Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet, hadde i søndagsutgaven av Aftenposten, en meget interessant artikkel om situasjonen i Den norske kirke. Han skriver:
"Det foregår en mer eller mindre stillferdig utmarsj av Den norske Kirke. Mange av dem som går ut, er aktive kristne. De som blir igjen, setter sjelden sine ben i menigheten."
Jeg er enig med Ottosen. Det er oppsiktsvekkende det som nå skjer. Medlemmer av Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet, har historisk og tradisjonelt vært lojale overfor Den norske kirke når det gjelder medlemsskap. Men så skjer det noe. Tydelige læreavvik hos flere av biskopene fører til at aktive kristne ikke lenger kjenner at de har noen plass i Den norske kirkes menigheter. For bare to uker siden sa et overveldende flertall av delegatene på Misjonssambandets rådsmøte at de ønsket at organisasjonen skulle opprette et eget kirkesamfunn. Det gjenstår å se, men alt tyder på at Indremisjonsforbundet, vil fatte tilsvarende vedtak om noen få uker.
Ottosen skriver:
"Det er vanskelig å vite hvor mange mennesker som kommer til å forlate Den norske kirke hvis det opprettes nye trossamfunn i regi av bedehusorganisasjonene. Antageligvis dreier det seg om flere tusen. Selv om tallet er lite i forhold til det totale medlemsskapet i Den norske kirke, er det et poeng å huske at vi snakker om aktive kristne. Dette er mennesker som ønsker å være kirkelig engasjert. Så langt er det også mye som tyder på at tendensen vil forsterkes. Frustrasjonen overfor bibelkritisk teologi innenfor Den norske kirke er stor. Homofilidebatten er for mange et symptom på et kirkelig ståsted der Bibelen ikke får lov å avgjøre aktuelle spørsmål. Selv om mediene stadig forteller om prester og biskoper som skifter syn, og sier ja til homofilt samliv, krever det ikke store profetiske evner å fastslå at tusenvis ikke vil endre syn. Mange i Den norske kirke bygger sitt ståsted på en overbevisning om at Bibelens veiledning i spørsmålet gjelder til alle tider."
I sin kronikk skriver også Ottosen om de som melder overgang til de ulike lutherske frikirkene, som Det evangeliske lutherske kirkesamfunn (DELK) og Den evangelisk lutherske frikirke. Han nevner også opprettelsen av Den nordisk katolske kirke i 1999. Omkring 10 prester med bakgrunn fra Den norske kirke tilhører idag dette kirkesamfunnet. Ottosen skriver også om Den norske kirke i eksil med biskop Børre Knudsen i bresjen, og han nevner også de som blir medlem av Den romersk-katolske kirke, med Arnfinn Haram som kanskje det mest toneangivende eksemplet på en prest med bakgrunn fra Den norske kirke.
Men Ottosen glemmer de som blir ortodokse. Det finnes mange eksempler på både prester og lekfolk med bakgrunn i Den norske kirke, som er blitt en del av Den ortodokse kirke i Norge.
Så spør Ottosen om det er noen av kirkens ledelse eller de politiske myndighetene som bekymrer seg for denne utviklingen, og svaret hans er nei. Det sier jo i grunnen sitt. Det som kan skje i årene fremover er at det vil finnes en kirke i Norge, uten kristne! Jo, du vil ha de som ønsker livsritualene - dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse, utført av en seremonimaker. Medlemmene vil også dukke opp på julaften, og ved enkelte konserter, men de vil mest sannsynlig utebli fra søndagens gudstjenester. I dag er situasjonen den at i mange små bygdesamfunn er det noen få som møter opp på søndag. Det er de aktive kristne, de som tilhører en eller annen luthersk organisasjon. Når de får sine egne kirker, eller bedehuset omgjøres til kirke, vil de ikke lenger møte opp. Hvem skal presten da preke til? De som søker kirken de få gangene i livet de trenger en eller annen kirkelig handling! Det blir ikke mye spennende menighetsliv ut av dette.
8 kommentarer:
Det er en veldig interessant utvikling vi står overfor de nærmeste årene. Får vi en "på lissom" kirke, et statens religionsvesen - vi ser allerede konturene av det nå, hvor prestene blir seremonimestere for dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser? Hvor kun de i statens øyne "rette" prester kan kalles til tjensete. Aller helst de som lever i homofilt partnerskap. De prestene som er populære i folket, og taler slik at de ikke støter noen. Jeg registrer at visse liberalere finner plass i kirken nå. Den er vel passe tilpasset og ribbet for bibelsk standard da, slik at de kan leve som de vil uten å bry seg om hva Bibelen sier.
Jan Roger
Vi har slekt på vestlandet i ei lita bygd. Det er få aktive kristne der. De få som er det går på bedehuset. Når det er gudstjeneste i kirken, går de dit. Om valget står mellon kirken og bedehuset, velger de nok bedehuset. Det er der de får åndelig føde. Om bedehuset blir kirke, og de får del i nattverden der, har de ikke mye å gjøre lenger i kirken. Ikke med de prestene som har vært prester i den vestlandsbygda de siste årene. De forkynner knapt nok fra Bibelen.
Jeg synes Espen Ottosen er en modig og klok mann.
Med den utviklingen vi ser i Den norske kirke, trenger vi en sterk luthersk bekjennelseskirke i Norge. Vi har et godt utgangspunkt med Frikirken, men vi trenger kanskje en samling av alle disse lutherske frikirkene i en stor?
Eg meiner at me må finna tilbake til oldkyrkja, og samlast der.
Du skriv, kjære Bjørn Olav, at Ottosen gløymer dei ortodokse, men han nevner faktisk dei nordisk-katolske, og på tross av namnet reknar dei seg faktisk for ortodokse. Eg besøkte dei i går. Fantastisk kyrkjelyd! Mvh. Øystein
Det har jeg ikke vanskeligheter med å tro, Øystein! Nå vet jeg ikke hvilken av Den nordisk katolske kirkes menigheter du har besøkt, men jeg er så takknemlig for de folkene der! Blant dem har jeg opplevd Kristus! Så nær, så opphøyet, og med en hengivelse i tilbedelse som få andre steder jeg har vært.
Ja, jeg tror veien er gitt. Tilbake til kildene. Der er vannet renest.
En pensjonist fra Oslo har fått et leserbrev på trykk i Aftenposten i dag som er ganke tidstypisk.
Mannen som ikke er noen aktiv kirkegjenger skriver at han håper det ikke er lenge før Misjonssambandet og Indremisjonsforbundet skiller lag med Den norske kirke:
"Da får bo kanskje en kristen kirke i Norge, som er basert på Kristi lære og ord, og ikke på det tilfeldige brevskrivere hevdet ut ifra hva som passet dem og deres gruppe best, for nesten 2000 år siden, og som i ettertid etter avstemniner på diverse kirkemøter er blitt sannheter. Eller hva organisasjonslederne tolker som den rette tro."
Hva er så da den rette tro for denne mannen?
"Mens Kristi lære er basert på èn ting: Kjærlighet ...."
Pensjonisten er et typisk eksempel på hjemmesnekret tro, hvor Bibelen ikke betyr noe som helst. Han kan ikke ha lest noe av det Jesus sier om etterfølgelse, synd, syndsbekjennelse.
Konklusjonen hans er:
"Jeg håper vi får en kirke som bygger så sterkt på Kristi ord, at den ikke støter noen bort ..."
Men Jesus satte skille mellom mennesker allerede mens Han vandret her nede på jord. Og den bibelske menigheten består av mennesker som har funnet Jesus som sin Frelser og Herre,og har vendt seg bort fra sin synd.
Vegen er smal,desverre.
Ordet er det sikreste vi har.
Går kirken vekk i fra ordet,får vi oppsøke ordet,der det blir forkynt som det står.
Legg inn en kommentar