Det ble en dag full av vemod, sorg, tårer og mange spørsmål i går. Hans Johanssons plutselige og høyst uventede død, sitter i kroppen. Forfatteren av Forkynneren i Det gamle testamente, som mest sansynlig var Salomo, beskriver dette bedre enn noen annen: "Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over, og gullskålen slås i stykker og krukken brytes i stykker ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brønnen, før støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som ga den." (For 12,6-7) Livet er som en selvsnor som slites over. Så skjørt. Livet er ikke noen selvfølge. Vi lever som om vi har et hav av tid å ta av. Men slik var det ikke for min venn Hans. Han la ut på en joggetur, og bare Gud visste at han på den turen skulle oppleve at sølvsnoren ble slitt over, og han var hjemme hos Gud. Dagen i dag, minuttene vi bruker på å lese denne bloggen, kan være de siste minuttene vi har. La oss leve mens vi kan, og leve for Herren! Kong Ussia fikk tid til å beskikke sitt hus, ikke alle er det forunt. Lever vi med uoppgjort synd? Gjør opp mens det ennå er dag! Vi burde alle leve som om dette var vår siste dag. Da hadde vi levd mer oppmerksomt, mer intenst, mer lyttende, raust, tilgivende. Kanskje denne dagen kunne bli annerledes, ved at vi levde den som den var den siste vi hadde. Husk du som er en kristen, at enten du lever eller dør, hører du Herren til. Se Rom 14,7-8
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar