Her følger en ny del av historien om Andreas Wurtz og forfølgelsen av anabaptistene i Romania:"Fra flere av de som var med har vi øyenvitneskildringer til det som skjedde:
Vi stilte ikke spørsmål. Slikt var det ikke tid til. De gamle kvinnene og en blind broder satte vi på hesteryggen. De små barna bandt vi til ryggen, og vadet ut i og krysset elven Olt (bildet), noen kom seg over med en flåte, andre svømte. Gjennomvåte hva både sko og klær angikk begynte vi å klatre. Opp stupbratte raviner, høyere og høyere, så vi ned ble vi svimle, vi klatret i mørket, og vi falt. Losen gjentok for oss hele tiden at vi ikke måtte snakke eller lage lyd. Med reip hadde vi bundet rundt snutene til hundene våre så de ikke skulle bjeffe, og babyene ble holdt inn til brystet slik at de ikke skulle gi lyd fra seg. Der hvor vi krysset en sti gikk losen etter og slettet ut alle sporene våre.
Hele natten snublet vi av gårde i mørket oppover og oppover inntil vi nådde en hule hvor vi kunne gjemme oss på dagtid. Der kunne vi gjøre opp ild og tørke de våte klærne våre. Hele neste natt klatret vi videre helt til vi neste morgen sto på toppen av fjellmassivet. Det synes, i morgenlyset, at vi stod på toppen av verden!
På denne siden av fjellene kunne vi også gå om dagen. Men her var det enda brattere. En av hestene våre falt utenfor en fjellskrent. Vi fulgte en sti og gikk i sikk-sakk nedover, av og til ble vi paralysert av frykt fordi det var så bratt. Noen steder hadde vi bare greiner å holde oss i, andre steder måtte vi sette oss på rompa og bare gli nedover.
Nå hadde vi nesten ikke noe mat igjen. Bare litt hardt brød igjen for de gamle og mødrene som gav die, og litt saus. Vi dro barken av trærne, og spiste ville planter. Etter tre dager på denne måten hadde vi nådd det fruktbare lavlandet under tyrkisk styre. Nå sa losen: Løs bikkjene så de kan bjeffe og barna skrike så mye de vil!"
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar