Kristus og min synd

I dag vil jeg dele med dere noe som fader Lev Gillet har skrevet i boken: "JESUS - enkle betraktninger om frelseren." Der kalles bare fader Gillet for "en munk fra Østkirken". Fader Gillet var ikke et menneske som fremhevet seg selv på noen som helst måte. La oss lytte til hans kloke ord og be sammen med ham hans bønn:

Jesus sier til apostlene at en av dem vil fårråde Ham. De trekker ikke Hans ord i tvil, de utbryter ikke: "Herre, det er umulig!" Derimot blir de forstemte og spør, den ene etter den andre: "Er det meg?" Erfaringene om mine egne feil bør gjøre meg meget ydmyk. Jeg tør aldri utelukke muligheten for nye synder. Med frykt og beven må jeg spørre: "Kommer jeg til å forråde deg en gang til? Blir jeg den neste forræderen?"

"Hva gir dere meg? Og jeg vil utlevere Ham til dere". Judas' spørsmål til prestene er mitt spørsmål til Satan: "Hvilke gleder gir du meg? Hvis du gir meg det eller det, vil jeg utlevere Ham til deg". Kanskje ser jeg ned mens jeg hvisker frem denne overtalelsen, kanskje vasker jeg mine hender. Det skjer dog ikke uten at jeg innerst inne merker nålestikket. Og likevel forråder jeg Ham. Arme sjel, du vil meg og samtidig vil du forråde meg. Fordi det er noe annet du vil enn meg. Du kan i sannhet ikke ville meg hvis ikke jeg alene er den du vil.

"Og han overga Jesus til deres vilje". Disse ordene fra Evangeliet, om Pilatus, tar sikte på meg, hver gang jeg for min del samvirker med Fristeren eller gir anledning til min neste synd. "Forråder du menneskesønnen med et kyss?" Judaskysset i meg er hver bønn jeg våger å be uten først å ha jaget bort ethvert behag i det onde.

"Også denne var med Ham .... også du er en av dem". Tanken martrer meg. Den gjennomborer mitt hjerte fordi jeg selv i min synd ikke kan glemme den tiden da jeg som Peter fulgte Jesus.

Min Frelser, gjennom mine synder og mine hemmelige sår baner du en vei inn til meg. Du er nærværende i min synd. Når jeg synder, er du stadig til stede i meg, stille og taus. Selve ditt nærvær fordømmer det jeg gjør. Men samtidig forstår du meg og min synd i en langt dypere forstand enn jeg selv makter det. For du er meg nærmere enn jeg er meg selv. Du dømmer meg ikke som en fremmed. Du gjør deg lik med den som står foran deg, med synderen. Og dog er du i samme øyeblikk det stikk motsatte av det jeg er. Du omslutter meg med ditt nærvær og med en ufattelig barmhjertighet.

Herre, det er denne nærheten og denne barmhjertigheten som bevirker at et skrik av angst og avsky alltid vil bryte fram i meg i syndens øyeblikk. Det er den som midt i den syndige handlingen som jeg ikke har sjelsstyrke til å avbryte, får ropet til å heve seg - påkallelsen av ditt navn: JESUS!

Min Frelser, at du er nærværende i min synd, er en stor nåde. Din hånd er strukket ut for å holde meg tilbake fra avgrunnen. Men hvis jeg så viser tilbake den ytterste nåde som gir meg til kjenne midt i synden, hva skal det da bli av meg? Du uttaler ikke noen bestemt kjennelse. Selve din person er dommen som felles over meg. Men din person er samtidig nådeproklamasjonen og nådeshandling. Det ville ikke være et nådens ord om det ikke var et dommens ord.

Hvor skyldbetynget mitt liv enn måtte være, i fortid som i nåtid, det hører dog til nådens orden, innenfor de grensene som Gud har satt for hver enkelt mennesksskjebnes tilknytning til Hans nådesplan. Mine synder er - mine 'dissonanser' kunne jeg kalle dem - alltid deler av nådens altomfattende symfoni. Denne tanken rettferdiggjør ikke dissonansen som sådan, for i et gitt øyeblikk vil den kunne sette seg opp mot nåden - og det er døden. Men så lenge både min anger og min tilgivelse kan komme inn, så lenge står motstanden, dissonansen, dvs synden, potensielt i nådens orden. For dette er du velsignet, Herre.

Fordømmelsen så vel som utvelgelsen skjer i Kristus. Forenet med Ham mottas jeg for Hans skyld og i Ham. Men som synder blir jeg fordømt i Kristus, for Han som ikke kjente til synd, er blitt gjort til synd for oss. På Golgata fant det sted en stor utveksling mellom synderen og Hans Gud. Jeg synder - Jesus dør. Synden ble lukket inn i Hans hjerte, og Gudmennesket selv blir den forkastede, den fordømte. For den troendes fromhet er det stadig meget å utforske i dette mysterium - så langt som Guds mysterium i det hele tatt lar seg utforske. Jeg vil tale til deg om det, Herre.