Hva kan Maria lære oss om etterfølgelsen av Jesus?

I formiddag talte jeg i Toten Frikirke på Raufoss over teksten fra Luk 1,46-55. Her følger prekenen:

Det er litt underlig dette: for andre gang har jeg det privilegium å tale om Jesu mor, i denne forsamlingen. Noen vil vel kanskje tro at jeg av den grunn er blitt katolikk, men jeg kan berolige deg: det er jeg ikke. Nå er det jo også Maria budskapsdag i dag. Men jeg innrømmer at jeg er fascinert av denne jødiske ungjenta, som har mye å si oss om Guds Sønn, om etterfølgelse, overgivelse og tro. Det mest interessante med Maria, er at hun egentlig er ganske lite synlig. Hun trer tilbake og peker på Jesus. I forbindelse med bryllupet i Kana i Galilea, hvor Jesus gjør sitt første under, så finner vi et av de få utsagnene som kommer fra hennes egen munn, og det hun sier i grunnen det meste om henne og om etterfølgelsens hemmelighet: «Hva han sier til dere, det skal dere gjøre.»

Den oppgave hun blir gitt var den største av dem alle: hun skulle bære frem Guds Sønn. Hun stilte sitt morsliv til disposisjon. Salig er hun, men æren tilkommer henne ikke. Hun ser på seg selv som «Herrens tjenerinne.»

Ole Petter Bekkelund, som betydde veldig mye for meg, gjennom en del år, snakket mye om Maria de siste årene av sitt liv. Det var uvanlig for en pinsevenn, men Maria betydde mye for Ole Petter. Det var spesielt vers 38 han stadig vendte tilbake til: «Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord!»

I dette verset ligger, sa Ole Petter, etterfølgelsens hemmelighet. Det er 1) Se seg selv som tjener. 2) Ha Jesus som herre i sitt liv.

Det som karakteriserte Maria, sa Ole Petter, var at hun med hele seg gav seg i Herrens tjeneste, ved selv å trekke seg tilbake. Maria lærer oss hemmeligheten ved å være ubemerket. Skal man finne noen som virkelig lever etter ordene i Joh 3,30: «Han skal vokse, jeg skal avta», så er det Hans mor. Selvforglemmelse er en frukt av selvforståelse. Og en rett forståelse av seg selv, får man når man ser seg selv i lyset av korset. Mangelen på selvforståelse leder til at man fremhever seg selv. Maria er helt motsatt det moderne menneske. Her er det ingen selvrealisering. Hør meg når jeg sier: Evangeliet handler ikke om hvordan vi kan gjøre oss selv litt bedre. Det handler om å holde seg tett inntil Jesus. Dø Hans død, for å leve Hans liv.

Versene vi har foran oss i formiddag er blitt kalt Marias lovsang. Når engelen Gabriel kom til Nasaret og den jødiske tenåringsjenta Miryam, som var hennes hebraiske navn, og forteller henne at hun skal bli med barn, og føde en og gi ham navnet Jesus. «Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone,» da spør Miryam: «Hvordan skal dette gå til?» Så får hun til svar: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg.» (Luk 1,35)

Virkningene av dette – Helligånden som kommer over – Miryam, eller Maria, ser vi her i disse ni versene som utgjør denne storslagne lovprisning av Gud – av Hans personlighet, Hans karakter og Hans gjerninger.For noen annen forklaring kan vi ikke gi enn denne: Det er Helligånden som kommer over Maria. Husk på hva slags bakgrunn hun hadde: Hun var ei tenåringsjente som kommer fra enkle, fattige kår i Nasaret. Nasaret var intet sted for velutdannede og rike mennesker. Av seg selv, av sitt eget oppkomme, kunne ikke Maria ha funnet på disse ordene. Ordene dirrer av guddommelig inspirasjon, fordi det er Helligånden som har kommet over henne.

Hun sier det jo også selv. Se på vers 47: «min ånd fryder seg i Gud, min frelser.»

Dette er og blir Åndens genuine gjerning.

Jeg holder på å lese en biografi om George Müller for tiden. Du har sikkert hørt om denne troens mann, som aldri tigget om penger eller fortalte om sine behov, men som sørget for å brødfø 2000 barn i de barnehjemmene han drev. Helt i begynnelsen på George Müllers tjeneste oppholdt han seg i London, og der studerte han sammen med en mann som han møtte jevnlig for å be og lese Guds ord sammen. Hans biograf, Roger Steer, kan fortelle at Müller og hans venn kom sammen flere kvelder etter hverandre. Ofte kunne de be frem til to om natten. Da Müller gikk tilbake til rommet sitt, opplevde han flere ganger at han var så full av glede at han knapt klarte å få sove. Han frydet seg slik i Herrens nærvær, at han boblet over av glede.

Hva er dette for noe? Dette er hva Bibelen kaller «glede i Den Hellige Ånd.» Apostelen Paulus skriver jo i sitt brev til forsamlingen i Rom, i Rom 14,17: «Guds rike består jo ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred OG GLEDE I DEN HELLIGE ÅND.»

Kong David hadde erfart hva dette var. Han sier det slik i Salme 16,11: «Du vil kunngjøre meg livets vei. Fylde av glede er det for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd i evighet.» Og det er denne livsaligheten, denne gleden i Den Hellige Ånd som Jesus opplever når disiplene kommer til ham for å fortelle om alt det de har opplevd atter at Jesus sendte dem ut. Vi leser om dette i Luk 10,30: «I samme stund frydet han seg i Den Hellige Ånd og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, og åpenbart det for umyndige. Ja, Far, for slik skjedde det som var til velbehag for deg.»

Det er dette Maria opplever. En fryd i Den Hellige Ånd, og glede som strømmer over. Og legg nå merke til hva som sto i vers 47: «og min ånd fryder seg I GUD.» Ikke i oss selv, ikke i noe utenforliggende, men i Gud. Det er snakk om en jublende glede over Gud, hans gjerning og barmhjertighet.

«Min sjel opphøyer Herren,» sier Maria, og Gud, Han er for henne Frelseren. Det er slik Han har åpenbart seg for henne. Han som redder, Han som frelser.

Hva er det Maria er vitne til? Intet mindre enn at Gud er i ferd med å forandre hele menneskehetens historie, og hun er selve redskapet Gud bruker. Det er ikke så underlig at gleden veller fram! Det er ikke så underlig at hun fryder seg i Gud.

«fordi han har sett til sin tjenerinnes ringhet.» Slik så Maria på seg selv.

Biskop Bo Giertz i sin storslagne trebinds kommentar til Det nye testamente skriver: «Det som fyller Marias hjerte, er ikke uro for det som skal skje henne. Hun jubler over at Gud har grepet inn, og at hun selv, i sin ringhet, får tjene Ham. Hun aner at Gud nå gjør noe som har betydning for alle slekter, og at de kommer til å prise henne salig som fikk føde dette barnet.»

Legg merke til at Maria setter det som skjer med henne, inn i sin rette sammenheng. Det er et ledd i Guds verk med hele menneskeheten.

På en måte skjer dette i en avkrok i det veldige romerske riket. Verken Nasaret eller Betlehem hadde noen stor stjerne på den tiden. Dette var ikke steder som tiltrakk seg mennesker. Likevel det som skjer her er selve sentrum for det vi kaller vår frelseshistorie.

Marias lovsang viser oss at Gud handler i tiden, i historien. Hun er vitne til at Guds veldige rike bryter inn, og med sin lovsang gir Maria oss et bilde av Guds handlemåte. Og legg nå merke til hvordan det skjer. Hvem er det Gud gjester, hvem er det Han handler med?

De ringe.

Ikke de store og mektige og betydningsfulle i landet. Men de som ingenting er.

I Den gamle pakts tid, mens jødene var slaver i Egypt, leser vi i 2.Mos 2,23: «Da lang tid var gått, døde kongen i Egypt, Israels barn sukket over sin trelldom og klaget, og deres rop over trelldommen steg opp til Gud. Gud hørte deres sukk, og Gud kom i hu sin pakt med Abraham, Isak og Jakob.»

Nå hadde Gud på nytt hørt sitt folks fortvilede rop, og gi Maria beskjed om at hun skulle bli med barn og føde Frelseren. Han Den store og opphøyede hadde sett til sitt folks ringhet. Disse som ikke var noe i seg selv. Disse som var uten betydning i det veldige romerske riket.

Maria lovpriser Den Evige fordi Han har gjort store ting mot henne. Og hun opphøyer Ham og kaller Ham ved navn: Den mektige, hellig er Hans navn.

Og slikt sømmer seg for mennesker som har opplevd noe av Guds forunderlige nåde. De retter sin oppmerksomhet mot Gud, de fokuserer på Ham og gir Ham det som Han rettelig tilkommer: All ære, all pris, all lovsang og tilbedelse. Maria taler ut fra sin erfaring. Hun har gjort seg erfaringer med Gud.Her har vi noe å lære av Maria.

I Salme 103,2 lovpriser David Gud og sier: «Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger.» Vi har så mye å takke Gud for, og vi må som Maria og David tale om Hans velgjerninger mot oss. I mange sammenhenger er det personlige vitnesbyrdet blitt mer eller mindre borte. Det er veldig flott å sitere et bibelsted og et sangvers – fortsett med det, men vi trenger også å høre hverdagshistoriene, om hvordan Gud har grepet inn, hvordan Han har ledet, hvordan Han har velsignet. Hvorfor? Fordi det skaper tro! Fordi det opphøyer Hans navn.

Hva er det så Maria lovpriser Gud for? La oss se på vers 50. Maria lovpriser Gud først og fremst for Hans nåde. Det kom en bok for en kort tid siden med en fantastisk tittel. Den het: Den utrolige nåden. Ja, det er det nåden er: utrolig! Den er ikke et forbigående blaff, nåde er ikke forbeholdt en viss tid. «Hvis miskunnhet er fra slekt til slekt,» sier Maria. Og Bibelens mange forfattere samstemmer med henne.

Les Salme 103,8-13 og v.17-18

Nå er det slik at Gud ser alle mennesker, og Hans nåde strekker seg ut til alle, men Hans nåde kan bare erfares når vi vender om og tar imot den, derfor er det at Maria understreker dette: «Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham.» Dette kan vi også lære av Maria. Guds nåde er ikke billig nåde, den er dyrebar, og skal vi erfare Guds miskunnhet kan vi ikke fortsette å leve i våre synder. Hva er det denne miskunnelige Gud gjør?

Jo, Han gjør storverk.

Det er forunderlig hva Gud er i stand til. Når engelen Gabriel skal gå med dette fantastiske bud til Maria om at hun skal føde en sønn, og gi Ham navnet Jesus, så taler han til Maria om Elisabet, hennes slektning, og kan fortelle at hun har unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som hadde vært ufruktbar, var nå i sin sjette måned. Og så sier engelen Gabriel: For ingenting er umulig for Gud.

Når profeten Jeremia skal be, så leser vi i Jer 32,17: «Å, Herre, Herre! Se, du er den som har skapt himmelen og jorden, ved din store kraft og ved din utstrakte arm. Ingen ting er for vanskelig for deg.»Som jødinne kjenner Maria sin historie. Hun er blitt gjenfortalt historiene om Guds trofasthet mot Abraham, Isak og Jakob. Om de veldige undergjerningene Gud gjorde med sitt folk da Han førte dem ut av trelldommen, da havet delte seg og de kunne gå tørrskodd på land, hvordan Herren forsørget sitt folk mens de vandret i ørkenen.Og nå dette: Hun skal selv bli med barn, og ikke et hvilket som helst barn, hun skal føde Den Høyestes sønn.Så dette kan vi lære av Maria: Gud gjør storverk.

Og Han gjør det på mange slags måter. Blant annet ved å spre dem som har overmodige tanker. Det er noe Gud ikke liker, - det er et for svakt ord – Han hater stolthet. I Jak 4,6 leser vi: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.»

At mennesker kan stå oss imot, og kjempe mot oss – er en ting, noe ganske annet er det å ha Gud som motpart. Noe ganske annet er det at Gud kjemper mot oss.

Det vil alltid være tider i våre liv da vi møter urenheten i vårt eget hjerte. Den Hellige Ånd viser oss vår syndefullhet, ikke for å fordømme oss, men for å gjøre oss ydmyke og la oss forstå hvor sterkt vi er i behov av Guds nåde. Det er i slike avgjørende valgsituasjoner at mennesker enten blir hellige eller hyklere. De som blir hellige, ser sitt eget behov, faller på sitt ansikt for Gud og roper om utfrielse. De som blir hyklere, ser også sin synd, men de unnskylder og bortforklarer den. Derfor skjer det ingen forandringer med dem. Selv om vi alle gang på gang står ved slike skilleveier, er det få som åpner seg for sannhetens stemme. Det er få som er villige til å ydmyke seg og gå videre mot sann hellighet. Hellighet begynner ikke med bud og regler, men at vi er villige til å la stoltheten fare. Renhet begynner med at vi ikke lenger vil lukke øynene for hva som rører seg i våre hjerter. Når vi virkelig får se oss selv, kan vi ikke annet enn å bli ydmyke, og det er bare i ydmykhetens jordbunn sann hellighet kan vokse fram.

Dersom vi ikke ser fordervelsen i vår gamle natur, blir vi «kristne fariseere», hyklere som er fulle av forakt og selvrettferdighet. I Luk 18,9 leser vi noen ord vi bør legge oss på sinne: «Han (Jesus) fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre.»

Vi blir ikke ydmyke selv om vi er klar over våre egne behov. Kilden til sann ydmykhet ligger på et helt annet plan. Til og med når vi opplever Åndens fylde i våre liv, må vi ha vår glede i vår svakhet og huske på at all styrke er et resultat av Guds nåde. Den ydmykhet vi søker må bli noe mer enn at vi gang på gang faller på vårt ansikt og bekjenner stoltheten i vårt liv. Ydmykhet må bli en del av selve livet vårt. Og da må vi gå til Jesus for å lære av Ham. Du husker sikkert Hans ord i Matt 11,29: «Ta mitt åk på dere OG LÆR AV MEG, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.»

Gud er den som «støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små.»

Vi ser det tydelig i Israels historie at det er slik. Det er mange mektige der, som ble støtt ned fra sine troner. Men slik er det også i vår egen historie, ikke minst er det sant i vår åndelige historie. Det er de som vil bygge sine egne plattformer og troner. Som bygger sine egne åndelige imperier, og vil ha hyllest fra folket. Men Gud støter dem ned. Det kan vi være trygge på. Alt stort og stolt som reiser seg mot Herren, som stjeler Hans ære, vil bli revet ned. I Jakobs brev, hvor vi leste at den ydmyke får nåde, står det også noe annet som er veldig interessant.

I Jak 4,10 leser vi: «Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere.»Hva betyr dette? Jo, Herren kan bare bruke de som har en sønderknust ånd, og når vi stiller oss under Hans behandling, og gjør det Han må i våre liv, for å beskjære oss, rense oss, så vil Han i sin tid bruke oss. Han bruker bare små mennesker.

Hva gjør så Herren? Jo, «hungrende mettet han med gode gaver, og rikfolk sendte han tomhendte bort.»Det er de som setter sin lit til jordisk rikdom. Som har sin trygghet i en bankkonto, og som velter seg i materialisme. Men Herren selv har sagt at vi ikke kan tjene to Herrer, det er enten Gud eller Mammon. Aldri begge deler.

Les Salme 37,25-26

Gud sørger alltid for sine. Han har veier der det ikke finnes noen veier. Vi har selv opplevd dette gang på gang, hvordan Herren har sørget for oss, når vi ikke lenger hadde noe jordisk gods å sette vår lit til.

Og sist, men ikke minst, taler Maria om hvordan Gud står bak sine løfter til Israels folk. Han har ikke trukket dem tilbake. Han står ved sitt ord, og vet du; Dette at Gud står ved sine løfter til Israels folk den dag i dag er selve garantien for at Han står bak sine ord og sine løfter til oss. For hvis det var slik enkelte hevder, at Gud har forkastet Israel og kirken har arvet Israels løfter og at de nå bare gjelder menigheten, så er ikke Gud til å stole på. Hvilken garanti har da du for at Han vil holde sine løfter overfor deg?

Hva er det ved deg – eller ved menigheten – som gjør at Gud skulle holde sine løfter overfor oss, men ikke overfor Israel?

Men det er heldigvis ikke slik. Gud står bak sine løfter til Israel – både når det gjelder landet og folket. Han kommer i hu sin miskunn, Han husker det Han har sagt og lovet Abraham og hans ætt. Og det skal vi virkelig takke og prise Herren for. Det er nemlig garantien for at Han holder hva Han har lovet sin menighet.

Bildet viser bebudelsen.