tirsdag, august 28, 2012

Fornyelsen vi sårt trenger kommer ikke utenfra, men innenfra

Hendelser de siste dagene har styrket meg i troen på at fornyelsen vi så sårt trenger, ikke kommer utenfra, men innenfra. Fra det indre livet, fra tiden brukt i bønn og stillhet. Uansett hvor salvede de utenlandske predikantene enn sies å være, uansett hvor mange tegn og under de påstås å utføre. Jesus ba oss uansett ikke om å legge merke til tegnene, men frukten.

Til en kjempende, forfulgt kirke i Tessaloniki, skriver apostelen Paulus: 'For øvrig altså, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus. Likesom dere har lært av oss hvordan dere bør vandre og være til behag for Gud - slik dere også vandrer - så må dere gjøre enda større framgang i dette... Sett deres ære i å leve i stillhet ...' (1.Tess 4,1 og v.11a)

Det har undret meg at til denne menigheten, som altså lever i forfølgelse, skriver apostelen om helliggjørelse! Han minner dem på det han har undervist dem om hvordan de skal vandre og være til behag for Gud. Hele dette brevet er en eneste formaning om å leve hellige liv. Her er ingen ord om selvrealisering, ei heller ord om 'herlige og sterke møter', nei, apostelen er bekymret for en ting: om de troende i Tessaloniki blir bevart! Han spør etter hvordan det går med dem: 'For nå lever vi, om dere bare står fast i Herren!' (1.Tess 3,8)

Når den tidlige kirken begynte å bære preg av sekularisering og forfall, søkte ivrige Jesusetterfølgere ut i ødemarken for å leve nært innpå Gud. Slik profetene i Den gamle pakt hadde gjort før dem, slik Mesteren selv hadde gjort, slik apostelen Paulus gjorde. 'Sett deres ære i å leve i stillhet,' skrev Paulus til de kristne i Tessaloniki. I ørkenens stillhet møter man Gud. Her - i kamp med ens egne demoner - lutres man og renses for å kunne bli stående for Gud.

Og ut til disse i ødemarken kom mennesker, lik bier som søker nektaren. Her møtte de levd liv, prøvet liv, sant og ekte liv. Og slik ble Kirken fornyet. Fra bønnens kvinner og menn, som bar den framfor Gud. Disse menn og kvinner ble utrustet av Den Hellige Ånd til å skjelne ånder. Jeg spør: Er ikke det vårt aller største behov i dag? Har Kirken noe større behov enn nettopp den nådegaven?

Jeg leste dette om Jesus i Evangeliet etter Markus, her om dagen. Det passer i grunnen godt her: 'Han (Jesus) var utenfor, på øde steder, og folk kom til ham fra alle kanter'. (Mark 1,45b)

Går vi utenfor leiren for å møte Ham? 'Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket (der har vi det igjen!) ved itt eget blod. La oss da da ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!' (Hebr 13,12-13)

1 kommentar:

Jan Ove Blindheim sa...

Ja,jeg tror dette er både sant og rett Bjørn Olav. Som det står i Jakobs brev 4 v.8; Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere.