Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 5

Her fortsetter serien om trosheltene fra Østerrike:

Etter å ha bedt mye begynte de troende som satt fengslet å legge planer for å flykte via Karpatene (bildet) inn i Tyrkia. Josef Kuhr hjalp dem med å finne en guide.

På grunn av den store risikoen som dette innebar - dødsstraff for å flykte eller hjelpe til med å flykte, enten ved henging eller ved å bli spiddet - krevde guiden en Gulden pr flyktning. Det var svært mye penger den gangen. Men de troende var desperate. De visste at jesuitten Delpini planla å ta fra dem deres barn og tvinge dem under tortur og lenker til å frasi seg sin trosoverbevisning. Til å begynne med synes det som om fluktplanene skulle mislykkes. Den første natten da de hadde håpet å unnslippe, brakk hjulet på kjerren de hadde leid. Den andre natten stakk hestene av. Før de prøvde enda en gang kastet de lodd, og overlate valget til Herren. På to lapper skrev de: 'Bli her', 'Reis med det samme'. Et barn fikk oppgaven med å trekke. Barnet trakk lappen hvor det sto: 'Reis med det samme'. Da visste de at dette var Herrens vilje for dem.

3.oktober 1767 forlot 67 anabaptister Kreuz. Ingen stanset dem, selv om mange nok forstod hva som skjedde. De forlot alt de eide. Det eneste de fikk med seg var det de kunne stappe oppi kurver som da bar på ryggen. Barna bar de på nakken. Det bar rett til skogs. Der gjemte de seg på dagtid, og flyktet videre om natten. Etter tre netters flukt kom de til Kronstadt ved de karpatiske fjellene. Det var tidligere enn de hadde planlagt. Guiden fant de ikke hjemme.

I flere dager måtte de gjemme seg i skogen. Det hadde ikke mye mat, men verre enn det: En av disse dagene var en katolsk helligdag og mange benyttet den til å gå turer i skogene. Plutselig oppdaget en jeger dem bak buskene.

'Dere er alle forrådt', sa han, 'lik en fugl har dere blitt fanget i nettet'.

Selv om de troende tryglet ham om ikke å avsløre dem, skyndte han seg tilbake til byen og de visste han han straks ville oppsøke politiet. Kvinnene og barna begynte å gråte. Selv mennene ble grepet av frykt, men Andreas Wurtz oppmuntret dem: 'Hvorfor har vi så liten tro på Gud?', spurte han: 'Hvorfor slutter vi med å sette vår lit til Ham? Hvis Gud tillater at vi faller i fiendens hender så vil vi akseptere dette med tålmodighet. Han vil ikke la noe skje oss som ikke er til vårt beste. Så hvorfor så mye gråt og klage?'

(fortsettes)