Noe av det beste etter pandemien er muligheten til å møtes igjen. Det er noe med 'de helliges samfunn' som er uunnværlig. Vi blir oppbygget og styrket av å være sammen og dele fellesskap. Det er så godt å le sammen igjen, gi bort gode klemmer, samtale, spise sammen, lytte til hveandre og be sammen igjen.
Dette er ingen selvfølge. Det lærte pandemien oss. Å leve i fellesskap er en gave, og det er skjørt.
Det er Dietrich Bonhoeffer som har sagt: "Kirken er bare kirke når den er til for andre." Han skriver dette i et av sine berømte fengselsbrev, utgitt på norsk og i ny utgave for kort tid siden, med tittelen: Motstand og hengivelse.
Mindre kjent, men like radikalt, er hans uttalelse: "Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet." (Sanctorum Communio, 1927)
Det avgjørende spørsmålet for Dietrich Bonhoeffer var dette: Hvordan kan kirken være kirke idag? Og svaret hans er: Ved lydig å følge Kristus!
Jeg er blitt minnet om ordene fra Hebr 10,25 her gjengitt fra en engelsk parafrase, i min oversettelse:
"Dette er ikke tiden for å trekke seg unna og forsømme å møtes sammen, slik noen har dannet en vane å gjøre. Faktisk burde vi komme sammen enda oftere, ivrige etter å oppmuntre og sette mot i hverandre …”
Skal vi overleve og bevare troen i den trengselstid som ligger foran oss trenger vi fellesskapet, samfunnet med de hellige mer enn noensinne!
Billedtekst: Fra en samling i det anabaptistiske Bruderhof-fellesskapet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar