La oss tilgi hverandre - vi bærer alle på synd og skyld

De siste ukene har jeg vært så grepet av en historie jeg har lest om staretsen Siluan fra Athos (bildet). Jeg tror historien har noe å si oss alle om vår egen synd, om syndernes forlatelse og at vi skal være forsiktig med å felle en dom over andre.

Historien jeg skal forsøke å gjenfortelle er fra tiden før Siluan ble munk. På dette tidspunktet avtjener han sin verneplikt.

En dag får han se en soldat som nettopp er blitt ferdig med sin militærtjeneste. Han sitter utenfor forlegningen med hodet i hendene, og ser svært fortvilet ut.

'Hva er det med deg? Hvorfor sitter du her med så dyster en mine i stedet for å være glad som alle andre som nå skal reise hjem?'

'Jeg har nettopp fått brev hjemmefra', svarte soldaten. 'De skriver at min kone har fått barn mens jeg har vært borte'.

Han satt stille en stund og ristet på hodet. Siden sa han lavt, med en røst i hvilken både sorg, harme og vrede var blandet sammen. 'Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre med henne... Jeg er redd for å reise hjem'.

Simeon (navnet til Siluoan før han ble munk), spurte rolig: 'Og du selv, hvor mange ganger har du vært på bordellen mens du har vært her?'

'Ja, svarte soldaten, 'det har vel hendt noen ganger, når jeg tenker nærmere etter'.

'Der ser du, du kunne ikke vente', svarte Simeon. 'Tror du at det var så lett for henne? For deg er det enklere, du er mann, men for henne holder det bare med en gang for at hun skulle råke ut for en ulykke. Tenk hvilket sted du har vært på! Du har større skyld til henne enn hun har til deg. Tilgi henne. Reis hjem. Ta til deg barnet som ditt eget, og du skal se at alt blir bra'.

Etter mange måneder fikk Simeon et brev fra soldaten hvor han i djup takknemlighet fortalte hvordan hans foreldre sjenert hadde kommet ham i møte når han nærmet seg sitt hus, mens hans kone, engstelig og urolig ventet ved døren med barnet på armen. Allerede mens han talte med Simeon ved forlegningen hadde han kjent seg på lett om hjertet. Nå hilste han glad på foreldrene, gikk ubesværet fram til sin kone og kysset henne, tok barnet i favnen og kyste det også. De gikk alle inn, og etterpå gikk de rundt i byen og hilste på slekt og venner. Over alt hadde han båret barnet på armen og alle hadde vært glade. Nå levde de i fred med hverandre.

I sitt brev takket soldaten sin venn for det gode rådet.