I dag har jeg lest en del av diktene i diktsamlingen 'Postludium' av Arnold Eidslott, utgitt på Gyldendal i 2012.
Her finner vi et nydelig dikt av Eidslott om Leo Tolstoj (bildet). Jeg måtte bare gjengi det.
Det heter Lev Nikolajevitsj Tolstoy (1828-1910)
Ensom blant sine egne
Ensom på sitt fedrene gods
Jasnaja Poljana i guvernementet
Tula lenge vårt Europas åndelige far
Grevskapet tynget ham alene
famlet han etter det første
den reisning vi kaller Gud her
i dette navnløse rom prisgitt alle
Ensom hos sin hustru her
følget Sofija Andrejevna Bers
Ensom overalt og mer ensom her
på jernbanestasjonen i Astapovo døende
Her døde han vår prisgitte far
bror og venn Lev Nikolajevitsj men
med sitt hode i Kristi favn det sære
dødens kjærtegn fra vår Frelsers hånd
Steppene og landfloden Volga
og dette mektige rike med taigaen
og Petersburgs grå masse stumt sørgende
over sin sønn en ensom lampe for Rossija
Denne ensomme storhet her
I nattevinden over taigaen høres
hans røst og Rossijas sønner lytter
i ærefrykt for denne var et åndens pant
Vårt Europa hilser deg Leo
I ånd og sannhet ser vi deg stå
i dette tussmørke Lev Nikolajevitsj
med lampen løftet over taigaens netter
Dette velde av ånd i denne
fattige tid hvor Europa vår mor
lever uten Gud som gav oss livet
Ensomme fyrste som tjente Ham ha takk
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar