Hva handler våre gudstjenester om? Oss? Eller Gud?

Jeg sliter med en ting når det gjelder en del av våre gudstjenester og sammenkomster. Kanskje jeg også burde føye til at jeg uroer meg i tillegg. Muligens burde jeg også si at jeg føler meg mer og mer ubekvem og fremmedgjort.

Hva dette handler om? At gudstjenestene og sammenkomstene våre er så menneskefokuserte. Det handler om en tid som vi avsetter, og for flere og fleres vedkommende, i underkant av en time, hvor vi skal presse inn mest mulig innhold og få dekket våre behov. Gudstjenestene skal svare til våre behov, de skal være aktuelle, de skal gi oss noe, og noe for alle aldre. De skal være positive, kanskje litt underholdende. Dessuten skal vi ha rett til å analysere dem, og si vår hjertens mening.

Jeg savner paralleller til dette i Det nye testamente. Ordene fra Apostlenes gjerninger 13,1, om menigheten i Antiokia, forfølger meg på en positiv måte:

"Mens de holdt gudstjeneste ..."

I en annen oversettelse brukes det et annet ord som tydeliggjør hva de gjorde:

"Mens de tjente Gud ...."

Det er noe ganske annet enn "moderne" gudstjenester og sammenkomster. De handler om å tjene mennesket, og sette mennesket i sentrum. Jeg setter ordet moderne i hermetegn, for dette begynte vel strengt talt med reformasjonen? Når Skriften alene-prinsippet ble understreket så sterkt, og prekenen fikk en så fremtredende plass.

På gresk er ordet leituragunton brukt. Ordrett skulle det bli: gjørende hellig tjeneste.

Det sier vel enda mer om hva dette handler om.

I Studiebibelen heter det:

"De viktige ledd i den første kristne gudstjeneste var evangelieforkynnelsen, dåpen og nattverden som var Åndens midler, og i sitt vesen var den utøvelse av det nye liv i Gud ved for det første å motta hans nåde i ord og sakrament og for det andre å gi seg selv hen til Gud i tilbedelse ogkjærlighet. Gudstjenesten er et verk av Den Hellige Ånd som samler menigheten - Gudsfolket - til å stille seg fram for Guds åsyn. For Guds åsyn, ved ordet og nådemidlene, får menigheten del i Kristi frelsesverk og hans tjeneste. Menighetens lemmer blir fornyet i Guds-samfunnet, deltar i tilbedelsen av Gud og tjener Gud med sitt takkoffer og med sitt nye liv i en ny tjeneste som springer ut fra Kristus og gudstjenestens fellesskap. Slik er det en indre sammenheng mellom menighetens fellesskap i gudstjenesten og hver enkelt kristens hele liv i tjeneste for Gud." (Studiebibelen, Illustrert bibelleksikon A/S, Bind V, side 595)

I dag gleder jeg meg til en ting: Jeg går i kloster! Noen timer har jeg gleden av å besøke Hellige Trifon, som er et ortodoks kloster beliggende i Hurdal. Jeg har vært der mange ganger før, men nå er det veldig lenge siden. Det føles i hvert fall slik. Her har jeg opplevd Guds nærvær på en spesiell måte i gudstjenesten i det lille kapellet. Jeg håper det skal bli anledning til å overvære den guddommelige liturgien også denne gang. Det er noe helt annet enn det jeg er vant med fra våre frikirkelige sammenhenger. I denne sammenhengen tjener de først og fremst Gud, ikke mennesket. Men vi blir samtidig betjent av Gud. Det er noe ganske annet.