Som ung mann giftet han seg og begynte et nytt hjem i Sankt Peter, i dalføret hvor elva Drau renner (bildet).
Lik alle andre de kjente, var både han og hans kone, katolikker. Når deres første barn ble født i 1739, døpte de henne i landsbykirken og gav henne navnet Magdalena.
Men deres lykke skulle ikke vare lenge.
Ikke lenge etter at Magdalena var født, døde kona til Andreas. I flere år levde han alene før han traff en ung enke, Margarethe Strauss, og giftet seg med henne. Hun hadde to døtre, Elisabeth og Christina. Christina og hans egen datter var like gamle.
Lik alle de andre beboerne i landsbyen Sankt Peter arbeidet Andreas som innleid bonde i dalen, plantet hvete og druer, og melket familiens kuer. Herren velsignet familien med to barn til: Anna og Christian. Men Andreas var ikke lykkelig. Han bekymret seg for sin sjel. Var det virkelig slik at landsbypresten kunne tilgi ham hans synder?
I 1753 skulle en Bibel som var smuglet inn fra Tyskland og en bok med tittelen 'Sann kristendom' endre livet hans. Han tenkte ikke mer på landsbypresten. I sitt hjerte visste han at det han hadde trodd på var falskt, og at han trengte å omvende seg.
Men akkurat det synes skremmende!
Andreas visste at det å forlate Den romersk-katolske kirke i Østerrike betydde intet mindre enn tap av all sin eiendom, ja, muligens også hans liv. Det var derfor med tungt hjerte at han fortsatte å gå til messe.
Men om natten, i djupeste hemmelighet, møtte han andre for å lese i Bibelen og be. De møttes hemmelig inntil den natten de lese Jesu ord i Matt 19,29:
'Og hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få hundrefoll igjen, og arve evig liv'.
'Det er et løfte', proklamerte Andreas. 'Men vi kan ikke innløse det før vi gjør det som kreves for å motta det'.
Etter den natten gikk ikke Wurtz familien til messe lenger. Det gjorde heller ikke en hel rekke familier i Sankt Peter - Christian og Maria Glanzer, Hans og Anna Hofer, ei ung jente ved navn Rosina Bichler, familiene Egerter og Plattner - og andre søkende personer i nabolandsbyene Amlach, Unter og Ober Amlach og Stockenboi. Innen en uke hadde naboene fått med seg det som var skjedd.
'Hvorfor går dere ikke til messe lenger', spurte de. 'Vet dere ikke at dette vil gi dere trøbbel?'
De visste alt for godt de troende i Sankt Peter at dette ville skape store problemer. I løpet av noen få dager dukket politiet opp. De ble fanget, og de måtte så marsjere til fengselet. De ble utsatt for forhør og man forsøkte å overtale dem. Politiet tok fra dem alle de kristne bøkene de hadde, og det mest dyrebare av alt de eide: Bibelen. Men de troende holdt fast. I fengselet oppmuntret de hverandre med å synge sanger og ba bønner fylt av glede. Myndighetene truet med å drepe dem.
Men de var jo så mange. Etter en måneds tid bestemte keiserinne Maria Theresia at de skulle fordrives fra Østerrike.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar