lørdag, juli 06, 2013

Et lite jubileum på dagen for Jan Hus

I dag er det nøyaktig to år siden jeg ble tatt opp som medlem av Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka Säby. Det skjedde på minnedagen for Jan Hus, og for meg personlig fikk det stor betydning.

Jan Hus har vært et forbilde for meg. Han valgte å tale Rom midt imot! Det var et stort og djupt forfall i store deler av presteskapet på denne tiden. Djupt rotfestet i Bibelen rettet Jan Hus en skarp kritikk mot kirkens korrupte lederskap, og engasjerte seg samtidig i forkynnelse og åndelig veiledning for at de troende skulle søke et fordjupet fellesskap med Jesus gjennom personlig lesning av Bibelen. Paven utelukket ham fra kirken, og 6.juli 1412 ble han dømt til å brennes levende på et bål. Jan Hus var en av forløperne til den svært nødvendige Reformasjonen.

Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby har eksistert siden 1996. I mange år var jeg såkalt novise, før jeg valgte å ta skrittet fullt ut og bli medlem. Det har jeg ikke angret på. Her har jeg funnet venner som kjenner det samme kallet til bønn, stillhet og etterfølgelse av Kristus.

I sin bok "Duften av de hellige" skriver preses for kommuniteten i Bjärka Säby, Peter Halldorf:

'Spørsmålet må i dag stilles i fullt alvor: Kommer kristendommen til å overleve det enogtyvende århundre i vår vesterlandske kultur med den nedmonteringen som pågår? Risikoen er overhengende forat Europa går den samme skjebne i møte som store deler av Nord-Afrika og Tyrkia, områder der kirken engang blomstret og sydet av liv, men der det ikke lenger eksisterer noe kristent nærvær. Det som kunne snu utviklingen, er at et livskraftig monastisk liv kommer tilbake, og gjør tilgjengelig de åndelige kilder som bryter fram gjennom slike fellesskap. Når sentrifugalkreftene stadig voldsommere slynger oss mot overflate og periferi klarer vi oss ikke uten miljøer som hjelper oss, som enkeltpersoner og menigheter, til å holde sekulariseringen stangen. Etter sekler i dvale holder det monastiske liv nå på å komme tilbake til og med i protestantisk tradisjon. Det gir seg uttrykk i en mangfoldighet av kommuniteter, både i byer og på avsides steder. Disse kan ha ulike oppgaver i kirken, men i forgrunnen står alltid et kontemplativt liv. Et liv i Guds hjerte er forutsetningen for et troverdig kristent vitnesbyrd'. (Peter Halldorf: Duften av de hellige. Luther forlag 2008, side 117-118)
Jeg tror Peter Halldorf har rett. Redningen for kirken finnes i å vende tilbake til kildene, til røttene, til den urkristne og den tidlige kirken måte å leve på: med Bibelen, med bønnen, med kontemplasjonen.

Bildet av Peter Halldorf og meg er tatt på Bjärka Säby etter at jeg var tatt opp som medlem av kommniteten. Foto: May Sissel Hansen (C)

3 kommentarer:

Anonym sa...

Bildet minner meg om en kategori fra Stevneguiden: Gjett hvilken!

Over­ras­ken­de ofte voks­ne menn med skjegg som sver­mer for li­tur­gi, spi­ri­tua­li­tet og snurrepi­pe­ri­er. Si­te­rer gjer­ne kirke­fed­re, ber i tide­bøn­ner og flør­ter med tan­ken om å bare gi opp og kon­ver­te­re til ka­to­li­sis­men. Har tro på at ung­dom egent­lig leng­ter etter en mer in­der­lig ån­de­lig­het pre­get av still­het, tide­bøn­ner og øku­me­nikk. Lever i spen­nin­gen mel­lom as­ke­tis­ke idea­ler og sin hang til ny­tel­se av ska­per­ver­kets gle­der.

Bjørn Olav sa...

Jeg fløter ikke med katolisismen, har ingen planer om å konvertere. Derimot lengter jeg etter med dybde og autensitet i våre sammenhenger. For meg betyr tidebønner og stillhet en måte å leve på som bringer meg nærmere Jesus.

Bjørn Olav sa...

PS. Ellers setter jeg pris på at folk skriver innlegg med navn. Samtalene blir bedre da.