Profeten Sakarja, palmesøndag og Martin Luther

Jeg leste noen gode ord av Martin Luther i dag, med utgangspunkt i Messiasprofetien fra Sakarja 9,9-10: "Rop med fryd, Sions datter! Rop høyt, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han og full av frelse, ydmyk er han og rir på et esel, på den unge eselfolen. Og jeg vil utrydde vognene i Efra'im og hestene i Jerusalem. Alle krigsbuer skal avskaffes, og han skal tale fred til hedningene. Hans herredømme skal nå fra hav til hav og fra elven til jordens ender."

Selv om det kommer en dag for sent, er jo denne tiden før påskehøytiden setter inn, en tid for stille refleksjon og meditasjon over Skriftens ord. Luthers ord viser hvilken eminent skriftutlegger han var. Her er det noe å hente for enhver av oss:

"Du kommer ikke til Ham og henter Ham. Han er altfor høy for deg og for langt borte til at du ved din egen møye og arbeid skulle nå Ham. Du kan ikke rose deg av at du ved din egen fortjeneste og verdighet har brakt Ham ned til deg. Nei, kjære menneske, all egen fortjeneste og verdighet settes her til side. På din side er det intet annet enn bare uverdighet og mangel på fortjeneste, og på Hans side er bare nåde og barmhjertighet. Gud må legge den første stein og begynne i deg slik at du søker og kaller på Ham. Han er allerede til stede når du begynner å søke Ham. Er Han ikke der, så er alt det du begynner på, intet annet enn synd, og jo helligere gjerninger du foretar deg, jo større synd begår du, og du blir en forstokket synder.

Deg, deg, hva er det? Er det ikke nok at Han er din Konge? Er Han din, hvorfor behøver Han da å si at Han kommer til deg? Alt dette anfører profeten for at han på det aller vennligste kunne male Kristus for oss og lokke oss til troen. Det er ikke nok at Kristus har forløst oss fra syndens, dødens og helvetes tyranni og herredømme, og på den måten blitt vår Konge. Men Han gir oss også seg selv til eie, slik at det Han er og har blir vårt. Om dette sier apostelen Paulus i Rom. 8, 32: ”Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?” Altså har da Sions datter et dobbelt gode av Kristus. Det første er troen og Ånden i hjertet. Ved det blir hun ren og løst fra synden. Det andre er Kristus selv, slik at hun i det gode som hun har mottatt i Kristus, kan rose seg likeså fullt som det var hennes eget hva Kristus selv er og har, og hun kan forlate seg på Ham som sin arvedel. Derfor sier Paulus i Rom. 8 at Kristus er vår forløser fordi Han antar seg oss. Og: 1.Kor.1, 30: ”Kristus Jesus, er av Gud blitt oss visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.” Å, hvilken livsalig og trøstefull tale! Hvem har nå grunn til å forsake eller frykte for død og helvete, dersom han tror disse ord og har Kristus til eie?

Saktmodig. Dette ord må vi spesielt legge merke til, fordi det bringer med seg en søt trøst for en synders samvittighet. For synden forårsaker naturligvis en redd og fryktsom samvittighet, som forskrekkes og skjuler seg for Gud, likesom Adam gjorde i Paradis. Og den kan ikke tåle at Gud kommer nær, fordi den vet og naturlig føler at Gud er en fiende av synd og straffer den hårdt. Derfor gruer og forskrekkes den når den bare hører Gud nevnt, og er redd for at Han straks slår til. For at denne mening og fryktaktighet ikke skal jage oss fra Kristus, forsikrer Han oss her trøstefullt at denne Konge kommer saktmodig. Det er som Han vil si: Vær ikke redd og flykt ikke! Han kommer ikke på den måten som Han kom til Adam, til Kain, til syndflodens mennesker, til Babel, til Sodoma og Gomorra, heller ikke som Han kom til israelittene på Sinai berg. Nei, Han kommer ikke med vrede eller for å gå i rette med deg og kreve gjelden av deg. Han er helt annerledes sinnet. Han viser meget mer hvor ondt det gjør Ham at Han noensinne med sin straff og rettferdige vrede har brakt deg til å forskrekkes og flykte for Ham. Derfor vil Han nå igjen trøste deg og gjøre deg frimodig. Se, dette er jo rett å trøste en arm og av synden bedrøvet samvittighet. Dette er å forkynne Kristus rett og forkynne evangeliet. Hvordan er det mulig at slik tale ikke skulle glede hjertet og drive bort all frykt og redsel for synden, døden og helvete, og derimot opprette en fri, trygg og god samvittighet, slik at mennesket i fremtiden med glede handler og gjør alt, ja mer enn man forlanger av det.

Ved at nå profeten formaner Sions og Jerusalems datter til å fryde og glede seg, gir han rikelig til kjenne at denne Konges komme er den mest trøstefulle og vennlige for alle syndige samvittigheter. De behøver derfor ikke frykte eller flykte for Ham og mene at Han vil være en streng dommer over dem og drive dem med loven, som Moses har gjort. På grunn av den ble de også forskrekket og kunne ikke ha noen trøstefull tillit til Gud, fordi den erkjennelse og følelse av synd som loven virker, bare har slikt i sitt følge. Men langt heller søker Han straks med de første ord å vekke dem til å vente all nåde og godhet av Ham. Hvorfor skulle Han vel ellers formane dem til å fryde seg, ikke bare å fryde seg slik alminnelig, men med all hjertens glede? Dette sier Han etter Guds befaling og på Guds vegne til alle dem som er i bedrøvelse, i frykt og i angst for Gud. Han viser altså at det ikke bare er Guds vilje og stadige tanke, men også Hans alvorlige befaling at alle bedrøvede skulle fatte en trøstig tillit til Ham, i stedet for deres naturlige frykt og skrekk.

Profeten gir Kristus tre titler:fattig, rettferdig, og Frelser, mens evangelisten bare gir Ham én tittel: Saktmodig. Dette er skjedd for korthets skyld, fordi han heller vil vise oss til profetens ord enn selv forklare dem. Fattig og saktmodig kan ikke den kalles som mangler gods og penger, men den som er elendig og bekymret i hjertet. Hos en slik finner en sannelig ingen vrede eller hovmod, men bare saktmodighet og medlidenhet.

Som du nå ser at Kristus forhol­der seg, slik må du også forstå det ord: fattig og saktmodig. Hvordan forholder Han seg da?Hans hjerte er jo fullt av jammer og medlidenhet over Jerusalem. Det er ikke tegn til vrede eller hevngjerrighet hos Ham. Derimot er Han så overflødig full av saktmodighet at Han endatil gråter over sine fi­enders fordervelse. Ingen var så ond og syndig at Han skulle ha gjort eller ønsket ham noe ondt. Syndernes jammer gjør Ham så mild og saktmodig at Han ikke tenker på noen vrede, trussel eller hevn, ikke tenker på sin overmakt, men viser frem bare medlidenhet og godvillighet. Se, dette kaller profeten fattig og evangelisten saktmodig. Og salig er den som kjenner Kristus slik og tror på Ham. Han behøver ikke frykte, men har en fri og trøstefull tillit og adgang til Ham. Det mangler ham heller ikke noe. For slik som han tror, slik finner han Ham. Disse ord bedrar og lyver ikke.

Det ord rettferdig skal her ikke forstås om den rettferdighet som Gud dømmer med, og som ellers kalles Guds strenge rettferdighet. For dersom Kristus kom til oss med den, hvem kunne da bestå for Ham? Og hvem kunne ta imot Ham? Ja, de hellige kunne da ikke tåle den. Dermed ble jo dette inntogs (i Jerusalem) glede, lyst og kjærlighet forandret til den største frykt og forskrekkelse. Nei, det betyr den nåde som Han gjør oss rettferdig ved. For ordet i grunnteksten betyr egentlig from og fromhet. Derfor skal profetens ord forstås slik: Din Konge kommer til deg from. Det er: Han kommer for å gjøre deg from ved seg selv og sin nåde, vel vitende at du ikke er from. Din fromhet skal ikke være din egen gjerning, men alene Hans nåde og gave, så at du ved Ham er rettferdig og from. I denne henseende sier Paulus i Rom. 3, 26: Han er rettferdig. Det er: Kristus alene er from for Gud, og Han alene er den som gjør oss fromme. Likeså i Rom. 1, 17: Guds rettferdighet blir åpenbart i evangeliet. Det er: Guds fromhet, nemlig Hans nåde og barmhjertighet, som Han gjør oss fromme ved, blir forkynt i evangeliet. Som du ser i disse ord av profeten, blir Kristus forkynt oss til fromhet. Han kommer til oss from og rettferdig, for at vi ved Ham i troen skal bli fromme og rettferdige."