Vi har et påtrengende behov for profeter

I en nylig utkommet bok med bibelmeditasjoner av bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten Taize, "Glimmers of hope", siterer bror Roger Patriark Ignatios IV av Antiokia som har sagt følgende:

"Vår splittelse gjør Kristus ugjenkjennelig. Vi har et påtrengende behov for profetiske initiativ for å få økumenikken ut av sine vridninger og feilspor, i hvilke jeg frykter vi blir stående bom fast. Vi har et påtrengende behov for profeter og hellige til å hjelpe våre kirker til å bli omvendt ved felles tilgivelse. Vi må legge vekt på fellesskapets språk fremfor det kirkerettslige."

Jeg ble minnet om disse ordene da jeg leste Jesu yppersteprestlige bønn, slik den er gjengitt i Johannes 17, i går ettermiddag.

"Jeg ber om at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Jeg har gitt dem den herlighet du har gitt meg, for at de skal være ett, likesom vi er ett; jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem slik du har elsket meg." (Joh 17,21-23)

Dette var Jesu bønn. Dette var Hans lengsel.

De siste årene har jeg vært så heldig at jeg har møtt troende søsken fra mange forskjellige sammenhenger. Vi har det til felles at vi elsker Jesus, og lengter etter at Hans herlighet skal komme tydeligere frem i våre liv og i våre sammenhenger. Det er ikke alt vi ser likt på. Våre veier skilles ad i en del spørsmål, men vi kjenner likevel fellesskapet med hverandre. Jeg har lært mye gjennom disse møtene. Det har ikke bare vært organiserte sammenkomster, men også personlige samtaler, fellesskap i bønn og meditasjon over Guds ord.

Forrige uke hadde jeg gleden av å dele fellesskap med en ortodoks munk en dag, og en luthersk prest en annen dag. Det var veldig berikende for meg.

Nå skal vi også dele himmelen sammen, så det er sikkert på tide å bli litt bedre kjent mens vi er her nedepå jorden.