Individualisme eller nytestamentlig legemsliv

Jesu fødsel er historien om inkarnasjonen. Gud blir menneske. Ordet ble kjød og slo opp sitt telt i blant oss. Slik står det på gresk. Gud i Jesus gjennomgikk en fullstendig menneskelig erfaring fra unnfangelsen til oppstandelsen. Jesus møter oss dermed i vårt kroppslige liv - i vårt arbeid, fritid, familieliv, ja selv i vår søvn. Alt dette er erfaringer Jesus gjorde.

På samme måte, i vår etterfølgelse, må alt det Jesus representerte, bli inkarnert i oss. Jesu liv må få sitt uttrykk i våre liv. Hans liv må leves ut. Vi må leve selve fortellingen, gjøre den levende ved å leve slik Jesus levde. Men et slikt liv kan ikke kun leves på det individuelle plan. Det må leves som legemsliv. For meg blir dette faktum bare større og større. I vår protestantiske sammenheng har det vært en slik sterk understrekning av det indviduelle livet: av meg, av mitt, av mine opplevelser. Men Det nye testamente taler om legemsliv.

I 1.Kor 12,27 leser vi:

"Dere er Kristi legeme, og hver for seg hans lemmer."

Det er som deler av denne kroppen vi sammen uttrykker Kristi liv.

Ofte tenker vi på vår bønn, men glemmer at det ikke bare er vi som ber, men menigheten. Det er ikke bare vår kamp mot det onde, og den onde. Men det er menighetens kamp. Dette uttrykkes av apostelen Paulus på en veldig sterk måte i Efeserbrevet:

"Slik skulle Guds mangfoldige visdom nå GJENNOM MENIGHETEN bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen." (Ef 3,10)

Kristi fylde kommer gjennom menigheten. Det er sammen med alle de hellige at vi ser høyden, bredden, lengden og dybden - ikke alene.

Vi trenger å bevege oss bort fra den enorme fokuseringen på individet, og se legemslivet. Jeg tror at en av årsakene til at mange ikke ser betydningen av den lokale forsamlingen, er at vi ikke har sett betydningen av det nytestamentlige legemslivet, men bare den enkelte, og da i særlig grad min egen stilling innfor Gud.

Når vi oppdager legemslivet starter et helt nytt kapitel i vårt kristenliv.