Tungetalen som bønnespråk, del 3

I 1.Kor 14,2 kaller apostelen Paulus tungetalen som 'å tale for Gud', og i Ef 6,18, taler han om 'å be i Ånden' som en del av den åndelige rustningen i den daglige kampen en kristen står i:

'Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige ...'

Det er ikke alltid at ordene våre strekker til. Særlig ikke når vi ber. Da kommer tungene oss til hjelp. Det er interessant at Paulus skriver: Be alltid i Ånden.

For - av og til er våre bønner kjødelige. Slik er det ikke med bønner bedt i Ånden. Men manipulerende, kravfulle, preget av omstendighetene.

Slik er det ikke når vi ber i Ånden. Da taler vi for Gud med Den Hellige Ånds hjelp. Da lovpriser vi og tilber. Vi ber ikke med vårt hode, men med vår ånd.

I 1.Kor 14,14 leser vi:

'For hvis jeg ber og taler i tunger er det ånden min som ber ...'

Når apostelen Paulus kom til Efesos første gang fant han 12 menn som han ledet inn i hele Guds fylde med håndspåleggelse og bønn. Vi kan lese om dette i Apostlenes gjerninger 19,1-6:

'Mens Apollos var i Korint, reiste Paulus gjennom innlandet og kom til Efesos. Der møtte han noen disipler og spurte dem: «Fikk dere Den hellige ånd da dere kom til tro?» De svarte: «Vi har ikke engang hørt at det er noen Hellig Ånd.» «Hva slags dåp er dere døpt med da?» spurte han. «Johannes-dåpen», svarte de. Da sa Paulus: «Johannes døpte med en dåp til omvendelse. Han sa til folket at de skulle tro på ham som kom etter ham, det er Jesus.»  Etter å ha hørt dette lot de seg døpe til Herren Jesu navn.  Og da Paulus la hendene på dem, kom Den hellige ånd over dem. De talte i tunger, og de talte profetisk. Det var omkring tolv menn i alt'.

Menigheten i Efesos ble en menighet full av kraft, en bedende og kjempende menighet.

Min erfaring med tungetalen er at når jeg ber eller takker eller lovpriser Gud i tunger, eller synger i tunger, finner jeg, at det blir utløst en kraft i meg, og gjennom meg. Det er noe jeg merker.

Snakker vi da om følelser? Det òg. 

Mange kristne er redd for følelser. Vi skal være redd føleriet, men det er noe annet. Gud har skapt oss med følelser, og i møte med Gud og det guddommelige berøres også våre følelser. Det er godt og nødvendig. Den kristne tro er ikke en intellektuell øvelse. 

Hvilke følelser snakker jeg om? Fred, hvile, glede.

Jesus ble selv grepet av Ånden på en slik måte at det berørte hele hans kropp:

'I samme stund jublet han i Den hellige ånd ...' (Luk 10,21)

Men det er ikke følelser for følelsenes egen skyld, men følelser skapt av Den Hellige Ånd. De skaper alltid gode frukter. De er alltid djupe, aldri overfladiske. Når man blir berørt av Den Hellige Ånd så kan det merkes i dagevis etterpå.

(fortsettes)