Etter flere timer med intense kroppslige smerter natt til lørdag, hadde jeg en forunderlig opplevelse i daggryet. Guds hellige nærvær kom inn i rommet. Smertene var borte. Jeg lå helt stille i sengen, og begynte så å drømme, eller var det et syn? Jeg vet ikke:
Jeg befant meg på en skole. Det var eksamen. Flere av elevene hadde skoleuniform, og den ene etter den andre kom gledesstrålende ut av klasserommet. De hadde bestått eksamen. Alle sa det samme: 'Så lett det var. Prøven var ikke vanskelig i det hele tatt.
Så var det min tur. Jeg synes ikke prøven var lett. Den var faktisk veldig vanskelig, og jeg klarte ikke å besvare et eneste spørsmål. Men jeg var ikke lei meg. så skjer det merkelige Jeg var fylt av en ubeskrivelig glede. Guds nærvær var påtagelig, og et sterkt lysskjær kom over meg og satte seg på meg. Flere av elevene kom bort til meg, og noen av dem begynte å ta på meg, og de ble med ett så berørte at de gråt. Det var som om det løsnet deler av meg og som de som berørte meg fikk del i.
Dette skjedde mens jeg opplevde meg selv svært skrøpelig, nesten som om jeg skulle gå i oppløsning.
Nå, flere timer etter denne sterke opplevelsen, mens disse linjene skrives, er smertene tilbake, ikke så intense som denne natten - men sødmen etter dette nærværet av Gud fyller meg fortsatt. Da kommer meg til å tenke på ordene i 2.Kor 3,5-8:
"Ikke så at vi selv duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud, han som gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens, men Åndens pakt. For bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende. Når da dødens tjeneste, den som med bokstaver var innhogd på steiner, hadde en slik herlighet at Israels barn ikke tålte å se Moses' ansikt på grunn av glansen i hans ansikt, den som snart forsvant, hvor mye herligere skal da ikke Åndens tjeneste være?"
Vi må ikke sette vår lit til redskapnene >Gud bruker, men til den herlighet Gud så nådefullt har tillatt dem å bære.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar