Jeg glemmer jeg ser vrangen

Tidlig i dag våknet jeg med en linje fra et dikt som betyr så mye for meg. Det lyder slik:

Mitt liv er som en billedvev, der Gud alene vever. Han velger farger selv som mønsteret best fremhever. Men når Han vever sorgens tråder, stanser pilegrimssangen. Han ser det hele ovenfra, jeg glemmer jeg ser vrangen. En dag er veven ferdig blitt og skyttelen er stille. Da vil Han rulle teppet ut og si meg hva Han ville. Da skal jeg se at mørke tråder også trengs iblant, så gull og sølv og alle farger bedre bakgrunn fant.

Det er ikke alltid like enkelt å se, eller begripe hva som er Guds hensikt og plan. Om to dager skulle jeg ha vært på Færøyene og undervist på et bønneseminar. Når det var ferdig der, var jeg invitert til å delta på en samling for bønneledere fra hele Europa, på Ashburnham i sør-England og jeg skulle få treffe og være sammen med bønnelederen Brian Mills, som har betydd så mye for mitt kristenliv. Men slik blir det ikke. Sykdom omgjør disse planene. Det ble derfor til stor trøst for meg å våkne med denne setningen: "jeg glemmer jeg ser vrangen". Våre planer er ikke alltid Guds. Han vever på min livsvev. Han velger de fargene Han selv vil. For det er Han som vet hvordan veven skal bli til slutt. En dag skal jeg oppleve det som står i Jes 38,12: "Som et gjetertelt blir min bolig tatt ned og ført bort fra meg. Nå rulles min livsvev sammen, de siste trådene skjæres over." Først da er jeg ferdig - ikke før.

Broder Charles av Jesus (1858-1916). som døde som martyr, bad denne bønnen, som jeg har gjort til min:

Jeg hengir meg til Deg,
gjør med meg hva Du vil.
Hva Du enn gjør med meg,
takker jeg Deg.
Jeg er rede til alt,
jeg aksepterer alt.
Må bare Din vilje skje med meg
og med alt Du har skapt;
jeg ønsker meg ingenting annet, min Gud.

Jeg legger mitt liv i dine hender,
jeg gir Deg det, min Gud,
med hele mitt hjertets kjærlighet,
for jeg elsker Deg,
og det er et behov hos meg
å få gi meg selv,
å overgi meg i Dine hender
uten forbehold,
med uendelig tillit,
for du er min Far.

Gud holder alt i sin hånd. Ingenting befinner seg utenfor Hans innflytelsessfære, ingenting kan kullkaste Hans planer. Det finnes ikke et øyeblikk hvor ikke Gud meddeler seg. Det er en uavbrutt kontinuitet i Hans planer, og handling. Troen ser dybdedimensjonen i den hverdagslige virkeligheten. Det som i virkeligheten gir oss lærdom er ikke i første rekke det som skjer på det intellektuelle plan; tanker og teorier, ting vi har lest oss til. Slikt sitter oftest bare i hodet og forvandler slett ikke livet. Det som påvirker oss er det som det hebraiske ordet "dabar" beskriver: hendelser. Det samme ordet brukes for nettopp ordet "ord". På hebraisk er altså ord og hendelse det samme. Gud taler gjennom hendelser og begivenheter. Ved å ikke protesterer mot det som hender, men i stedet ta imot det som et budskap fra Gud, lever jeg i Guds nærvær. Jeg er meg bevisst at Han aldri opphører med å bearbeide meg, å forme meg på samme måte som en skulptør former sitt materiale. Her kreves ikke mange tanker, ei heller mange ord. Jeg kan si det samme som Theresa av Jesusbarnet: "Jeg tilhører ikke meg selv lenger, jeg er fullstendig overlatt til Jesus. Han står altså fritt til å gjøre med meg hva Han vil." Jeg ber: "Far, i Dine hender overlater jeg min ånd."