Ikke et ord om Jesus

Jeg gjorde et raskt søk på noen av mine kristne Facebook-venner, for å se hva de skrev om julens egentlige budskap. Det ble jeg trist av. Ikke et ord om Jesus. Men side opp og side ned  hver eneste dag med posteringer om vaksineskepsis og vaksinemotstand, for ikke å glemme Donald Trump, side opp og side ned om han også, og om valgjuks. Skulle tro de fleste av dem var amerikanere, men det er de jo ikke. De er nordmenn som ikke kan stemme ved noe valg i USA likevel. Men når Donald Trump tar plassen som Jesus skulle hatt, blir det vel slik. 

Selvsagt må folk få skrive om hva de vil, men ved en av de store kristne høytidene, hadde jeg trodd de var opptatt av å dele de gode nyhetene som skulle vederfares alt folket, men der tok jeg feil. Grundig feil.

Men heldigvis har jeg Facebook venner som deler frimodig om hvilken betydning for menneskheten Kristi fødsel har. Vi skulle være mye mer frimodig på evangeliets vegne.

Profetisk: Barnet i Betlehem, del 1

I disse juletider tenker jeg mye på en vever kvinneskikkelse, vel kjent med kronisk sykdom og lidelse, som alltid hadde Jesus-barnet i sentrum for sitt liv. Hennes spiritualitet er først og fremst Barnets spiritualitet, og med Jesu egne ord i mente: Vi må bli som barn for å komme inn i Guds rike, er det vel ingen ting som er mer passende enn den. Julen er en god øvelse i å være barn igjen! Det er lille søster Magdeleine (bildet) (1898-1989) jeg tenker på. Hun er et av mine åndelige forbilder. Lille søster Magdeleine skrev om dette Barnet:

"Gud vil at vi skal se Ham som et barn og tilbe Ham - ikke bare de små, men også de store skal se Ham slik, for Han ville at både gjetere og vismenn skal tilbe Ham. Ja, Han lot en stjerne lede vismennene til dette barnet, som var uten ytre glans og ære."

Derfor ble Betlehem og Nasaret viktige steder for lille søster Magdeleine både bokstavelig og i overført betydning. 

Men i menneskelig henseende har ikke Betleham - som betyr Brødhuset - noen stor betydning, ikke før Jesu fødsel. Men Betlehem har stor profetisk betydning. Det er likevel typisk Gud dette, at Han tiltrekkes av det som i menneskers øyne er uten betydning. Når Frelseren skal fødes, skjer ikke det i et kongelig palass, med mjuke dyner og plysjede putetrekk, men blant sauer i en stall ute på Betlehemsmarkene - langt unna  motivene på våre blendende vakre julekort. 

"Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne er lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud." (1.Kor 1,27-29)

Når vi blir besnæret til å søke makt og være venn med makteliten, bør vi ikke glemme Barnet og de ringe kår Barnet kom fra og at Hans rike ikke er av denne verden.

I Betlehem dreier det seg ikke om innflytelse og anseelse. Her får Rut sanke aks på åkeren til Boas, slik at hun kan få brød til å leve av. Her finner hun en omsorgsfull mann. Deres sønn Obed, blir så bestefar til han som skulle bli Israels konge, David. På Betlehems marker skulle så David gjete farens småfe, og forberede seg for sin livsgjerning under det stjernestrødde himmelhvelvet. 

Profeten Mika profeterer om Betlehem: 

"Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager." (Mika 5,1)

Med Jesu fødsel griper Gud tilbake til de jødiske røttene og fortsetter Davids historie, og med Barnets fødsel oppfyller Han Betlehems profetiske betydning, om å bli det Brødhuset det var ment å være. Jesus er jo 'livets brød.'

"Guds brød er det brød som kommer ned fra himmelen og gir verden liv. Da sa de til ham: Herre, gi oss dette brødet. Jesus svarte: Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste." (Joh 6,33-35)

fortsettes 

Hans ansikt var som en engels ansikt

Det glansede julepapiret har falmet, stemningen er mer dempet, vi rykkes ut av kosen, varmen og inn i realismens verden, 2.juledag. Da feirer kirken minnet om kirkens første martyr, diakonen Stefanus. Hans minnedag er ikke en fjern erindring om forfølgelsen av den tidlige kirken, men en høyst relevant og aktuell nåtidshendelse. Kirken er fremdeles en martyrkirke mange steder i verden. Kristne blir forfulgt og drept i antall som bare kan sammenlignes med de grusomme forfølgelsene i de første kristne tiden. Lenge, altfor lenge, har dette vært fortiet, men nå skriver også de store avisene verden over om vår tids kristenforfølgelse. Det er ikke mulig å tie lenger. 

Den tidlige kirken hadde minnedager for sine martyrer. Diakonen Stefanus, "en mann full av tro og Den Hellige Ånd" (Apgj 6,5), ble kirkens første martyr. Han ble født, sannsynligvis i Jerusalem, omkring Kristi fødsel. Navnet hans betyr "krone". Han var en gresktalende jøde, og nevnes først blant de syv diakonene som velges til denne tjenesten i forsamlingen i Jerusalem. Det sies ikke noe mer enn det, og det faktum at Stefanus var kjent som en troens og Åndens mann. Det var noe folk la merke til. Hvis ikke hadde nok ikke Lukas nevnt det spesielt når han omtaler Stefanus. Anklagene mot ham fra Sanhedrin, det jødiske råd, går på gudsbespottelse.

Forsvarstalen Stefanus holder - gjengitt i Apostlenes gjerninger kapitel 7, bærer preg av en inngående kjennskap til Guds ord. Det er ikke bare en oppramsing av historiske kjennsgjerninger, men også av en dyp åpenbaring av Guds evige hensikt og plan. Han er skarp og djerv, og det er tydelig at hans forkynnelse skaper reaksjoner, salvet som den er av Den Hellige Ånd. Stefanus har også del i Åndens gaver, han ser syner ved Ånden: "Men han var fylt av Den Hellige Ånd, og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd."(Apgj 7,55)

Det er to ting vi spesielt legger merke til ved Stefanus' død. Han etterligner Kristus i Hans død, så totalt lever denne Stefanus med Kristus. Han sier: "Herre Jesus, ta imot min ånd! Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn." (v.59-60)

Stefanus viser stor Kristuslikhet. Han ber for sine overtredere, og han viser stor kjærlighet til det jødiske folk. Han vil ikke at de skal bli straffet fordi de tar hans liv.

En som bifalt og bivånet henrettelsen av Stefanus var Saulus, han som skulle bli Paulus. Henrettelsen av Stefanus skulle skape store traumer for Paulus senere og forvolde ham mye sjelesmerte.

I følge en overlevering fra 400-tallet skal martyriet ha skjedd få skritt fra Damaskus-porten i Jerusalem. Det skjedde syv måneder etter Kristi himmelfart, rundt år 34 eller muligens år 40. Tradisjonen som sier at stedet for martyriet var øst for Jerusalem, nær porten som siden har vært kalt Stefanusporten, oppsto først på 1100-tallet. Etter Stenfanus' død brøt det ut en omfattende forfølgelse av de kristne, og mange flyktet fra Jerusalem. Trolig var de fleste av dem grekere, for apostlene forble med sikkerhet i Jerusalem og ble ikke angrepet.

Minnedagen for Stefanus er svært gammel, den ble innført i år 380. Dessverre blir den nok forbigått mest i stillhet i våre protestantiske sammenhenger. Ikke mange går i kirke 2. juledag. Men kanskje vi kunne bruke denne dagen på nytt til å minnes de tusenvis av kristne som i dag lider for Jesu navns skyld, og som kanskje nettopp denne dagen blir pint og plaget, og kanskje noen også mister livet.

I en av antifonene for denne dagen synger kirken:

"I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle bli født i himmelen."

De som var vitne til steiningen av Stefanus la merke til at hans ansikt var som en engels ansikt. Det strålte. Slik vitner martyrene, ikke bare med sine ord, men med sine liv. Det gjør de fremdeles.

Gudsfryktens mysterium - Gud kommet i kjød - preken 1.juledag 2020

Inkarnasjonen - Guds menneskevorden, for å bruke et svært gammelmodig teologisk ord, er og blir et 'mysterion', et mysterium, som ved siden av korset, vil bli evighetens store samtalemne! Det finnes flere 'inkarnasjonstekster' i Det nye testamente. Det som mest spesifikt og direkte omtaler inkarnasjonen er vers 14 i Johannes-prologen: 'Ordet ble menneske'. Men vi har også ordene fra 1.Kor 8,6: 'Men for oss er det en Gud, vår Far. Alt er fra ham, og til ham er vi skapt. Og det er en Herre, Jesus Kristus. Alt er til ved ham, og ved ham lever vi.' Og apostelen Paulus nevner inkarasjonen i brevet til den kristne forsamlingen i Kolossai, når han beskriver Kristi preeksistens. 

Inkarnasjonen - er et av de vakreste ordene jeg kjenner. Et nyskapende ord gitt oss gjennom kirken. Det endrer jo alt. Gud er ikke fjern lenger. Han er kommet til oss som menneske. Barnet som fødes i et krybberom på Betlehemsmarkene julenatt, er Gud kommet i kjød. Med Jesu fødsel fikk Gud en adresse, et ansikt. 

Ved lesningen av julens evangelietekster i år slår det meg hvor mye forfatterne understreker Menneskesønnens jødiske opphav. Historikeren Lukas er opptatt av dette: 'Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem....' (Luk 2,4) Og så i vers 11: 'I dag er det født dere en frelser i Davids by...' Det er litt underlig at både historiens og dagens antisemitter overser dette uomtvistelige faktum, at Guds Sønn var jøde, og født inn i en slekt som går like tilbake til Adam og Abraham.

Slik Sønnen er, slik er Faderen. Og sammen med Ånden utgjør de Treenighetens evige dans. 

Få ting gjør meg større trøst og glede enn dette at Faderen er lik Sønnen, og Sønnen er lik Faderen. Det mildner frykten, ja, den blir helt borte. Bare ærefrykten forblir. Det ukjente er ikke ukjent lenger, det er blitt avdekket i Kristus, som er Guds gave. Kristus har avdekket for oss at Gud er en giver, som gir den største gaven av alle: Sønnen. Og Sønnen baner veien til Faderen, ja, Han er den eneste veien til Faderen. 

I år er det disse ordene fra Johannes-prologen jeg blir stående stille ved:

"Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.' (Joh 1,18)

Her blir jeg stående en god stund, i djup takknemlighet. 

Matteus samsvarer med Johannes i denne inkarnasjonskristologien:

"For alt har min Far overgitt til meg. Ingen kjenner Sønnen, unntatt Far; og ingen kjenner Far, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpwnbare det for." (Matt 11,27)

Apostelen Johannes gjengir en svært interessant samtale mellom Jesus og Filip, som sier noe om dette:

"Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far.Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham. Da sier Filip: Herre, vis oss Far, det er nok for oss. Jesus svarer: Kjenner du meg ikke Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: Vis oss Far? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg...." (Joh 14,7-11a)

På denne 1.juledag 2020 gleder jeg meg stort over at Gud har fått et ansikt, og det ansiktet er Jesus fra Nasaret, Gud kommet i kjød. 100 prosent menneske, 100 prosent Gud. Dette er troens mysterium. Sammen med hele den verdensvide kirke bekjenner vi:

"Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort: Han ble åpenbart i kjøtt og blod, rettferdiggjort i Ånden, sett av engler, forkynt for folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet." (1.Tim 3,16)

Det er Giveren som er Gaven

Det er en verselinje fra en julesalme som har fulgt meg denne adventstiden, og som jeg gjerne vil dele denne julaften 2020: 'For du er den sang som synger i meg!' Ja, slik er det. Når man har funnet barnet i krybben og forstått at Han er 'Immanuel - det betyr: Gud med oss', synger man ikke bare om Ham - Han er selve sangen! Verden er ikke forlatt og julen er ikke avlyst, selv om den er annerledes for oss i år. Vi som ikke dras til kjøpesenteret, men til krybben, har forstått at julens djupe innhold ikke kan kjøpes, men det er en Gave som er blitt gitt. Gud er en Gud som gir gaver, og den største av dem alle er denne: Frelseren, som er født i Betlelem - Brødhuset. Han er 'Livets brød' og *Det levende vann'.

Glem ikke at det er Giveren som er Gaven!

Velsignet Kristi fødselsfest ønskes dere alle!

May Sissel og Bjørn Olav

Drømmen om en elefant

Jeg har aldri drømt om elefanter før, og har ikke hatt noe forhold til dem heller, ikke før i natt. Da fulgte jeg en svær telefant i et slettelandskap. Det var litt overveldende. Hvilket enormt beist. Den eneste nærkontakten jeg har hatt med elefanter, er fra mange år tilbake i tid, da jeg arbeidet som journalist i en dagsavis på hjemstedet. Sirkus Arnardo var på besøk og for å lage en reportasje fikk vi selveste Arnardo med på et stunt. Han stilte opp med to-tre svære elefanter, som gikk nedover Storgata i Gjøvik og endte opp utenfor et gatekjøkken hvor de ble servert hamburgerbrød. Noe slikt ville man nok aldri fått tillatelse til i dag.

Det sterkeste med drømmen i natt, var at elefanten kom helt innpå meg, og og stilte den seg så nært at jeg bare så den ene siden av det svære hodet til elefanten, og jeg merket meg øynene. Så milde, så fulle av visdom. så uredd, så fulle av mot.

Tidligere har jeg hatt flere drømmer om løver. Den ene av dem lå tett inntil meg. Så nært at jeg tok på den. For meg symboliserte den 'Løven av Juda'. Hva elefant-drømmen skal bety aner jeg ikke, ikke noe mer enn at ordet 'visdom' og 'styrke' kom til meg i drømmen. Men drømmen var så ubnderlig og så sterk at jeg skal be over den. 'De gamle i blant dere skal ha drømmer,' progeterer Joel, så da kan det jo være noe Herren vil si meg. Det jeg har lest meg til er at elefanter kan bli gamle, løper hurtig og kan vandre langt, opptil 195 kilometer om dagen. Med de begrensningene jeg har på grunn av Parkinsons kan jeg verken løpe eller gå langt, men i mitt sinn er det jo ingen begresninger. Der kan jeg reise langt.

Julen 2020: Be for forfulgte kristne i Iran

Dagen før dagen vil jeg gjerne henlede din oppmerksomhet på å be for våre forfulgte kristne trossøsken, og i år særlig for Iran. Myndighetene bruker gjerne julehøytiden til å raide husforsamlinger og trakassere kristne. 

Her er et brev jeg mottok i går fra David Yeghnazar, som er leder for Elam Ministries, som arbeider i Iran og blant iranere verden over. Hher i min oversettelse:

"I julen øker iranske myndigheter ofte presset på kristne. Det pleier å være flere razziaer av huskirkesamlinger og arrestasjoner av troende på denne tiden av året. Så det er på tide å intensivere våre bønner for våre brødre og søstre som står overfor - eller kan møte - forfølgelse.

Be om beskyttelse, mot og glede for huskirker denne julen.

Denne julen sitter mange mennesker i Iran i fengsel på grunn av sin tro. Du finner her en liste over kristne som er kjent for å være fengslet, men det er andre hvis saker ikke kan offentliggjøres av sikkerhetsmessige årsaker. Andre troende lider under svært vanskelige omstendigheter, for eksempel:

https://www.elam.com/article/persecuted-not-forsaken

De som ble dømt for anklager knyttet til sitt departement, men ventet på ankeforhandlingen - deres fremtidige hengende i balansen;

De som er fratatt arbeid eller utdannelse på grunn av sin tro;

De som er løslatt fra vilkårlig forvaring eller fengsel og er på bedringens vei etter den harde behandlingen de opplevde.

Be om oppmuntring og trøst for de som tilbringer jul i fengsel eller i andre svært vanskelige omstendigheter på grunn av sin tro.

Videre befinner noen kristne seg i eksil. Noen er blitt forvist som en del av deres rettslige dom, for eksempel Ebrahim Firouzi, forvist til en avsidesliggende del av Iran. Andre har forlatt Iran som flyktninger for å unngå urettferdige fengselsstraffer.

Be for kristne som er tvunget til eksil og tilbringer julen borte fra hjemmet, samt for deres kjære som er igjen.

Bønnesvar og Guds forunderlige omsorg

Gud har sine tjenere! De siste ukene har vi fått så mange håndtrykk som viser at Gud har omsorg for oss i krevende sykdomsdager. I går fikk jeg et forunderlig bønnesvar. Jeg har sagt til Gud at jeg har ønsket meg et kors, og beskrevet for Ham formen. Det skulle minne meg om sentrum i min tro, ja i hele universet,  og tale om det korsfestede livet med Ham. Jeg nevnte det ikke for noen.

I går kveld hang det en plastpose på døra, med korset jeg hadde bedt Herren om, fra kjære venner.  Historien bak gjorde det enda mer dyrebart. Korset er en kopi av et pilegrimskors funnet noen hundre meter fra Hoff kirke (fra 1100-tallet), en kirke jeg er så glad i. Originalen var gjort i bly og denne er støpt i tinn. Ekteparet som ga meg korset visste ingenting om at jeg hadde bedt Herren om et kors. Gud er bare god.

Så har andre velsignet oss med 10 sekker ved, noen andre en kransekake, andre igjen penger som har kommet nøyaktig på dager vi trengte dem. Andre har velsignet oss med gode julebrev, deres forbønner og deres vennskap.  Jeg setter også veldig stor pris på alle de som har skrevet til meg for å takke meg for ting jeg har skrevet på bloggen og Facebook. For oss er dette ekstra godt å oppleve i en tid som for oss kjenner usikker ut, hvor jeg går og venter på svar på viktige prøver fra sykehuset. 

Stor takk til alle som viser slkk omsorg for May Sissel og meg og den lille familien vår. 

Tilbedelsens tid

Historien om De vise menn har alltid fascinert meg. Matteus er alene om å fortelle den: 'Da Jesus var født i Betlehem, i kong Herodes' dager, se, da kom noen vismenn fra Østerland til Jerusalem...' (Matt 2,1) Matteus er knapp på detaljer. Vi vet ikke hvor mange de var. At de er tre, handler nok mest om at de kom med tre gaver: gull, røkelse og myrra. Legenden har gitt de tre navn:  Gaspar, Balthasar og Melchior. De er mange spørsmål knyttet til hva de egentlig gjør i fortellingen om Jesu fødsel? Vismenn eller magikere i en bibelsk beretning?

Vel, det er ikke det jeg skal skrive om i dag. Det får bli en annen gang, i romjulen kanskje. I dag vil jeg minne om noe de vise menn gjør:

'De gikk inn i huset, og fikk se barnet med Maria, dets mor, og de falt ned å tilba det. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra.' (v.11)

De vise menn falt ned og tilba barnet.

Større var de ikke. De hadde funnet en som var større enn dem.

Et barn. 

Barnet var ingen andre enn Guds Sønn. 

Måtte det også bli vår holdning denne julen: At vi omfavnet barnet, hyller det, tilber det.

Måtte denne julehøytiden bli tilbedelsens tid. 

Profetisk: Issakars sønner - de som forstår seg på tidene, del 2

I forrige artikkel så vi på Issakars opprinnelse, og betydningen av hans navn: ''han kommer med lønn'. Men det er hans barn, hans etterkommere, som er av særlig betydning i denne konteksten. Om dem leser vi i 1.Krøn 12,32:

"Av Issakars barn kom det menn som forsto seg på tidene, så de visste hva Israel hadde å gjøre."

Det området som tilfalt Issakar og hans stamme i Kanaan - Løffteslandet - ble begrenset i sør av Manasse, i øst av elven Jordan, i nord av Asers og Sebulons stammmeområde, og i vest trolig av Karmel-fjellet. Det  var ikke snakk om et stort område, men det var svært fruktbart. Ved mønstringen av Israels stammer i Sinai-ørkenen, hadde Issakars stamme 54.400 stridende menn over 20 år. Mot slutten av ørkenvandringen hadde antallet stridende menn vokst til 64.300, og Issakar holdt nå tredjeplassen - mot tidligere femteplassen - blant Israels stammer. På Davids tid var det totale antallet av Issakars ætters menn, beskrevet som 'veldige stridsmenn'.

Hva forteller dette oss?

Fruktbar jord og forøkning av antallet stridsmenn var et tegn på at Guds velsignelse hvilte over Issakars ætter. De opplevde å ha Guds favør. 

Fra forrige artikkel vet vi at Issakar 'er et sterktbygd eselæ og at han 'bøyde sin rygg for å bære'. Med ydmykhet og tjersinn følger det velsignelse. Gud sår som kjent den stolte imot, men den ydmyke får nåde. Så når landet skulle inntas ble Issakars ætt tildelt et frodig landområde. Ydmyker vi oss, bøyer vi oss for Gud, følger Guds velsignelse med. 

De veldige stridsmennene skal vi se nærmere på i neste artikkel. Den første artikkelen i denne serien ble publisert, søndag 13.desember.

fortsettes

Marana ta!

Dette fotografiet talte så sterkt til meg når jeg så det for noen dager siden. Det sier alt om den tiden vi lever i. Om alt hva vi trenger for å leve i den høyprofetiske tiden vi lever i. Vi trenger Guds ord, som er vårt kompass; vi må ha olje på lampene våre og vi venter på at shofaren skal blåse og innevarsle Jesu gjenkomst.

'Maran ata!' eller alternativ skrivemåte - 'Marana ta!' - slik hilste de første kristne hverandre når de møttes. Betydningen av det arameiske ordet er uskker, men kan enten bety: 'Vår Herre kom!' eller 'Vår Herre kommer!' Uansett tolkningsmåte: de første kristne levde i en konstant forventning om Herren Jesus snarlige komme! Det bør løftes frem i adventstiden, som jo netttopp handler om Herrens komme! Herren Jesus kom - og kommer igjen! Den gangen gikk profetiene om Hans første komme i bokstavelig oppyllelse. Det skjer også ved Hans gjenkomst! 

Det er langt flere profetier som handler om Jesu andre komme, Hans gjenkomst, enn det er profetier som handler om hans første komme. Og alle tidens tegn tyder på Hans snarlige gjenkomst.

For de første kristne var sannheten om at Jesus kommer igjen deres 'salige håp'. Det er det også for oss. 

Guds mor

Maria -Guds mor? Enkelte protestanter fnyser av forakt når de hører disse ordene! Gud har ingen mor, sier de. Men kan Maria være noe annet? Hun er jo Jesu Kristi mor, vår Frelsers mor. Og Jesus er? Er Han ikke Gud kommet i kjød? I dag, 4.søndag i adventstiden, handler det om Maria. I vår protestantiske frykt for 'katoliserende tendenser', hvor vi frykter for at Maria skal bli for stor og skygge for Frelseren, har vi nok gjort henne for liten. Den bibelske Maria peker alltid på Kristus.

I en overfladisk tid som vår hvor mange ikke synes å bry seg særlig om viktige lærespørsmål, synes kanskje en type som Kyrillos av Alexandria å være nokså utdatert. Men om jeg sier at det faktisk handler om vår frelse og evige salighet burde vi stanse opp et øyeblikk. Det handler om synet på hvem Kristus er. Vi er tilbake til 400-tallet:

I år 412 etterfølger Kyrillos sin morbror Theofilos som biskop av Alexandria. Det går et rykte om den nye biskopen i Konstantinopel, Nestorios. Denne Nestorios, hadde visstnok begynt å forkynne at Maria bare fødte Jesu menneskelige natur. Biskop Kyrillos bestemmer seg for å skrive brev til biskopen av Konstantinopel. Dette ble innledningen til en brevveksling av stor betydning. Biskop Nestorios kunne ikke akseptere at Maria ble kalt: Theotokos, som betyr Gudfødersken. Nestorios ville ha det til at Maria kun var Kristotokos, hun som fødte Kristus. Det store spørsmålet var da: Hvem er Kristus? Er han ikke Gud kommet i kjød? Hvis han ikke er Gud kommet i kjød er jo Kristus bare et menneske, og et menneske kan ikke frelse noen. Biskop Kyrillos mente at Det evige Ordet har steget ned fra himmelen, uten å gi slipp på sin guddommelighet. For han var Kristus sann Gud og sant menneske,

Spenningene mellom de to biskopene ledet til en krise i hele kristenheten. Det hele kulminerte i kirkemøtet i Efesos i 431. Der man besluttet å bruke navnet Theotokos om Maria. Dette handler ikke så mye om Maria, men om hvem den sønnen hun hadde født, var: Gud av Gud, av samme vesen som Faderen.

Kyrillos av Alexandria er blitt kalt " Troens søyle." Ikke uten grunn. Han døde i Alexandria 27. Juni år 444.

Folkefrelsar til oss kom!

Jeg skulle gitt mye for å ha fått lov til å være i Kristi himmelfartskapellet disse siste adventsdagene, men koronarestriksjonene gjør det umulig. Dessverre. Det er et stort savn. Men det er ikke riktig, slik enkelte har hevdet, at julen er avlyst. Julens budskap er ikke avhengig av katedraler, kirker, kor eller solister! Det var ingen av delene når Frelseren kom. Bortsett fra englekoret over Betlehemsmarkene, og en stjerne som ledet de vise menn, var det først og fremst stillheten og et stjernestrødd himmelhvelv som preget den første julenatt. Når vi skreller vekk århundres vakre staffasjer og blendende vakre innpakkninger, kokes det hele ned til: I dag er det født dere en Frelser, som er Messias, Herren - i Davids by.' (Luk 2,11) Ingenting slår det, ingenting topper dette. Det er det aller største.

MEN - hadde vi vært i Kristi himmelfartskapellet i kveld hadde vi sunget en av de aller vakreste advents- og julesalmene jeg kjenner: Folkefrelsar til oss kom, av selceste biskop Ambrosios (død 397). Hør bare:

1.

Folkefrelsar, til oss kom,

fødd av møy i armodsdom!

Heile verdi undrast på

kvi du soleîs koma må.

2.

Herrens under her me ser,

ved Guds Ande dette skjer.

Livsens ord frå himmerik

vert i kjøt og blod oss lik.

3.

Utan synd han boren er

Som all synd for verdi ber.

Han er både Gud og mann,

alle folk han frelsa kann.

4.

Frå Gud Fader kom han her,

heim til Gud hans vegar ber,

Ned han fór til helheims land,

upp fór til Guds høgre hand.

5.

Du som er Gud Fader lik,

Ver i vanmakt sigerrik!

Med din guddomsvelde kom,

styrk oss i vår armodsdom.

6.

Klårt di krubbe skina kann,

ljoset nytt i natti rann,

naud og natt til ende er,

trui alltid ljoset ser.

7.

Lov og takk, du Herre kjær,

som til verdi komen er!

Fader god og Ande blid,

lov og takk til evig tid!

Polske jøder ble ikke akseptert i Polen da de vendte tilbake fra Holocaust

Da den lille andelen polske jøder som overlevde Holocaust kom hjem fra ghettoer og dødsleirer, ble de ikke lett akseptert i det polske samfunnet. 

"De var fysisk til stede, men sosialt fraværende," forteller den polske historikeren Lukasz Krzyzanowski til The Times of Israel via Zoom-samtale fra hans bibliotek i hans hjem i Warszawa. "Polske jøder etter krigen følte seg alene og sosialt isolert fordi det ikke var noen medfølelse eller empati fra deres [ikke-jødiske] polske landsmenn."

Det skriver The Times of Israel i et stort oppslag lørdag.

I sin bok, "Ghost Citizens: Jewish Return to a Postwar City," undersøker Krzyzanowski dette fenomenet ved å fokusere på den mellomstore industribyen Radom, som ligger i sentralt i den østlige delen av  Polen, mellom årene 1945 og 1950.

"Etter krigen skjedde en fullstendig endring av det sosiale skikt i Radom," sier Krzyzanowski, som er assisterende professor ved det polske vitenskapsakademiet. "Ikke bare med jødene som forsvant, fordi de fleste av dem ble myrdet, men de jødene som overlevde og kom tilbake, var fraværende i en sosial følsomhet." 

"Disse jødene var borgere, men de ble ikke sett på som borgere av de fleste av sine landsmenn etter at de kom tilbake fra krigen," sier Krzyzanowski.

Historikeren er motvillig til å komme inn i en detaljert diskusjon om Holocaust-minnepolitikken i det moderne Polen. Men han hevder at de fleste polakker i dag er "uvillige til å akseptere det bitre faktum at de lever i et land etter folkemordet."

Historikeren antyder at mangel på empati er det største problemet.

"Du kan se den manglende empatien i [generelle] holdningene til polakkene til Holocaust," sier Krzyzanowski. “Polske jøder som ble drept i Holocaust ble drept fordi de var jødiske. Men de var polske statsborgere, og den polske staten kan ikke bare glemme det. ”

"Disse jødene fortjener nøyaktig samme markering og anerkjennelse av tragedien som kristne polakker som ble drept under andre verdenskrig, noe som ofte ikke er tilfelle," sier han.

Krzyzanowskis bok fordyper seg hovedsakelig i jøder som returnerer til Polen i den umiddelbare perioden etter Holocaust. Men den ser også på polsk jødedom før holocaust i en bredere europeisk historisk sammenheng.

"Antisemittisme dukket ikke opp plutselig i Polen sammen med Hitler," sier Krzyzanowski. “Det var en avstand mellom den polske jødiske og kristne befolkningen før krigen. Men under Holocaust ble denne avstanden til en kløft, og den har holdt seg slik siden den gang. "

Historien til jødene i Polen strekker seg mer enn 800 år tilbake. Før den andre verdenskrig var Polens jødiske befolkning på 3,3 millioner Europas største. Jiddish var for det meste talemåten som ble brukt, og det pulserende samfunnet spilte en viktig rolle i det offentlige, borgerlige, kommersielle, intellektuelle og åndelige livet til sofistikerte, kosmopolitiske flerkulturelle polske byer som Warszawa, Wilno, Kraków og Lublin.

Det anslås at 90 prosent av polske jøder ble myrdet av nazistene og deres samarbeidspartnere under Holocaust. Noen ble skutt i ghettoer. Men de fleste jødene ble sendt til gasskamre med tog i seks hemmelighetsfulle spesialbygde dødsleirer over hele det okkuperte Polen: Chelmno, Belzec, Sobibor, Treblinka, Majdanek og Auschwitz-Birkenau. Krzyzanowski sier at den eksakte figuren av polske jøder som ble myrdet - og som overlevde - under Holocaust, aldri vil være fullstendig kjent.

"Polen er det eneste landet [i Europa] hvor det ikke engang er en nær omtrentlig [dokumentasjon] ofrene for Holocaust," sier Krzyzanowski. "Det anslås imidlertid at det høyeste tallet på jøder som befolket Polen etter krigen kom sommeren 1946, rundt 244.000."

"Men dette tallet betydde ikke at alle disse jødene nødvendigvis kom tilbake," sier historikeren, eller til og med blir der hvis de gjorde det.

De fleste polske jødene emigrerte faktisk. Noen dro til det britiske mandatet Palestina (som ble staten Israel i 1948). Men flertallet dro til Canada og USA. De jødene som bestemte seg for å bli i Polen, fikk mange problemer. Det var spesielt vanskelig å finne et sted å bo. Historikeren bruker byen Radom som en mikrostudie for å fortelle den større historien om jøder i Polen etter krigen.

Krzyzanowski bemerker at på tvers av andre verdenskrig utgjorde de 30 000 jødene i Radom nesten 30% av byens befolkning. Men de fleste av disse omkom i Holocaust, som etterlot en rekke ledige eiendommer i byen. Det lille antallet jøder som overlevde og ønsket å vende tilbake til sine tidligere adresser i Radom, befant seg imidlertid i en vanskelig situasjon: Eiendommene de en gang lovlig eide var nå bebodd av fremmede.

Eiendommer til ofre for Holocaust ble generelt gitt videre til den polske staten som ga dem videre til private polske borgere. Dette var basert på antagelsen om at jøder som ikke hadde kommet tilbake innen en viss tidsramme sannsynligvis hadde blitt myrdet av nazistene.

Billedtekst: Bondemarked på Wałowa Street i hjertet av det jødiske nabolaget før andre verdenskrig. Våren 1941 ble gaten en hovedpulsår i den store Radom-ghettoen. (Foto: The Times of Israel)

Oversatt fra The Times of Israel/Bjørn Olav Hansen

Israel blir første nasjon i verden til å vaksinere hele sin risikopopulasjon

Israel kan være første nasjon i verden til å vaksinere sine risikopopulasjoner innen utgangen av januar. Den israelske helseministeren sier at den første runden med vaksinasjoner for høyrisikopersoner kan gjøres om to uker. Israelske myndigheter har som mål å åpne for at hele befolkningen blir vaksinert hvis det er nok doser. 

Det er The Times of Israel som melder dette i dag.

Israel starter sin koronavirus-vaksinasjon på i kveld med rapporter som tyder på at den jødiske staten kan være det første landet i verden som vaksinerer sine risikopopulasjoner. Den første israeleren som mottar vaksinen, vil være statsminister Benjamin Netanyahu, etterfulgt av helseminister Yuli Edelstein. De vil bli inokulert lørdag kveld på Sheba Medical Center nær Tel Aviv. Netanyahu er 71 og Edelstein 62. 

Begivenheten, som blir sendt direkte, tar sikte på å "oppmuntre den israelske offentligheten til å få vaksinen," sa statsministerens kontor i en uttalelse og la til at Netanyahu dermed vil bli en av de første verdensledere som får vaksinen. USAs visepresident Mike Pence og kongressfolk begynte å motta vaksinasjonen på fredag.

President Reuven Rivlin vil motta vaksinasjonen søndag når landet begynner å vaksinere helsearbeidere. Fra mandag kan eldre israelere og risikopopulasjoner motta vaksine hos helsevesenet (HMO) med legeavtale.

En meningsmåling publisert fredag indikerte at 63% av israelerne planlegger å bli vaksinert for coronavirus, med flest antall blant eldre borgere. Undersøkelsen i avisen Yedioth Ahronoth fant at 24% planlegger å vaksinere umiddelbart, og 39% vil "sannsynligvis bli vaksinert, men vil vente litt." Blant de over 65 år sa 50% at de planlegger å vaksinere umiddelbart, og 32% sa at de "sannsynligvis vil vaksinere seg, men vil vente litt."

Kristus i et evig sentrum

Få ting har gjort så varig inntrykk på meg som den såkalte 'Flodbergkretsen' i Sverige. Jeg kjenner meg så en merkelig måte forbundet med den, selv om alle dens medlemmer forlengst har gått ut av tiden og er hjemme hos Gud. Flodbergkretsen - som bestod av en lyktetenner, en skomaker, en toller, hørte med til det vi gjerne kaller "de stille i landet". De møttes i Gamla Stan i Stockholm ved århundreskiftet 1900 og i 30 år deretter.  I bokhyllene til denne kretsen fantes det bøker av Madame Guyon, Mester Eckhardt, Thomas a Kempis, Sadhu Sundar Singh og Terese av Jesusbarnet, bare for å nevne noen.

En av dem, hvis minnedag det er i dag, var Hjalmar Ekström, en Kristusmystiker. 

Med jevne mellomrom går jeg til en av bokhyllene mine for å hente fram en virkelig skatt av de sjeldne: "Den stilla kammaren" og "Den fördolda verkstaden", to brevsamlinger av den svenske Kristus-mystikeren Hjalmar Ekström (bildet). Disse sjelesørgriske brevene har vært til stor hjelp for meg mang en gang. Her er det åndelige dybdedykk, fra en som har vandret med Herren en livstid.

På forsatsbladet til min gamle 'preke-Bibel' har jeg skrevet ned en setning som Hjalmar Ekström, hvis minnedag det er i dag, som er blitt mitt livs motto:

"Jesus Kristus alene! Ham helt og holdent. Innfor Hans ansikt natt og dag!"

Ekström er en av de som har lært meg betydningen av stillheten. Ved en anledning sa han det slik:

"'Når livets tilskikkelser gjør at oppgavene hoper seg opp, slik at man knapt nok rekker en eneste stund med ytre stillhet iløpet av dagen, da sørger Gud like fullt for at den indre stillheten blir bevart djupest inne i oss, der intet av det ytre kan trenge inn'.

Men før vi kan nå dette nivået i vår vandring med Gud, må vi ha lært Gud å kjenne. Og skal vi lære Gud å kjenne, må vi lære stillheten å kjenne.

Hjalmar Ekström er skomakeren som ble ved sin lest, selv om han kunne ha blitt prest. Her i skomakerverkstedet levde han i en bønnens atmosfære og dro ned Gudsriket over seg selv og de som kom på besøk. 

Hjalmar Ekström, født 19. desember i 1885 i Stehag i Skåne, skulle bli en del av den såkalte "Flodbergkretsen", et åndelig kraftsentrum i Gamla Stan i Stockholm ved århundreskiftet. Kristus-mystikeren Ekström, som tross av at han avstod fra all offentlighet, er blitt betraktet som en av nittenhundretallets viktigste åndelige veiledere i vårt naboland.

Han var utdannet diakon, og bodde store deler av sitt liv i Helsingborg. Han var gift med Märta Bäfman, som også var diakonutdannet. Hans store forbilde var den tyske religionsfilosofen og Kristus-mystikeren Jakob Böhme, født i 1575. Böhmne var også skomaker. Ekström sa om Böhmne ved en anledning: "Böhme tilhørte den reneste mystikken." En annen sterk påvirkningskilde var den lutherske vandrerpresten David Petander, som igjen var påvirket av Leo Tolstoj og Jesu Bergpreken.

Som ung hadde Hjalmar Ekström flere sterke Gudsopplevelser. Han var dessuten svært belest, ikke minst var han interessert i teologi. For Ekström handlet Kristi etterfølgelse om å fornekte egenviljen og la det gamle livet dø med Kristus, og i stillhet leve evangeliet ut i hverdagene.

Ekström holdt også en del bibeltimer om Salomos Høysang, som ble publisert som egen bok i 1937.

Ved siden av de teologiske bøkene hadde Ektröm også stor glede av å lese Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj, men fremfor alt leste han Bibelen. Alltid om morgenen og alltid i sammenheng. En gang i halvåret leste han gjennom den.

Hjalmar Ekström døde i Helsingborg 27. desember 1962. Gjennom sine sjelesørgriske brev fortsetter han å påvirke.

En fantastisk historie om hvordan forbønn fungerer

I dag vil jeg gjerne få dele med deg en spennende historie som har berørt meg djupt. Den ene er godt kjent vil jeg tro for de fleste av mine lesere, den andre hørte jeg for første gang i går kveld. 

Stedet er Kina. Året er 1997. Det er mai måned. Broder Yun (bildet) som, skulle bli kjent som 'Den himmelske mannen' sitter fengslet. Den kinesiske humenighetslederen får en klar og tydelig beskjed fra Herren: 'Stå opp og gå ut av fengselet!' Menneskelig sett var det umulig. Broder Yun forteller: 'Det var et sikkerhetsfengsel og mine bein var blitt knust i forbindelse mcd den torturen jeg var blitt utsatt for.  Jeg var omringet av redsel, men ville lyde Herren og i hvert fall forsøke. Jeg reiste meg opp og gikk gjennom fire låste dører og fordi 30 vakter. Ingen så meg! Når jeg kom ut hadde Herren bestilt en gul taxi til meg, jeg hoppet inn og dro derfra.'

Så til Sverige og den ukjente historien: Samtidig som dette skjer pågår det et bønnemøte et sted i Sverige. De som er til stede ber for broder Yun. I det øyeblikket broder Yun reiser seg opp på de beina som ikke skulle ha båret ham på grunn av at de var knust, og han går forbi fengselsvaktene, reiser en finsk kvinne seg opp på bønnemøtet. Hn roper ut: 'Nå kommer han ut! Akkurat nå ser jeg ham gå ut av fengselet!'

Det hører med til historien at den finske kvinnen aldri åpnet munnen sin på noen av de bønnemøtene hun deltok på!

En fantastisk historie om hvordan Herren handler når vi ber. Vi kan altså sitte et sted å be og be for det som skjer et annet sted i verden, og Gud gjør under. Akkurat det inspirerer meg!

Nye satelittbilder viser at Iran bygger ut sine atomvåpen-anlegg

Iran har startet byggingen av et område ved sitt underjordiske kjernefysiske anlegg ved Fordo, viser satellittbilder fredag av Associated Press. Mens formålet med bygningen forblir uklart, vil ethvert arbeid på Fordo sannsynligvis utløse ny bekymring i de dagene til Trump-administrasjonen har igjen før innvielsen av Joe Biden som USAs nye president.. Allerede nå bygger Iran på sitt atomanlegg i Natanz etter en mystisk eksplosjon i juli der som Teheran beskrev som et sabotasjeangrep. 

Det er The Times of Israel som skriver dette i sitt hovedoppslag i dag. 

"Eventuelle endringer på dette stedet vil bli nøye overvåket som et tegn på hvor Irans kjernefysiske program er på vei," sier Jeffrey Lewis, en ekspert ved James Martin Center for Nonproliferation Studies ved Middlebury Institute of International Studies som studerer Iran.

Irans delegasjon til FN svarte ikke umiddelbart på en anmodning om kommentar. Det internasjonale atomenergibyrået, hvis inspektører er i Iran som en del av atomavtalen, svarte heller ikke umiddelbart på en forespørsel om kommentar. IAEA har foreløpig ikke offentliggjort om Iran informerte IAEA om noen byggevirksomhet på Fordo.

Byggingen på Fordo-området startet i slutten av september. Satellittbilder hentet fra Maxar Technologies av AP viser byggingen som foregår i et nordvestlig hjørne av stedet, nær den hellige sjiamuslimske byen Qom, omtrent 90 kilometer sørvest for Teheran. Et satellittfoto fra 11. desember viser det som ser ut til å være et gravd fundament for en bygning med dusinvis av søyler. Slike søyler kan brukes i konstruksjon for å støtte bygninger i jordskjelvsoner. Byggeplassen ligger nordvest for Fordos underjordiske anlegg, bygget dypt inne i et fjell for å beskytte det mot potensielle luftangrep. Stedet ligger i nærheten av andre støtte- og forsknings- og utviklingsbygg på Fordo.

Blant disse bygningene er Irans nasjonale vakuumteknologisenter. Vakuumteknologi er en avgjørende komponent i Irans urangass sentrifuger, som beriker uran.

Hjerterått: Hvite-Russland bøtelegger Holocaust-overlevende

En kvinne fra Hvite-Russland som overlevde Holocaust vil ikke vakle etter at hun fikk en heftig bot for å ha flagget med et protestflagg. 87 år gamle Elizaveta Yakovlevna Bursova, som overlevde 2. verdenskrig med å gjemme seg i Ural-fjellene og senere ble skarpskytter for landets militær, sier det slik: ‘Dette symbolet forener hele samfunnet vårt’

Det er The Tmes of Israel som skriver dette.

En 87 år gammel overlevende fra Holocaust i Hvite- Russland ble dømt for å ha deltatt i en "uautorisert massedemonstrasjon" og boten tilsvarer nesten en måneds verdi av pensjonsinntekten for å ha vist frem landets tidligere røde og hvite flagg, som har blitt et symbol på protestbevegelsen mot nasjonens autoritære president, Alexander Lukasjenko.

Elizaveta Yakovlevna Bursova, som overlevde Holocaust ved å gjemme seg i Uralfjellene og fortsatte å tjene som skarpskytter for det hviterussiske militæret, forsvarte seg mandag i en domstol i Minsk og sa at hun "ikke visste at [flagget] var forbudt."

"Presidenten gikk under dette flagget i to år," sa hun og refererte til at det var landets offisielle flagg tidlig i Lukasjenkos  periode, som begynte i 1994.

Flagget, som har to hvite striper og en rød, er fullpakket med historie og symbolikk. Det ble brukt av den kortvarige hviterussiske folkerepublikken, som ble styrtet av bolsjevikene under den russiske revolusjonen i 1918. Kritikere har forsøkt å koble flagget til nazismen fordi hviterussiske nazistiske samarbeidspartnere under andre verdenskrig hadde det på armene.  Dets tilhengere sier at flagget aldri hadde fascistiske konnotasjoner og ser det som et symbol på motstand mot undertrykkelse og sovjetisk innflytelse.

Lukasjenko, som blir ansett som "Europas siste diktator," antente en pågående protestbevegelse etter å ha hevdet at han ble valgt til en sjette periode i mai i en avstemning som internasjonale valgobservatører sier var rigget.

”Lukasjenkos regime har tråkket på de mest grunnleggende menneskelige frihetene, ødelagt menneskehetens grunnlag og rettsstaten i landet,” sa Bursova til The Jewish Telegraphic Agency gjennom sin nevø Ales Bely. "Selv for en gammel dame som meg er det umulig å holde seg borte fra disse protestene, å late som om det ikke gjelder meg."

Bursova fikk en bot på 405 rubler, eller omtrent 160 dollar. Pensjonen hennes er angivelig rundt 600 rubler per måned.

Den originale julefortellingen

Jeg tenker mye på den jødiske ungjenta Miryam for tiden. Vi kaller henne Maria. Det var hun som bar Gud under kjolelivet. Jeg savner noe av realismen i de blendende vakre fremstillingene av henne. Til å med motivet med stallen og krybben blir så vakkert at det nesten gjør vondt i øynene. Unnskyld at jeg ødelegger idyllen. Slik var det jo ikke. Tenk deg selv: du er ei ung jødisk tenåringsjente, i et land okkupert av den mest brutale militærmaktene Jødeland med sine omgivelser hadde sett. Så blir du med barn, uten å være gift, og det i et samfunn hvor slike jenter kunne steines. Så skal du forsøke å overbevise omgivelsene at du har hatt englebesøk og at du går svanger med Den Hellige Ånd! Hvem tror en slik historie?

Tenk på den strabasiøse reisen fra byen Nasaret i Galilea til Davids by Betlehem, på eselryggen, høygravid. For ikke å snakke om flukten til Egypt, hvor den lille famiien dras inn i et høydramatisk politisk spill med en konge som står dem etter livet. Kjenn på angsten hun og Josef må ha følt på, blodsmaken i munnen, såre bein etter å ha gått langt. Og den lange reien tilbake fra Egypt, hvor Jesus, Josef og Maria har levd som flyktninger. Tenk deg! Frelseren har vært flyktning og søkt o asyl i et fremmed land1

Jovissr var der festlig med fargerikt besøk av vise menn fra Østen, og få gull, røkelse og myrra i gaver 

og en stjerne som fulgte dem, men å føde et barn under så kummerlige forhold!

Jeg kan bare ane hva Maria og Josef og det lille Jesus barnet gjennomgikk. Hvor slitne de må ha vært. Så mange spørsmål. Så mye frykt og engstelse. Så mye forundring - og glede. 

Jo mer jeg fordjuper meg i julens evangelium vokser beundringen for den hellige familien.