Torsdag var hovedoppslaget i Dagen/Magazinet dette:
"Reduserer tallet på misjonærer kraftig".
I dag er overskrifte i Aftenposten:
"Norge vasser i penger".
Har disse to oppslagene noen sammenheng? Både ja og nei. Verden opplever en økonomisk krise uten sidestykke. Derom hersker ingen tvil, og verre skal det bli. At enkelte setter i gang sparetiltak med tanke på egen økonomi og framtid er forståelig. Enkelte har opplevd krisen på kroppen, ved at de har mistet arbeidet eller blitt permitert. Men ferske tall fra Regjeringen viser overskudd på statsbudsjettet hvert år fram til 2048. I følge Aftenposten vil det toppe seg med over 100 milliarder kroner i 2020. Pengene kan brukes til sparing, skattelette eller nye offentlige prosjekter.
Samtidig som det går så det suser med mor Norge, er det uendelig trist å lese om det som skjer i Norges største misjonsorganisasjon. Misjonærstaben til Misjonssambandet blir nå redusert med nesten en tredel i år. Det er planlagt hjemreise for 60 misjonærer, og bare 10 blir erstattet. Misjonsfeltene som blir hardest rammet er Bolivia, Peru, Øst-Afrika, Japan og til dels Etiopia.
"Kongens bud har hast", het en bok jeg leste bare noen måneder etter at jeg ble en kristen i 1972. Den satte djupe spor. Jeg kjenner at det gjør noe med meg når misjonsarbeidet rammes. Konsekvensene av nedskjæringene til Misjonssambandet fører til at mennesker i disse landene som er nevnt fratas muligheten til å høre evangeliet, noen av dem vil dø uten å ha hørt det forkynt en eneste gang! Og mennesker som trenger vår hjelp og omsorg vil ikke få det. Misjonærer som har et kall til å reise ut, vil ikke kunne gjøre det fordi det ikke finnes penger til underhold.
Mens Norge vasser i penger!
Det er et veldig tankekors. I en annen tid, hvor vi ikke opplevde en slik velstand som nå, ble det bygget bedehus, mennesker opplevde misjonskall og ble sendt ut. Man sto i tro for det som lå foran. Jeg spør: hvor er trosmisjonene blitt av? Og hvor er nøden for alle de som ennå ikke har hørt?
Driver det som skjer i Misjonssambandet oss ned på kne? De venter der ute på misjonsfeltene. Venter på Guds ord. Skal vi sikre oss for en usikker fremtid, eller skal vi sikre oss at de får høre evangeliet? Tjener vi Mammon eller Gud? Jesus sa vi ikke kunne gjøre begge deler!
6 kommentarer:
Veldig tankevekkende!
Ja, vi trenger å bli vekket opp til "misjonsomsorg", som en sa.
Leste at det er pensjonistene som gir mest til misjonen, og de fleste av de vasser vel ikke i penger. Men gir det de kan.
Hva, hvordan skal vi gjøre for å få løs de pengene som vi trenger til misjonen??
Det var tankevekkende det du skrev, Bjørn Olav, og jeg kjenner en nød i mitt indre for alt dette.
Hilsen karin
Hadde det ikke vært for pensjonistene hadde det knapt vært misjonsvirksomhet ut fra Norge. Det er faktum. Antallet som abonnerer på misjonsblad går også ned. Det betyr vel at når den eldre garde dør, så har ikke den yngre fått del i den samme nød som våre eldre har. Kanskje ligger noe av svaret her. Jeg tror at vi må løfte misjonens sak på nytt. Det må prekes mer om misjon, kallet må gis på nytt. Vi trenger en Hudson Taylor og en Fredrik Franson som reiste til Norge og talte varmt om alle de som trengte å høre evangeliet.
Ha en velsignet helg, Karin for deg og dine.Dere huskes i våre bønner. Både de som er her hjemme og i det store utland.
Takk for slike artikler som denne, Bjørn Olav. Du minner oss på hva vi lever for, hva som må være viktig i livet for oss som tror på Jesus og Hans misjonsbefaling.
I de tilfeller der misjonærer også driver hjelpearbeid er dette selvsagt veldig uheldig.
Men personlig synes jeg også det er bra dersom andre mennesker slipper å bli plaget av folk som absolutt skal påtvinge dem sitt livssyn..
Apples
For en som tror på Jesus er det umulig å ikke dele den troen med andre! Det handler ikke bare om at Jesus har kalt oss til å dele troen, og befalt oss å gå ut i hele verden med evangeliet. Det handler om at det aller beste har hendt oss, og når det skjer deg noe riktig godt så kan du ikke la være å fortelle om det!
Legg inn en kommentar