som transittland for ukrainsk korn da krigen førte til begrensninger i eksporten til sjøs. Samtidig har landene opplevd at mye av kornet har havnet i deres eget landbruksmarked.
I et forsøk på å beskytte egne bønder mot fallende priser, som de fem landene mener skyldes det ukrainske kornet, stanset de kornimporten fra den krigsherjede naboen. I juni ble EU enig om midlertidige importrestriksjoner for de fem. Nå ber de altså om en forlengelse.
– Enten må EU-kommisjonen gå med på å utvikle regler for å utvide forbudet, eller så må vi gjøre det selv, sier Polens statsminister Mateusz Morawiecki.
– Dette er ikke et tiltak mot Ukraina, men for polske bønder, legger han til og sier Polen tillater transitt for ukrainsk korn.
Så langt NTB.
I går understreket talsmann for Kreml, Dimitrij Peskov, nok en gang at Russland ikke vil inngå noen ny kornavtale før alle russiske krav er innfridd. Dette kravet innebærer blant annet en problemfri russisk eksport av landbruksvarer ogg gjødsel. Tirsdag bekreftet den russiske viseutenriksministeren at det ikke pågår forhandlingr om å gjenåpne kornavtalen.
Men selv om det ser veldig mørkt ut for både en ny kornavtale og transitt av korn gjennom Ukrainas naboland, må vi ikke gi opp å be om at politikerne må finne løsninger. Millioner av menneskeliv avhenger av dette kornet.
Det var da jeg fikk diagnosen min - Parkinson - svart på hvitt, med legens tilleggsinformasjon om at det bare går en ny, nedover, med stadig forverring at jeg kjente jeg ble skikkelig nedfor! Det kom brått og hardt, og jeg kjente meg med ett redd.
Da plinger det i telefonen. Det er en som sender en voice-mail. I den andre enden Erlend Sundar som synger 'Himmellosen'. Fantastisk! Ingen andre enn Gud visste hvordan jeg hadde det. Han visste at jeg trengte nettopp denne sangen akkurat denne dagen. Han fant Erlend, som ble redskapet Gud brukte.
Jeg vet jeg har et tidsvindu, hvor det fortsatt er en mulighet til å besøke menigheter for å forkynne Guds ord, og jeg ser veldig fram til å gjøre det igjen til høsten. Hvor lenge det er mulig før Parkinson tar overhånd, vet jeg ikke, men jeg er innstilt å holde på så lenge jeg kan og noen menigheter vil ha meg på besøk. Heldigvis er det det, selv om det også finnes menighter som ikke vil ha en predikant som sitter i rullestol.
Hvis din menighet ønsker besøk, send en sms til 90525875, så tar jeg kontakt. Men ikke vent for lenge, for da kan det hende kroppen ikke klarer mer. Men jeg er ikke der nå. Blåmandager til tross, jeg vil tjene Gud så lenge jeg kan.
Uten den himmelske losen om bord,
tumlet min livsbåt omkring uten ror.
Tårnhøye bølger om båten min slo,
omgitt av mørke alene jeg sto.
Frådende bølger og yrende vind,
fulgte mitt angstfylte hjerte og sinn.
Aldri et lysende fyrtårn jeg så,
evig fortapelse foran meg lå.
Nærmere, nærmere brenningens brus,
håpet om redning var sunket i grus.
Da kommer Jesus, den Himmelske los,
entret min livsbåt og endret min kurs.
Jesus utslettet min synd, mine feil.
Gav meg en ny båt med ror og med seil.
Fremad jeg stevner mot Himmelens strand,
snart er jeg fremme, snart går jeg i land.
Jesus min Frelser jeg lovpriser deg.
Takk at du frelste en synder som meg.
Stormen har stilnet, mitt hjerte har fred.
Losjen fra himlen i båten er med.
Både Dagen og Vårt Land har en liten gruppe, mest menn, som de lar slippe til med sine latterfigurer til seriøse innlegg og reportasjer som handler om sårbare mennesker som deler vitnesbyrd om hva troen betyr for dem, eller noe galt som har skjedd i en eller annen kristen sammenheng. Dermed er begge disse avisene med på å rakke ned på andres tro, og drive gjøn med deres overbevisning. Hva vil Dagen og Vårt Land oppnå med dette? Det er de samme personene som går igjen i begge avisene, en liten gruppe gudsfornektere og de kjennetegnes blant annet at ingen av dem abonnerer på avisene, men kommenterer ut fra presentasjonen av saken som er publisert.
Jan Hanvold er omstridt, og han kan komme med stygge kommentarer om andre, men nå må vi alle besinne oss og omslutte Jan Hanvold og hans familie md varme, omsorg og forbønn. Det vil jeg gjøre og mange med meg. Jeg er slett ikke enig med Jan Hanvold i teologi, men dette er en tid for omsorg.
I 4.Mos 12,6 leser vi følgende, som bekrefter det jeg har skrevet: "Hør nå på hva jeg har å si dere: Når det gjelder en profet som dere, så gir jeg, Herren, meg til kjenne for ham i syner og taler md ham i drømmer."
Vi finner det samme i Job 33,14-16: "Men en gang taler Gud, ja to ganger hvis mennesket ikke akter på det. I drømmer, i syner om natten, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie, da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem."
Gud talte til Farao i en drøm som bare Josef kunne tyde. Det samme skjedde med Nebukadnesar og profeten Daniel. Josef av Nasaret, hadde også en drøm om sin trolovede, Maria, hvor engelen sa til ham: 'Gift deg med denne jenta!' Den drømmen forandret Josefs liv, fordi forut for denne drømmen, var han i tvil om hennes graviditet. De såkalte 'tre vise menn' ble advart i en drøm mot å ha kontakt med kong Herodes. Senere, hadde Josef en annen drøm hvor han får instrukser om å ta med seg Maria og Jesus og flykte til Egypt. Dette var veldig praktiske, men svært profetiske drømmer som inneholdt virkelig åndelig kraft til å skape forandring.
Vi leser i Daniel 1,17 om profeten Daniel: "Daniel forsto seg også på alle slags syner og drømmer." Denne Åndens nådegave trenger vi også i dag. (bildet)
Den jordanske prinsens hest var helt ute av kontroll. Den spant og sparket, og slo seg helt vrang. Nektet plent å lystre. Jo mer kronprins Hassan forsøkte å kontrollere sin stabshest, jo her hissig ble den. Den steilet , og med støvskyen virvlende rundt seg, brøt den seg løs fra de som forsøkte å stagge den og for rakt ut i Rødehavet.
Nå la den på svøm rett mot en krigsone! Mildest talt en underlig oppførsel. Den letteste veien for å komme seg løs fra de som forsøkte å holde den igjen, hadde vært å løpe ut i det vide og brede ørkenlandskapet! Hvorfor da legge utt på en hasardiøs svømmetur?
Men det var det den gjorde. Den svømte vekk vekk fra sin arabiske eier to hele kilometer inntil den nåddeden israelske byen Eliat på den andre bredden. En israelsk politibåt ldsaget den arabiske hesten de sistre metrene inn mot land. Kommet vel i havn tillot hesten seg å bli ledet fredfullt av sine nye venner, mennesker som et øyeblikk tidligere var svorne fiender.
Som Israels statsminister, Yitzhak Rabin, sa det den gangen: "Hester kjenner ikke til noen grenser... Vi ser ingen grunn til hvorfor vi ikke skulle følge i fotstegene til den jordanske hesten som søkte vennskap med de israelske hestene."
Denne frunderlige historien fant sted i april 1992. Det var en isfront i forholdet mellom Jordan og Israel på den tiden. De to statene hadde erklært krig mot hverandre, og anerkjnte heller ikke hverandre. Det førte til at hesten ble levert tilbake via en FN soldat! Så spent var det mellom de to landene.
Men det folk flest ikke visste var at det pågikk svært hemmelige fredsforhandlinger mellom Jordan og Israel på denne tiden. Ytre sett var spenning mellom de to landene på bristepunktet, og ingen hadde noen tro på at forholdet skulle endres til det bedre. Men noe skjdde i det usynlige!
Jeg tror at Den Allmektige Gud sendte denne hesten over til den andre siden for å gi forbederne et forvarsel på at noe var i ferd med å skje som trengte bønnestøtte, for å kunne få gjennomslag.
La oss være årvåkne etter å se etter slik forvarsler, håpstegn, på at noe er i ferd med å endres, noe som Herren oppmuntrer oss til å be for - stride i bønn for - til gjennombruddet kommer i en grufulle krigen mellom Russland og Ukraina.
For: "Herren, Herren gjør ikke noe uten at han har åpenbart sine skjulte råd for sine tjenere profetene." (Amos 3,7)
Jordan skulle bli den andre arabiske najonen som anerkjente staten Israel.
Forklarelseskirken er den største ortodokse kirken i Odesa. Katedralen ble grunnlagt i 1794, skriver Kyiv Independent. Den ble siden ødelagt av sovjetiske styrker i 1936, før den ble gjenoppbygget på 1990-tallet.
FN-organisasjonen for undervisning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (Unesco) fordømte fredag de russiske angrepene mot Odesa. Byens historiske sentrum står på Unescos verdensarvliste.
Ifølge organisasjonen har de siste dagenes angrep forårsaket skader på flere museer inne på verdensarvområdet.
Forklarelseskatedralen fotografert av Konstantin Brizhnichenko/Wikipedia.
I den kristne tradisjonen har ordet 'prosoche'- oppmerksomhet - blitt definert som en holdning av 'konsentrasjon', 'en indre bevegelse mot', som 'å fokusere sitt sinn imot'. Men oppmerksomheten kommer likevel ikke av menneskelig evne, men av en indre bevegelse som berører hele vår kropp og vår sjel. Dette skjer når vi oppdager at vårt livs mening, sentrum og mål fører sammen, alt vi gjør i lyset av dette målet.
Ordene fra Kolosserbrevet blir stadig mer meningsfullt: "i ham blir alt holdt sammen..." (Kol 1,17)
Konsentrasjon eller indre samling kommer med åndelig modenhet, av å tilbringe tid i Guds nærhet.
Det er Times of Israel som omtaler boken i et stort oppslag denne uken. Her er min oversettelse:
Da grave-journalisten Judy Rakowsky fant massegraven til fem slektninger som ble myrdet under Holocaust, bestemte hun og fetteren hennes seg for ikke å markere stedet i frykt for å tiltrekke seg vandaler, gravrøvere og rasende byfolk. I stedet skrev hun en bok om dem - og deres sannsynlige mordere.
"Jews in the Garden: A Holocaust Survivor, The Fate of His Family, and the Secret History of Poland in the Second World War", følger Rakowskys etterforskning av to sett med slektninger myrdet under mystiske omstendigheter nær slutten av andre verdenskrig.
På en gård utenfor Kraków ble fem av Rakowskys slektninger myrdet etter å ha gjemt seg i 18 måneder. En av dem - 16 år gamle Hena Rozenek - slapp unna massakren, og Rokowsky ble fast bestemt på å lære skjebnen hennes.
Som et øyenvitne fortalte Rakowsky om slektningene hennes som gjemte seg på gården, «ble [Familien] gravlagt ved siden av et stort kirsebærtre. Hvert år bar treet frukt, men kirsebærene ble raskt mørke. Alle var redde for å spise dem, og tenkte at de kunne bli forgiftet eller forbannet av jødene begravet nedenfor. Så døde treet.»
Rakowsky fulgte dusinvis av ledetråder gjennom tre tiår med forskning, og samarbeidet med sin fetter – 98 år gamle Holocaust-overlevende Sam Rakowski Ron – på ni forskningsreiser til Polen, for å kunne skrive boken.
Under sine tidlige besøk i Polen fikk Rakowsky og hennes kusine økende tilgang til arkivmateriale. De siste årene har imidlertid situasjonen forverret seg betydelig, sa hun.
«Jeg hadde utfordringer med å få tak i protokoller i dette landet. Endringen som kom etter at [Lov og rett]-partiet tok over var merkbar. Det ble vanskeligere, sier Rakowsky, en mangeårig reporter og redaktør for publikasjoner som People Magazine og The Boston Globe.
Tidlig i «Jøder i hagen» forteller Rakowsky at polske partisaner – medlemmer av Hjemmehærens underjordiske motstandsbevegelse – var ansvarlige for å myrde slektningene hennes. På ett sted tvang partisaner jødene til å hoppe ut av et vindu i andre etasje mens de skjøt dem til døde.
Etter krigen mottok noen individuelle medlemmer av hjemmehæren anerkjennelse fra Yad Vashem for å hjelpe til med å redde jøder. Imidlertid er det langt mer dokumenterte beretninger om polske "partisaner" som sporer opp jøder i skjul og myrde dem, enten det er på grunn av deres verdisaker, deres eiendom eller antisemittiske årsaker.
"Jeg ønsket å være veldig trofast mot fakta om hjemmehæren [i boken]," sa Rakowsky til The Times of Israel. «Hjemmehæren hadde ikke kontroll over alle undergrupper. Det var steder hvor de hadde kontroll og hvor de ikke hadde, sa hun.
Fra den banebrytende boken, "Natt uten slutt: jødenes skjebne i det tyskokkuperte Polen," fikk Rakowsky vite om partisanmassakrer på jøder i hele Kraków-regionen, som inkluderer fetterens hjemby, Kazimierza Wielka.
"Det er så dystert," sa Rakowsky om boken. «Undersøkelsen av fylket der familien min kommer fra er ikke oversatt til engelsk. Det er sjeleglad for," sier Rakowsky.
Under den såkalte Judenjagd-fasen (jødejakten) av Holocaust i Polen, ble jøder som overlevde deportasjonen til Tysklands tre «Operation Reinhard»-dødsleirer tatt til fange av tyskerne i samarbeid med polske myndigheter og – av sentral betydning – polakker som forrådte plasseringen av jødiske gjemmesteder.
De siste årene har Polens regjering fremmet anklager mot historikere som publiserer "ærekrenkende" forskning om polakkenes aktiviteter under Holocaust.
"Regjeringene har kommet inn i spillet med historisk fortelling," sa Rakowsky. "Til syvende og sist er det trist fordi partisanenes prestasjoner bør feires," sa Rakowsky, som planlegger å besøke Polen sammen med sin fetter i september.
"Vi kan ikke bare ha historie som er som en Hollywood-historie, ellers kommer vi aldri forbi det som fant sted," sa Rakowsky. "Mange polakker ønsker å feire historien til jødene som bodde der og vite om den. Og dette kommer i veien.»
I løpet av sine faktaoppdrag i Polen, stolte Rakowsky sterkt på sin Holocaust-overlevende fetter for å oversette samtaler til engelsk. På et tidspunkt fortalte Sam til Rakowsky at hun var en "byrde" og ikke trengte å ta neste tur.
"Da han dyttet meg litt til side, ble jeg mer engasjert," sa Rakowsky, som til slutt fikk fetterens beundring for å ha avdekket langt mer enn man trodde var mulig.
Under krigen ble Sam Rakowski smuglet inn i Kraków-gettoen for å unnslippe å bli fanget utenfor byen. Han ble likevel fengslet og holdt fanget i flere tvangsarbeidsleirer og overlevde en dødsmarsj fra Sachsenhausen konsentrasjonsleir utenfor Berlin i 1944.
Hver gang Rakowsky og hennes kusine besøkte Polen, kom de tilbake til USA med noen flere puslespillbiter.
I personlige møter Sam hadde i Polen, sa Rakowsky, bar fetteren hennes varmen på utsiden, og overbeviste folk om å åpne skuffer i arkiver og låse opp traumatiske minner.
