Vi kjenner lite til Jesu oppvekst. Disse årene er skjult. Etter å ha blitt døpt og lyttet til sin Fars stemme: "Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede", så forsvinner Han inn i ødemarken og tilbringer 40 dager i stillhet og taushet, og vi kan være ganske sikker, i bønn. Og gjennom sine tre tjenesteår, travelt opptatt med å forkynne, undervise, helbrede - så går Han avsides, oppsøker stillheten og avsondretheten. Etter at Han har mettet de 5000, leser vi i Matt 14,22-23: "Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be." Gang på gang leser vi om det samme. Jesus oppsøker stillheten.
Det som karakteriserer en sann munk, er dette: Han er en som har gått avsides, for å være alene. Selve ordet kommer av monos som betyr alene, en som er forent med Gud. Gått avsides for å finne stillhet til å be, for å kommunisere med Gud.
Som Kristi etterfølgere, er dette vårt viktigste kall. Til forsamlingen i Korint skriver apostelen Paulus: "Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap (samfunn) med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." (1.Kor 1,9)
Søndag trer vi nok en gang inn i adventtiden. En tid av forventning. En tid vi burde søke stillheten. Jeg gjør opprør mot de travle dagene som nå ligger foran. Selv har jeg ryddet kalenderen min for de fleste avtaler. Nå kommer jeg til å tilbringe dager i bønnekoia igjen, og jeg ber om at jeg skal ha helse til å klare å være såpass mye alene. Kan du være med å be om det?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar