Hadde ikke lenger samvittighet til å finansiere krig

Fredsaktivister og pasifister i Norge har lenge kjempet for å få igjennom en fredsskatt. I stedet for å bidra med skattekroner til våpenproduksjon og krigføring, har man ønsket at den delen av skatten som brukes til dette kunne gå til en fredsskatt. Dermed kunne disse skattekronene gå til fredsskapende arbeid.

Nordmenn er ikke alene om å tenke slik.

Men verken norske myndigheter eller myndigheter i andre land hvor spørsmålet er reist, er villige til å se nærmere på dette som et reelt alternativ.

Anabaptistene har helt fra starten av vært pasifister og fredsaktivister. 14 medlemmer av Community Mennonite Church i Harrisonburg, Virginia, har forsøkt å løse dette på sin måte.

Det handler ikke om at man ikke vil betale skatt. Den apostoliske undervisningen gitt oss i Det nye testamente viser med all tydelighet at det er en kristens plikt å betale skatt. Om forholdet til styresmaktene heter det:

'Derfor er det nødvendig å være lydig, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. Betal også skatt av samme grunn. For myndighetene er Guds tjenere og har ansvar for alt slikt.  Gi alle det du skylder dem. Betal skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll, vis respekt for den som skal ha respekt, gi ære til den som skal ha ære'. (Rom 13,5-7)

Men kan denne skatten dekke andre ting enn våpen og militærmakt? I USA er dette en veldig reell problemstilling all den tid hele 47 prosent av statsbudsjettet går med til forsvaret. Og problemstillingen er fremdeles like aktuell her i Norge. En ikke ubetydelig del av statsbudsjettet brukes til militære formål. For mange kristne er dette en samvittighetskonflikt.

To av de som er opptatt av dette i forsamlingen i Harrisonburg er ekteparet Natan og Elaine Zook Barge (bildet). De arbeider med traume-ofre. I over 30 år har de vært opptatt av spørsmålet om fredsskatt:

'Vi levde og arbeidet i et lokalsamfunn bestående av katolikker og mennoniter i Colorado Springs på 1980-tallet. Det var på den tiden vi ble klar over dissonansen mellom å si at vi var pasifister og samtidig var med på å betale for en krig. Vårt engasjement ble fordjupet de 14 årene vi arbeidet i El Salvador, Nicaragua og Guatemala for Mennonitenes Sentralkomite. Mange venner og deres familiemedlemmer var blitt drept eller skadet av amerikanske våpen, og mange mennesker var blitt hjemløse, sultet eller var blitt syke fordi pengene ble brukt på våpen i stedet for mat, helse og utdannelse.

Ironisk nok var det på 15. april - skattedagen i USA - at vi erfarte at vi kom for nær frykten og traumene som har med krig å gjøre. Sammen med en gruppe salvadorianere befant vi oss da ombord i en buss, mens 10 amerikanske helikoptere sveipet over oss med sine maskingeværer. Vi ba alle om Guds beskyttelse. Den dagen ble vi skatte-motstandere på livstid'.

Hva gjorde de så med dette?

'Det er som en reise hvor man må finne en vei som fungerer i dette stadium av livet. I en tidlig fase holdt vi tilbake 50 prosent av lønna vår og sendte den videre til Mennonitenes Sentralkomite. Så - i mange år levde vi på en så lav inntekt at vi ikke trengte å betale skatt. Først vi to alene - så som en familie på fire. De senere årene har vi holdt tilbake symbolske 10 cent for hver en milliard som brukes til militære formål i det amerikanske budsjettet, og så har vi brukt disse pengene til noe livgivende i stedet for å bruke det på krig. Vi har også redusert skatten ved å gi penger til nødhjelpsorganisasjoner'.

Hva slags virkemidler kunne vi så ha brukt her i Norge? Kom gjerne med tips om du er opptatt av disse spørsmålene.