"Vi har kommet nærme slektninger til folk som prøvde å redde familien vår," sier Rakowsky.
En av bokens subplotter er forholdet mellom Rakowsky og Danuta Sodo Ogorek, hvis besteforeldre gjemte Rakowskys slektninger på gården deres.
"Det var sjokkerende nok å oppdage at en familie på fem begravet i en fungerende gårdsplass, for ikke å snakke om å oppdage at de var Sams tante og onkel og tre voksne søskenbarn," skriver Rakowsky om å lokalisere massegraven på Sodo-gården.
Forbløffende nok er Sodo-familien fortsatt stigmatisert for å forsøke å redde jøder, som forklart av Rakowsky.
"Samfunnet hadde unngått familien hennes, ikke bare straffet besteforeldrene hennes for å ha prøvd å redde fem liv, men hadde et nag mot dem i tre generasjoner," skriver Rakowsky. "Hun børstet det av. Det sa mer om dem enn familien hennes, sier hun.
Sodo, skriver Rakowsky, ledes av familiens sterke katolske tro. Men under Tysklands okkupasjon av landsbyen, vokste det fram en mistro blant naboer til Sodo-familien for å skjule jøder, noe som naboer sa utsatte hele landsbyen for tyske represalier.
"Disse jødene, familien din, de ville bare leve," sier Sodo til Rakowsky.
Dette er ingen selvfølge. Det lærte pandemien oss. Å leve i fellesskap er en gave, og det er skjørt.
Det er Dietrich Bonhoeffer som har sagt: "Kirken er bare kirke når den er til for andre." Han skriver dette i et av sine berømte fengselsbrev, utgitt på norsk og i ny utgave for kort tid siden, med tittelen: Motstand og hengivelse.
Mindre kjent, men like radikalt, er hans uttalelse: "Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet." (Sanctorum Communio, 1927)
Det avgjørende spørsmålet for Dietrich Bonhoeffer var dette: Hvordan kan kirken være kirke idag? Og svaret hans er: Ved lydig å følge Kristus!
Jeg er blitt minnet om ordene fra Hebr 10,25 her gjengitt fra en engelsk parafrase, i min oversettelse:
"Dette er ikke tiden for å trekke seg unna og forsømme å møtes sammen, slik noen har dannet en vane å gjøre. Faktisk burde vi komme sammen enda oftere, ivrige etter å oppmuntre og sette mot i hverandre …”
Skal vi overleve og bevare troen i den trengselstid som ligger foran oss trenger vi fellesskapet, samfunnet med de hellige mer enn noensinne!
Billedtekst: Fra en samling i det anabaptistiske Bruderhof-fellesskapet.
.jpg)
Det er den kristne avisen Världen idag som skriver dette i sin nettutgave denne uken.
Ifølge Herbert Nyman, som har drevet en melkegård som sønnen nå har overtatt, er det uklart hvordan EUs nye naturgjenopprettingslov skal anvendes.
– Men min tolkning er at det vil akselerere utviklingen vi allerede har hatt i løpet av de siste 20 årene i Sverige, når bestanden av husdyr har gått ned og beitemark har forsvunnet, sier han til Världen idag.
For Norden frykter han at loven vil bidra til en utarming av biologisk mangfold fremfor en restaurering.
Nyman påpeker at Sverige allerede er et skogkledd land, at det trengs en variasjon av skog, åker og vann i jordbrukslandskapet og at enkelte arter av insekter, sommerfugler og fugler er avhengige av beite og dyrkbar mark.
– I Nord-Sverige, hvor jeg bor, er det bare 3–5 prosent av all jord som dyrkes. Hvis ytterligere 20 prosent av jordbruksarealet fjernes, bør det skogplantes igjen?
Herbert Nyman stiller også spørsmål ved hvilke våtmarker de ønsker å restaurere og mener det allerede er mange våtmarker i Sverige. De skal blant annet fungere som karbondioksidfeller og redusere drivhuseffekten, men ifølge Nyman viser ny forskning at påvirkningen av våtmarker på klimaet ikke er så stor.
– Jeg bekymrer meg mer for matforsyningen i verden. Vi er i en prekær situasjon i Sverige, så for oss er det mer avgjørende at vi har jord som kan brukes til matforsyning til befolkningen vår.
Med 336 stemmer mot 300, og 13 avholdende stemmer, stemte Europaparlamentet 12. juli ja til kommisjonens kontroversielle naturgjenopprettingslov.
Det var i juni 2022 at EU-kommisjonen fremmet sitt forslag til naturrestaureringslov med mål om å tilrettelegge for en «fortsatt og bærekraftig restaurering av en motstandsdyktig natur med biologisk mangfold». Målet er at minst 20 prosent av Europas natur skal gjenopprettes senest i 2030, skriver Göteborgs-Posten.
Det endelige forslaget ble endret på flere punkter, noe flere bonde- og skogeierorganisasjoner i EU krevde. Nå venter forhandlinger mellom parlamentet, kommisjonen og rådet i høst før et ferdig lovforslag er på plass.
Det er Edmond Jabes som har sagt, her i min oversettelse: "Min sterkeste erfaring har jeg hentet fra ørkenen. Mellom himmel og sand, fra alt og intet, blir spørsmålene brennende. Den er glødende, men brenner ikke opp, akkurat som den brennende busken. Den brenner for seg selv i tomheten. Av ørkenens erfaring lærer man seg å lytte. En intensiv lytting."
Man blir tvilende, før man blir troende.
Det var onsdag kveld sa Russland at de vil anse alle skip som seiler til ukrainske havner i Svartehavet, som mulige transportører av militært utstyr. Russland sier også at alle land som har skip som går til ukrainske havner, vil bli ansett som en del i konflikten på ukrainsk side.
Dette kommer i tillegg til at Russland andre natt på rad angriper Odesa. Byen er svært sentral i den ukrainske korreksporten. Ukrainske myndigheter hevder at angrepene i Odesa natt til onsdag var rettet mot havneinfrastruktur og kornsiloer. Også natt til torsdag ble Odesa angrepet.
La oss løfte opp dette som et bønneemne for Herrens trone. I tillegg til sivile tap i Ukraina, vil disse angrpene bare gå ut over verdens fattige, som er helt avhengige av kornet fra Ukraina for å overleve.
Herren drøyer (makrothymei) for vår skyld.
Dvel litt ved dette. Det vil gjøre deg godt.
.jpg)
Allerede i 1974 ble han involvert i Aliyah - som er navnet på immigrasjon av jøder fra deres utlendinghet tilbake til Israels land. Da hadde Steve et syn hvor han så Sovjetunionen bryte sammen og jødene strømme ut herfra med fly og skip for å komme tilbake til Det lovede land. Ledet av Herren reiste så Steve Lightle til Sovjetunionen for å fortelle jødene der om et nytt Exodus, denne gangen utgangen fra Sovjet. Senere skulle han komme i kontakt med en annen forretningsmann, Gustav Scheller, i Jerusalem i 1982. Senere - under den internasjonale bønnekonferansen i Jerusalem i januar 1991 taler Gud til Gustav Scheller om å begynne det arbeidet som skulle få navnet Ebenezer Emergency Fund, som siden starten og frem til nå har fått hjulpet 150.000 jøder med å vende tilbake til Israel.
Jeg leste en artikkel av Steve Lightle i går i det siste nr av Ebenezer Operation Exodus og i den artikkelen nevner han et skriftsted fra profeten Jeremia som ble nytt for meg:
"Se, jeg samler dem fra alle de landene som jeg drev dem bort til i min vrede og harme og min store forbitrelse, og jeg vil føre dem tilbake til dette stedet og la dem bo trygt. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud. Jeg vil gi dem et hjerte og lære dem en vei til å frykte meg alle dager, så det må gå dem vel, dem og deres barn etter dem. Jeg vil opprette en evig pakt med dem, at jeg ikke vil dra meg tilbake fra dem, men gjøre vel mot dem. Og frykt for dem vil deres hjerte så de ikke skal gå bort fra meg. Jeg vil glede meg over dem og gjøre vel mot dem, og vil plante dem i dette landet i trofasthet, av hele mitt hjerte og av min sjel. For så sier Herren: 'Likesom jeg har latt alle disse store ulykkene komme over dette folket, slik vil jeg også la alt det gode komme over dem, som jeg har lovt dem.' (Jer 32,37-42)
Så legger Steve Lightle til: "Elleve ganger i løpet av disse seks versene erklærer Gud sin vilje om Aliyah. Han vil gjøre det 'av hele mitt hjerte og hele min sjel.' Dette er det eneste stedet i Skriften hvor Gud sier at Han vil gjøre noe av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Og dette 'noe' er Aliyah. Dette er svært sentralt."
Jeg har tenkt på dette: Holder ikke Gud sine løfter til sitt gamle paktsfolk, hvorfor skulle Han da holde sine løfter til oss? La oss be for de jødene som fremdeles er i diasporaen at Gud kaller dem til å reise tilbake til det landet Han med ed har lovet dem.
Her er utdrag fra en preken jeg holdt i Pinsekirken i Kongsvinger den 30.november 2007, som omhandler Steves eventyrlige liv og tjeneste. Det er litt langt, men inneholder spennende profetisk samtidshistorie:
I 1980 gikk noen gudsfryktige mennesker sammen og etablerte Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, etter et kall fra Gud. Påsken samme år arrangerer ambassaden sin første av mange bønneaksjoner som ble kalt «Mordecai Outcry», hvor de satte søkelyset på den ytterst vanskelige situasjonen til de russiske jødene.
For troen fødes av å lytte - lytte til Guds hjerteslag.
Bønnen er først og fremst å lytte oppmerksomt til Guds Ånd, gjennom den gaven Bibelen er, ved å lytte til Gud gjennom historien og hverdagen - men først og fremst dette: en oppmerksom og bedende lesning av Guds ord, som trener vår evne til å skille ånder.
Det er ved å lytte at vi ser!
Når det gjelder det åndelige livet vokser vi i samme utstrekning som vi våger å gå på djupet i vår lytting. Da må vi øve oss på stillheten. Uten stillhet ingen virkelig gudserfaring.
Den hellige Bernard av Clairvaux hadde et ord for dette. Han talte om Guds nærvær som at Ordet besøker oss - altså Kristus!
Det har ikke vært mangel på advarseer om det som nå skjer: Før Russland sa opp avtalen i går ettermiddag, uttalte FNs beredskapsoffiser for matsikkerhet, Dominique Ferretti på en pressekonferanse i Geneve i forrige uke: 'Hvis avtalen kollapser, vil Øst-Afrika bli truffet veldig hardt. Det er en rekk land der som er avhengig av korn fra Ukraina, og uten det vil de oppleve en stor økning i matprisene.'
Som om ikke det er nok Øst-Afrika har utstrakt tørke ført til økt sult og økt utbredelse av næringsrelaterte sykdommer. Og prisene på korn og oljevekster har allerede begynt å stige etter at Russland i går sa nei til en ny kornavtale.
For å gi et konkret eksempel på konsekvensen av dette advarte FN i fjor om at 44 millionr mennesker i 38 land nå står overfor en sultkatastrofe!
Korn fra Ukraina står for halvparten av maten som Verdensmatvareprogram deler ut til områder preget av sult.
Egypt mottar 1,2 millioner tonn fra Ukraina og Jemen 260.000 tonn. Her sliter folk allerede på grunn av økte matvarepriser. Zambias utenriksminister sa nylig i en uttalelse at krigen i Ukraina har resultert i tap av menneskeliv og matsikkerhet.
Nå trenger vi å be Herren gi partene visdom til hvordan denne krisen skal kunne løses, så millioner av livv kan reddes.
Jeg vender stadig tilbake til en av kong Davids salmer, og da spesielt til to av versene i denne salmen, som er Salme 31 i Salmenes bok i Bibelen. Det første er blitt mitt 'livsvers', bønnen i vers 6: "I dine hender overgir jeg min ånd, du løser mg ut, Herre, du trofaste Gud." Dette er min daglige bønn.
Det andre verset, er vers 16: "Mine tider er i din hånd."
Dette er med på å skape trygghet i livet mitt.
Mange forbinder det å vente med passivitet, treghet og beslutningsvegring. Men å vente i bibelsk forstand handler om 'å strekke seg mot' eller 'rette sin oppmerksomhet mot' . Det er en bevegelse av Den Hellige Ånd fra vårt indre i retning Den Andre eller mot vår fremtid.
Å vente er en handling som ikke er begrenset til i dag men som også påvirker morgendagen.
Vi ser dette eksemplifisert hos apostelen Peter når han i sitt andre brev hevder at de kristne fremskynder Herrens komme ved sin venting.
Og gjennom profeten Jesaja gir Herren oss dette løftet: "De som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette." (Jes 40,31) Jeg finner ingen passivitet i en slik venting.
En sann, og dermed bærekraftig tro, handler om avgrensning, sette det man har lært ut i praksis, hvis ikke blir troen en kunnskapsmessig innhenting av informasjon uten hverdagslig realitet og nytte. Selv det gode kan bli det aller bestes verste fiende.
Derfor trenger vi å lære hemmeligheten av å tynne, begrense.
Hvor stanser Den Hellige Ånd i vårt liv, akkurat nå? Våger vi å leve i den begrensningen det rommet skaper, inntil vi får beskjed om eventuelt å gå videre? Det er ikke sikkert at du skal lese den kristne boka alle leser for tiden, eller få med deg hva den og den taleren sier, men stanse opp og leve - leve i det du allerede har fått, sette det ut i praksis.
Jeg har dvelt litt ved ordene fra Hebr 4,2 noen dager nå, og det verset har noe å si til mange troende i dag: "For det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det."
Har vi tid til å tygge OG fordøye maten?
'Ja', tenkte jeg jublende, 'det er jo det vi inviteres til i nattverden'.
Syndenes forlatelse.
Legedom.
De helliges samfunn.
Ja, kort sagt: nytt liv.
Takk, Kjell Arne, du gjorde nattverdfeiringen ny for meg.
Nattverden er jeg helt avhengig av. Jeg feirer den minst en gang i uken, gjerne oftere.
Jeg så et stort moderne kirkebygg. Det var strømlinjeformet. Skinnende rent. Men de som befant seg der virket døde. De var levende, men helt mekaniske. Alt var moderne, og alt som ble sagt fra talerstolen var tidsriktig. Det var få til stede.
Så kom en mann bort til meg, han viste vei til kjelleren. Han ba meg om å følge ham, men være forsiktig, så vi ikke tiltrakk oss oppmerksomhet. Kjellerdøra var låst, og det var vakter der. Nå kom jg til et svært stort rom, med massevis av mennesker. Noen satt, noen lå, noen sto. Det fantes mange med sår, noen blødde, noen gråt. Det så ut som en slagmark. Men sangen, dere, sangen! Det ble sunget gamle vekkelsesanger, seiersanger, det var liv! Men alt var som en slagmark. Jeg så flere skinnende skikkelser, noen bar rustninger, de hadde tatt av hjelmen, men sto fortsatt med sverdet i hånden. De kom rett fra en kamp, og hvilte.
Det var to ting jeg la merke til: ingen fikk da bilder, og ingen fra de som befant seg i det strømlinjeformede lokalet fikk slippe inn.
Det er ingen tvil om at begge lokalene tilhørte en kirke. Den førstnevnte var moderne, men helt steril, og alt som ble sagt var tilpasset tidsånden. Alt i den andre menigheten var brukt, slitt, gammeldags, blodig, ssom e sto midt oppe i kamp og strid - men der var det seiersrop.
Billedtekst: Fra den amerikanske borgerkrigen.
