Parham, Ozman og Stones dårskap

I forbindelse med 100 års jubileet til åndsutgytelsen i Azuza Street, har jeg begynt å lese på nytt en del av det historiske materialet som finnes om pinsevekkelsens pionerer. Jeg finner det både spennende, inspirerende og utfordrende. År 1900 beslutter en ung metodistprest, Charles F. Parham (bildet) seg for å gjøre noe med sitt åndelige liv. Han hadde lest Apostlenes gjerninger og brevene til apostelen Paulus og sammenlignet det han leste med menighetens situasjon. Forskjellen var til å ta og føle på. Hans egen menighet var preget av sløvhet, mens han i den første menighet fant liv og kraft. Lesningen skapte en sterk lengsel etter å se nytestamentlig menighetsliv. Hos de kristne i det første århundre så Parham en hemmlighet som han og hans menighet ikke lenger hadde. I oktober 1900 satte Parham i gang med å finne denne hemmeligheten. Han bestemte seg for å gå grundig til verks, og startet en bibelskole hvor han skulle være henholdsvis rektor og elev! Han ville ikke forlange skolepenger, hver elev fikk yte det han kunne for å dekke utgiftene. I Topeka, Kansas hvor Parham bodde, fantes det en bygning som ble kalt for "Stones dårskap". En Topeka-borger ved navn Stone hadde begynt å bygge en herskapsbolig for seg selv. Halvveis ferdig, slapp han opp for penger. Underetasjen var prektig med utskårne trapper, massive peiser, kostbare paneler. Men annen etasje var fullført i den billigste furu. I Topekas omegn hadde bygningen et klengenavn. Den ble kalt "Stones dårskap". Hit flyttet Parham inn, og annonserte at enhver som ønsket å slutte seg til ham der i et studium av Det nye testamente, var hjertelig velkommen. 40 deltagere troppet opp. De kom i kjerrer og vogner og til fots og brakte med seg koner og barn. De hadde med seg det de trengte til husholdningen, og snart hadde det prektige herskapshuset til Stones bleier hengende på en snor i bakgården og en ku gressende på plenen på forsiden.

Charles Parham visste i hvilken retning de skulle legge opp studiene. I 50 år hadde mange protestanter rettet en voksende oppmerksomhet mot en åndelig erfaring som de mente inntraff etter omvendelsen. Noen kalte det "Åndens inngrep", andre "den andre velsignelse" noen for "helliggjørelse". Men grupper som Wesley-metodistene og ulike hellighets-menigheter mente at denne teologien, ofte bare var et rituale som i virkeligheten fullstendig sviktet i å gi dem del i den kraften de første kristne hadde. Disse snakket nå om en dåp i Den Hellige Ånd, som en erfaring som ikke kom automatisk, men som måtte søkes igjen og igjen, om nødvendig inntil den kristne var sikker på han eller hun var fylt med Den Hellige Ånd. Men hvordan kunne en kristen bli sikker på dette? Noen sa at det ikke var noe direkte vitnesbyrd, men at en bare måtte tro at en var blitt døpt i Den Hellige Ånd. Andre sa at en visste en hadde mottatt Den Hellige Ånd når ens bønneliv ble fylt med kraft. Den oppgave Charles Parham og hans bibelskoleelever tok på seg, var å finne et vitnesbyrd som en kunne stole på. Ved "Stones dårskap" tilbrakte Parham og vennene hans tiden med å lese Bibelen, vaske opp, melke kua, be og søke et slikt sikkert vitnesbyrd om Den Hellige Ånds nærvær. I desember måtte Charles Parham dra på en tre dagers reise. Før han forlot Topeka, gav han sine studenter en anvisning:

"Mens jeg er borte," sa han, "vil jeg at dere skal lese Apostlenes gjerninger. Studer hver eneste fortelling om da dåpen i vann ble mottatt for første gang. Se om dere kan finne noen bestemte tegn." Da han kom tilbake, summet skolen av begeistring. Deltagerne som hadde studert hver for seg, var alle kommet til den samme konklusjonen. I de fem forskjellige beskrivelser i Apostlenes gjerninger av dåpen i vann, så det ut for dem som at et merkelig fenomen som kaltes å "tale i tunger", enten var tydelig konstatert eller kunne bli avledet av det som ble fortalt i Apostlenes gjerninger.

Parham ble interessert, men ikke overbevist. "Jeg ser det står i tre av tilfellene," sa han, "men ikke i det som skjedde i Samaria. Heller ikke i Paulus' tilfelle." "Det er riktig," sa hans elever, "men vi vet at Paulus hadde tungetalen fra andre skriftsteder. Når mottok han denne gaven? Kunne det ha vært da han ble døpt?" Begeistringen til studentene over det de hadde funnet smittet over på Parham, og de begynte å søke Herren ivrigere enn før. Neste morgen forente alle i "Stones dårskap" seg i bønn. Parham hadde sagt kvelden før: "Jeg undres over hva som vil skje hvis vi i morgen samles alle sammen i bønn om å motta dåpen på samme måte som beskrevet i Bibelen, med tungetale?"

De bad gjennom dagen og helt til kvelden. Atmosfæren var full av forventning. Men solen gikk ned, og intet skjedde. Så - omtrent klokken 19 om kvelden - det var nyttårsaften år 1900 - kom en ung elev, ved navn Agnes N. Ozman (bildet), på noe. Var det ikke slik at flere av de dåpstilfellene som var beskrevet i Apostlenes gjerninger, var ledsaget av en handling så vel som bønn? La ikke ofte den person som bad, hånden på ham som ønsket å motta dåpen? Hun lette frem en av disse beretningene. Agnes Ozman gikk for å finne Parham, og fortalte ham om det hun hadde funnet i Skriften. Han, på sin side, vegret seg for å gjøre dette med det samme. Han lurte på om det kunne være rett. Men så, forsiktig la han begge sine hender på Agnes Ozmans hode. Med en gang, rolig, kom det fra henens lepper en flom av stavelser som ingen av dem kunne forstå.

Klokken 1900 - nyttårsaften år 1900 - ser derfor pinsevennene tilbake på som en avgjørende stund i deres historie. Mange mener dette var den første gang i historien siden oldkirkens tid at dåp i Den Hellige Ånd var blitt søkt og tungetale var ventet som første vitnesbyrd. I løpet av dagene som fulgte opplevde flere en dåp i Den Hellige Ånd. Den 3. januar mottok Charles Parham selv dåpen i Den Hellige Ånd og talte i tunger.