I dag leste jeg noe av Jean Vanier, som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere. Teksten, som jeg har oversatt, passer så godt til det svært talende bildet til venstre:
Den minste gave
Selv den minste og svakeste person har en gave til fellesskapet, og den gaven må bli æret. En hver av oss er veldig forskjellig fra den andre.
Men sammen er vi som en symfoni, et orkester; tilsammen utgjør vi en vakker blomsterbukett.
Det betyr dog, at vi må lære å leve med forskjellene, se på dem som en skatt, ikke som en trussel'.
(Jean Vanier: From brokenness to Community, side 44)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar