mandag, januar 12, 2009

Hva handler våre gudstjenester om? Oss? Eller Gud?



Jeg sliter med en ting når det gjelder en del av våre gudstjenester og sammenkomster. Kanskje jeg også burde føye til at jeg uroer meg i tillegg. Muligens burde jeg også si at jeg føler meg mer og mer ubekvem og fremmedgjort.

Hva dette handler om? At gudstjenestene og sammenkomstene våre er så menneskefokuserte. Det handler om en tid som vi avsetter, og for flere og fleres vedkommende, i underkant av en time, hvor vi skal presse inn mest mulig innhold og få dekket våre behov. Gudstjenestene skal svare til våre behov, de skal være aktuelle, de skal gi oss noe, og noe for alle aldre. De skal være positive, kanskje litt underholdende. Dessuten skal vi ha rett til å analysere dem, og si vår hjertens mening.

Jeg savner paralleller til dette i Det nye testamente. Ordene fra Apostlenes gjerninger 13,1, om menigheten i Antiokia, forfølger meg på en positiv måte:

"Mens de holdt gudstjeneste ..."

I en annen oversettelse brukes det et annet ord som tydeliggjør hva de gjorde:

"Mens de tjente Gud ...."

Det er noe ganske annet enn "moderne" gudstjenester og sammenkomster. De handler om å tjene mennesket, og sette mennesket i sentrum. Jeg setter ordet moderne i hermetegn, for dette begynte vel strengt talt med reformasjonen? Når Skriften alene-prinsippet ble understreket så sterkt, og prekenen fikk en så fremtredende plass.

På gresk er ordet leituragunton brukt. Ordrett skulle det bli: gjørende hellig tjeneste.

Det sier vel enda mer om hva dette handler om.

I Studiebibelen heter det:

"De viktige ledd i den første kristne gudstjeneste var evangelieforkynnelsen, dåpen og nattverden som var Åndens midler, og i sitt vesen var den utøvelse av det nye liv i Gud ved for det første å motta hans nåde i ord og sakrament og for det andre å gi seg selv hen til Gud i tilbedelse ogkjærlighet. Gudstjenesten er et verk av Den Hellige Ånd som samler menigheten - Gudsfolket - til å stille seg fram for Guds åsyn. For Guds åsyn, ved ordet og nådemidlene, får menigheten del i Kristi frelsesverk og hans tjeneste. Menighetens lemmer blir fornyet i Guds-samfunnet, deltar i tilbedelsen av Gud og tjener Gud med sitt takkoffer og med sitt nye liv i en ny tjeneste som springer ut fra Kristus og gudstjenestens fellesskap. Slik er det en indre sammenheng mellom menighetens fellesskap i gudstjenesten og hver enkelt kristens hele liv i tjeneste for Gud." (Studiebibelen, Illustrert bibelleksikon A/S, Bind V, side 595)

I dag gleder jeg meg til en ting: Jeg går i kloster! Noen timer har jeg gleden av å besøke Hellige Trifon, som er et ortodoks kloster beliggende i Hurdal. Jeg har vært der mange ganger før, men nå er det veldig lenge siden. Det føles i hvert fall slik. Her har jeg opplevd Guds nærvær på en spesiell måte i gudstjenesten i det lille kapellet. Jeg håper det skal bli anledning til å overvære den guddommelige liturgien også denne gang. Det er noe helt annet enn det jeg er vant med fra våre frikirkelige sammenhenger. I denne sammenhengen tjener de først og fremst Gud, ikke mennesket. Men vi blir samtidig betjent av Gud. Det er noe ganske annet.

14 kommentarer:

Dagfinn Stærk sa...

Fint at du skrev om dette, Bjørn Olav. Jeg har mye av denn samme uroen selv. Hvem er sentrum i gudstjenesten, vi eller Gud? Jeg ser godt faren med høytielige og livsfjerne gudstjenester der mange i menigheten føler at dette ikke angår dem. Men den største faren ser jeg nok i aktuelle, inkluderende, appellerende, interessante gudstjenester og møter der vi selv og våre behov blir det viktigste. Jeg ønsker gudstjenester der jeg kan erfare gudsnærværet, der liturg/møteleder og predikant er preget av en hellig ærefrykt.

Anonym sa...

En ting som irriterer meg ganske mye er all den selvsentrerte lovsangen.

I stedet for å synge de "gamle" sangene hvor Gud blir opphøyet og satt i fokus, så handler sangene mye om hva jeg føler, hva jeg kan gjøre, hvordan jeg kan elske osv.

For noe vas.

Alt begynner med Gud. Når Gud får elske oss, så kommer kjærligheten til Ham automatisk. Når vi ser noe av hans herlighet, så forandrer det oss.

Det står jo skrevet når Han blir opphøyet skal Han dra alle til seg.

Du verden så deilig det er når Han blir løftet opp. Da forsvinner alle prestasjoner. Gud blir stor og mennesket lite.
Finnes det noe bedre enn å bli liten innfor Gud, å kunne være som et avhengig barn innfor Ham. Vekk med alt strev for å please Gud.

BAre en mild og kjærlig Frelser som ønsker at vi skal legge ned alt vårt slik at Han kan virke.

For meg er det så stort å tenke på. Jeg slipper å ha kontrollen. Gud vet alt. Han vet hva jeg trenger. Han vet hva jeg kommer til å be om. Han vet nøyaktig hva som trengs til enhver tid. Jeg slipper å bruke tid på å finne ut av det. Jeg slipper å stille diagnose på meg selv. Jeg slipper å gjøre meg til. Jeg slipper å smile, hvis jeg er trist. Gud vet alt. Jeg kan tillate meg å være støv innfor Ham. Jeg vet Han ikke forventer noe av meg. Bare en ting og det er at jeg slipper Han til..

Så blir det altså ikke meg, men Kristus i meg som gjør alt. Og mine egne anstrengelser betyr ingenting. Men det er vel her vi sliter. Å legge ned alt vårt eget. alle våre egne prestasjoner, og la Gud virke. Ofte vil vi så gjerne hjelpe til. Men så sier Gud, hvil og kjenn at Jeg er Herren.

Det handler ikke om passivitet, men det handler om et liv hvor Gud kan være Gud, og jeg kan være menneske, hvor Gud kan være stor og jeg kan være liten, hvor Gud kan virke og jeg kan være stille.

MT

Trine Kvalnes sa...

Amen!

Dette har jeg kjent på i flere år. Men jeg har også lagt merke til at i mye forkynnelse blir det fokusert på mennesker, framfor Jesus også. Så det blir både et møte preget av å ha fokus på oss, samt en forkynnelse som går ut på hvordan vi kan få det best mulig.

David Wilkerson sier det så bra:

"Jesus så at mennesker ble sjokkert over hans ord. Så han spurte dem i hovedsak.
"Støtet jeg deres følelser? Er dere brydd over at jeg forteller sannheten?"
Så uttaler han: "De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv." (Joh 6:63).

Han gjorde det krystallklart: "Det dere blir støtt av er selve det budskapet som gir liv."

Hvordan reagerte hans etterfølgere? "Etter dette trakk mange av hans disipler seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham." (Joh 6:66).

Hva sier Jesus om sitt evangelium her? Han stadfester ganske enkelt at budskapet om hans blod og hans kors er støtende. Men allikevel er det det eneste evangelium som fører til evig liv."

Mvh, Trine

Trine Kvalnes sa...

MT: Ja og Amen :)

Anonym sa...

til MT. Tusen takk for det du skriver. Jeg fikk faktisk humøret ett hakk høyere opp når jeg leste dette. Jeg er sluttet, nesten, å prestere og jeg har fått nåde til å se at Gud er Gud, ikke en kollega eller kompis, som jeg hørte en gang på et møte.
karin.

annaberit sa...

Jeg vil også være med her!
Veldig godt å lese, MT

Anonym sa...

Har noen her lest artikkelen om Gudstjenestereformen i Vårt Land som delvis er et intervju med Carissimi-lederen (Østreng, eller noe sånt), og delvis et refferat fra et foredrag.

Hvis ikke så tror den vil leses med store interesse av de som har lest denne bloggposten med stor interesse.

Men igjen er det ikke i seg selv så mye nytt her. Høykirkelige, mot lavkirkelige.

Det settes derimot ord på mye som mange mener, og andre ikke forstår at andre mener.

Mvh.
Lars

Anonym sa...

MT:

Jeg tror du sabboterer hele debatten ved å henvise til at man skal synge de gamle sangene.

Det må jo være innholdet som teller. Ikke alderen, stil, eller epoke.

Ellers er jeg (og faktisk de fleste jeg kjenner som driver med lovsang) enige med deg.

Samtidig henger du litt etter siden mye har forbedret seg, og mange av de høyest profilerte "lovsangslederne" har tatt selvkritikk på nettopp dette.

Det er viktig å huske at moderne lovsang som sjanger er en svært bred sjanger hvor det er mye bra, og mye dårlig.

Mange opplever nok moderne lovsang som mye mer bedende, og kore repetive tekster forsvares gjerne med at det først og fremst er snakk om hjertets, og åndens lovsang. Ikke å sitere masse fine ord.

Personlig savner jeg mest de litt "forkynnende"\historiefortellende sangene fra den tradisjonen jeg er vokst opp i. (mye sanger fra Frie Venner, og Maran Ata.)

Mvh.
Lars

Anonym sa...

Lars:

Jeg har også vokst opp i de frie, og jeg tenker mer på "gamle" sanger i tekstens forstand, ikke nødvendigvis stilen. Jeg syntes feks Rudi myntvik har hatt mye bra.
Hovepoenget for meg er ikke om sangen er en gammel salme med orgel eller trommer..hovedpoenget er sangene gjør Jesus stor.

Det er jo en grunn til at "Navnet Jesus" ble kåret til forrige århundrets salme. Den er på en måte tidløs. Den treffer alle.

Jeg er bare så lei av alle sangene som går på hvor mye jeg elsker gud, og hvor mye jeg vil gi Ham, og hvor mye jeg skal gjøre for Ham.

Han kjenner hjertet mitt, og vet nøyaktig hvor mye jeg elsker Ham. Han trenger ikke meg til å synge om det.

Da vil jeg heller løfte opp Jesus, hans nåde og hans vesen, slik at Han blir stor for meg, slik at gløden tennes i mitt hjerte.


Masse ord dette, men jeg håper du skjønner hvor jeg vil hen. Jeg har altså ikke problemer med trommer eller el-gitar...men tekst betyr mye for meg, og helt personlig så foretrekker jeg nok den litt roligere varianten.

Be blessed

MT

Anonym sa...

MT:
Så fridfullt det är att läsa det som du skriver.
Att bara få vara det barn som man är inför Gud!Att Han är den Far som känner sitt barn bäst!
Likadant den självcentrerade lovsången,som du skriver,det verkar vara något som mer och mer tar över i våra möten.
En lovsång som kommer från ett förkrossat hjärta,det är något helt annat! Det är ljuvligt att lyssna till!
Fridshälsningar Karin

Anonym sa...

Det var balsam for sjelen MT. Det du har sagt her er akkurat det jeg mener, men jeg har bare ikke klart å sette ord på det. Takk skal du ha.

Mvh.: Birgir

Anonym sa...

MT:

Vi er nok ganske enige. Det jeg reagerte på var snarere på hvordan du kommuniserte, enn hva du faktisk mente.

Og det å henvise til de gamle sangene både provoserer, og fører til at folk avfeier deg til å være en som ønsker å holde på egen stil, og tradisjon.

Ellers er jo mitt andre poeng at mye er gjort med nettopp dette.

F. eks Myntevik vil jo si seg helt enig med deg, og mye av hans motivasjon til å utgi egen lovsang var nettopp at det fantes så mye dårlig av det slag du beskriver, og at det fantes altfor lite lovsang på Norsk, og det lille som fantes var oversettelser som ofte var svært dårlige i forhold til orginalen.

Mye er galt ifra begynnelsen av, men det syndes MYE i oversettingen også.

Jeg kan også si meg HELT enig angående den typen sanger du nå henviser til

Kan du foresten gi en link til bloggen din? Jeg har mistet den.

Eller oppmuntrer jeg som sagt til å skaffe dagens Vårt Land, og å lese artikkelen jeg viste til.

Mvh.
Lars

Bjørn Olav sa...

Takk for alle de flotte innspillene. Det er inspirerende at så mange av dere er opptatt av dette emnet, og at det går an å få kommentarer på annet enn det som skjer i Midt-Østen.

Jeg tror Dagfinn Stærk er inne på noe særdeles viktig i denne sammenhengen: gudsfrykten.

Manglende gudsfrykt.

Hadde det gått opp for oss at det er den treganger hellige Gud som vi har møte med, så tror jeg mange ting ville ha sett ganske annerledes ut.

Men gudsfrykten er jo ikke noe vi kan organisere oss frem til. Den skapes av Ånden imøte med Den Hellige. La oss be om en sterkere gudsfrykt i blant oss.

Anonym sa...

"Manglende gudsfrykt"

Derek Prince Ministries Norge har gitt ut en ny bok av Derek Prince. Bokens tittel er "GUDSFRUKTENS HEMMELIGHET". Anbefales!

Stener