fredag, september 29, 2006

Ikonet som hjelper deg til å kjenne igjen deg selv


Så er jeg endelig kommet hjem på perm. Oppholdet på Feiringklinikken ble annerledes enn først forutsett. Etter to dager ble jeg lagt på operasjonsbordet for andre gang på ett år. Alt skjedde svært fort. Nå skal jeg være hjemme til mandag morgen, for så å fortsette rehabiliteringsopplegget på Feiring, og sannsynlig blir jeg der i tre uker til. Om alt går som planlagt. Det kirurgiske inngrepet førte til at jeg ikke kunne benytte min bærbare PC, så arbeidet på bokmanuset mitt må utsettes. Det er heller ingen internettoppkobling der, så først i dag har fått lest de nærmere 400 epostene som var kommet til epostadressen min siden mandag. Får du ikke svar av meg de nærmeste dagene forstår du sikkert hvorfor.

Men jeg fikk lest en del. En av bøkene jeg har med meg er en helt fersk bok av biskop emeritus Martin Lönnebo fra Sverige. Jeg var så heldig å treffe biskop Martin, som han kalles, for en del år siden i forbindelse med at nylig avdøde Broder Roger av Taize besøkte Linkjöping hvor Martin Lönnebo var biskop. Jeg glemmer ikke hva biskop Lönnebo sa til meg den gang: "Det är ni norrmenn som har äsikter!" Og biskop Martin har helt rett. Nordmenn har meninger, svært mange meninger! Om det aller meste. Velbegrunnede eller ikke, innsiktsfulle eller ei.

Martin Lönnebo's nye bok heter: "Van Goghs rom" og er utgitt på Verbum forlag, www.verbumforlag.no og er absolutt å anbefale. Det står på bokens bakside at "Van Goghs rom henvender seg til alle som ønsker en reise i menneskelig modenhet sammen med en klok og innsiktsfull veileder", og du finner nok ikke mange åndelige veiledere av Lönnebo's format. Han tar oss med fra det lille rommet i Van Goghs hus i den franske byen Aurvers og inn mot Guds uendelighet. Han formidler innsikt fra et langt liv i dialog med historiske veiledere, helgener og forbilder, og lar oss ta del i samtalen.

Det var noe i denne boken som ble til stor hjelp for meg, både før og etter det operative inngrepet. Noe biskop Martin skrev om ikoner. På nattbordet mitt stod mitt reiseikon, som er er sammenleggbart ikon jeg har kjøpt på en av mine mange reiser til Russland. Ikonets venstre side viser Gudfødersken, Jomfru Maria og på den andre siden Kristus Allherskeren. Biskop Martin skriver følgende: "Ikonet, identitetens tegn, målets symbol, det hellige tegn, bildet som gjengir ditt hemmeligste ansikt og Det Som Alltid Er Mer. Det skal hjelpe deg med å kjenne igjen deg selv, slekten din og din innerste hemmelighet, den som du til syvende og sist ligner."

Jeg ble liggende å se på Kristus Allherskeren. Han som er Guds bilde. I dette bildet er også jeg skapt. Jeg lå og tenkte på ordene til apostelen Paulus i 2.kor 3,18: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, VI BLIR FORVANDLET TIL DETTE BILDET, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd." Ordet for bilde som er brukt her, er på gresk: eikona, som kommer av ordet eikon, som betyr bilde eller likhet. Bildet av Kristus viser at jeg er skapt i Den treenige Guds bilde, dette er min likhet, dette er min slekt. Det ble så kolossalt stort for meg, der jeg lå for å komme meg igjen etter inngrepet i mitt hjerte.

Det fornemste ikonet er mennesket selv, skriver biskop Martin, den kloke gamle mannen. I den greske oversettelsen av Det gamle testamente, Septuaginta, heter det i skapelsesberetningen: "kat'eikona theou epoiesen auton" - "til Guds ikon skapte Han dem."

2.Kor 3,18, som jeg siterte, handler om restaureringen av ikonet etter syndefallet, det som kalles helliggjørelsen, det som handler om hvordan mennesket kan bli stadig mer lik det bildet vi er ment å være. Reiseikonet mitt, og ikonene jeg har på veggen hjemme, og i bønnekoia, er også en påminnelse om den hellige verdenes nærvær i den profane verden vi lever i, samtidig som det er et tegn på tilhørighet til en rik og velprøvd åndelig tradisjon. En tradisjon jeg kjenner jeg hører mer og mer hjemme i. Og enda mer nå etter oppholdet på Feiring. Livet får på en måte et nytt alvor over seg ved alvorlig sykdom, samtidig med en sterk understrøm av glede over å få leve i Kristus.

Ingen kommentarer: