Glanset papir og en munkecelle

I går fikk vi et kristent magasin i postkassen, på glanset papir med masse flotte fargebilder. Inne i bladet stod det en annonse for en lederkonferanse som skal arrangeres. I presentasjonen av de ulike talerne overgikk man seg selv i karakteristikker og svulstige omtaler. Den ene av talerne er visstnok "stappfull av liv og inspirasjon", den neste er en "innflytelsesrik leder og står for en frisk, relevant og kraftfull forkynnelse", så følger en kvinnelig taler som er "en førsteklasses forkynner det er umulig å ikke like", og man må passe på så man ikke går "glipp av hennes lidenskapelige undervisning om menighet". Så er vi så heldige, om vi reiser til denne konferansen, å møte en australier som "garantert vil utfordre og ryste oss tilstrekkelig til å få oss ut av traust skandinavisk tankegang", og sist men ikke minst, kan vi møte en som omtales som å ha "reformatoriske toner", som "alltid har noe spesielt på lager og som kunne prekt hele konferansen alene!"

Samme dag som jeg mottok dette magasinet fikk jeg en epost fra et luthersk kloster. Jeg hadde selv skrevet til de, for om mulig å kunne besøke dem, og får til svar at jeg er hjertelig velkommen. Dette er brødre som lever i bønn og forsakelse. I eposten omtaler de seg selv i beskjedne ordelag, og ber samtidig om forbønn, for som de skriver, de har selv sine utfordringer.

Mens jeg leste dette, om lederkonferansen og om det lille lutherske klostret, kom jeg til å tenke på det Døperen Johannes sier, som er beskrevet i Joh 3,30: "Han skal vokse, jeg skal avta." Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson pleide å si: "Den som har mye å si om seg selv, har aldri sett Gud." Det er ingen tvil om hvor jeg føler meg mest hjemme, og jeg blir nok ikke å finne på lederkonferansen, men blant noen brødre som ber, setter pris på stillhet og som jeg ikke vet noe annet om enn at de er ydmyke, Herrens tjenere.

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at munkecellen som er avbildet idag, ikke tilhører det lutherske klostret, men det er en munkecelle på Athos i Hellas. Den hører med blant de aller eldste munkecellene, og det er underlig å tenke på at her er det blitt bedt i hundrevis av år.