Om vårt hovmod og Guds nærvær

'En ettermiddag, gikk jeg for å se fader Paisios (1924-1994). I løpet av disse dagene, ble jeg som besatt av en visst hovmod som ble avledet fra mangelen på varme i mitt stakkars bønneliv. Da jeg begynte å styre min hemningsløs sinn, begynte jeg å se ting mer klart. Men nå har jeg ikke en ydmyk holdning, og trodde derfor at jeg jeg hadde nådd en viss åndelig tilstand og jeg ble begynte å skryte av det.

Jeg gikk for å se denne åndelige veilederen for å betro meg til ham mine tanker, som ble gjennomsyret av den følelse av hovmod jeg nettopp beskrev. Fader Paisios lyttet til meg og uten å si noe spesielt, begynte å fortelle meg følgende historie:

- I går besøkte en munk meg og fortalte meg noe som fikk meg til å huske den hendelsen jeg skal fortelle deg.

En natt, var jeg i min celle på Katounakia og ba Jesusbønnen og gradvis ble jeg helt inntatt av en himmelsk glede. Samtidig ble cellen min som lå i mørket bare opplyst av den skjelvende flammen fra et stearinlys, fylt med en vakkert hvit-blått lys. I begynnelsen, var lyset veldig sterkt. Jeg følte at mine øyne var også "bli sterkere" for å tåle denne gløden. Det var 'det uskapte lyset!' Jeg oppholdt meg cellen min i mange timer, og mister følelsen av alle jordnære ting, og levde i en åndelig verden, svært forskjellig fra denne.

Mens jeg var i denne tilstanden av 'det uskapte lyset' og av himmelske opplevelser, mistet jeg all følelse av tid.

På ett punkt begynte 'det uskapte lyset' å bli gradvis borte, og jeg var tilbake til min gamle tilstand av å være. Jeg begynte å føle meg sulten, så jeg tok et stykke brød å spise. Deretter var jeg tørst og hadde litt vann å drikke. Jeg begynte å bli sliten og jeg trengte å sitte ned og få litt hvile. Jeg følte meg som et dyr, og jeg beklaget meg selv for det. Endringen fra en situasjon tilbake til den andre fødte en naturlig ydmykhet. Etter å ha opplevd forskjellen mellom den åndelige tilstand jeg ble funnet i og mine jordiske behov, var det ingenting igjen for meg, uten å forakte og klandre meg selv for det.

Lenger ned fra der hvor cellen min var, var en annen munk bosatt. Jeg sto utenfor og hadde inntrykk av det var fortsatt natt med fullmåne. Jeg gikk ut og spurte ham:

-Hva Er klokka? Det virker som daggryet ennå ikke har kommet.

Munken så forbauset og spurte meg:
- Hva sa du, fader Paisios? Jeg forstår ikke.

Først da skjønte jeg hva som hadde skjedd. Det var ti om morgenen. Jeg trodde det jeg hadde sett var solen. 'Den uskapte lyset' at det så ut som var så ut som dagslys og solen så ut som en natt med fullmåne. Forskjellen mellom lyset fra solen og 'det uskapte lyset' var som den mellom natt og dag.

Når fader Paisios avsluttet sin historie, ba han meg å gå, da det var andre mennesker som venter på å se ham. Jeg gjorde min vei tilbake til cellen min og innså den tilstanden av hovmod jeg var i'.

Oversatt fra Facebook siden til Elder Paisios)