I din hånd er mine tider

På skrivebordet mitt står det et lite kort med følgende tekst: "Vær ikke redd for i morgen - Gud er allerede der!" Idag gir den setningen ekstra mening. Jeg har nettopp kommet hjem fra et røntgeninstitutt hvor jeg har fått tatt en MR. I natt lå jeg lenge og tenkte: "Skal jeg ta denne undersøkelsen eller ikke? Utsette den noen måneder?" Jeg vet at når den er tatt, så er det ingen vei tilbake. Da vil jeg sannsynligvis ha et svar på om legens teorier er rett. Vil jeg ha det svaret? Både ja og nei. Så lenge man lever i uvisshet, så kan man jo leve i troen på at legen tar feil, det er ikke noe galt. Når undersøkelsen er tatt, er det ingen vei tilbake. Svaret som vil foreligge om noen dager, kan snu opp ned på mangt og mye. Det kan være positivt og det kan være negativt, for meg, for mine og for min og deres framtid. Da er det godt å kjenne sannheten i ordene fra Salme 31,16: "I din hånd er mine tider." Det skaper trygghet. For lenge siden la jeg mitt liv i Herrens hender. Jeg er blitt salvet og bedt for mange ganger. Jeg hviler i dette.

Den hellige russiske staretsen Siluan (1866-1938), som store deler av sitt liv bodde på Athos som eneboer og åndelig veileder skrev en gang:

"Hvordan kan du vite om du lever i Guds vilje? Dette er tegnet: dersom du bekymrer deg for noe, indikerer det at du ikke hviler fullstendig i Guds vilje, hvor mye du enn tror du har overgitt deg til Ham. Den som lever helt etter Guds vilje er ikke bekymret for noe. Dersom han trenger til noe, overlater han både behovet og seg selv til Herren. Han legger alt i Guds hånd. Om han ikke får det han synes han behøver, bevarer han likevel roen og freden, som om han hadde fått det. Han er ikke redd, hva som enn hender, for han vet at han har lagt sitt liv i Guds allmektige hånd. Når han blir syk, tenker han: Herren kjenner til sykdommen, og Han er med meg gjennom lidelsen. Slik bevarer han freden i kropp og sjel."

Bildet som følger teksten i dag er tatt av min sønn Joachim. Det er tatt på vår tur til Rondane sensommeren i år, og viser nedstigningen til Rondvassbu. Det var en kjempefin tur, med godt vær det meste av tiden, selv om vi ble dyvåte av regn før vi kom tilbake til utgangspuniktet, Spranget ved Mysusæter. Jeg elsker å gå i fjellet, og dette bildet får stå der som et symbol på lengselen etter Gud, stillheten, friheten og morgendagen. Den behøver jeg ikke å frykte: Gud er allerede der!