Men vi ber også om at vi skal kunne ta et steg videre. Drømmen er å se en liten kommunitet vokse frem. Et fellesskap for tidebønn, samtale, forbønn, måltider. Hvor man kan leve med i en rytme.
Ikke ulikt den kommuniteten som Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet) er leder for, som er en del av den såkalte nymonastiske bevegelsen. Det er denne bevegelsen jeg kjenner størst slektskap til, en bevegelse som henter inspirasjon fra Bergprekenen, urkirken, ørkenfedrene, den keltiske spiritualiteten, og som setter dette inn i en sammenheng hvor man også er opptatt av samtidens urett og ufred, og arbeider for rettferd og fred for verdens undertrykte og fattige.
Jonathan Wilson-Hartgrove har sammen med sin lille familie åpnet deres hjem for vanskeligstilte. Hos dem er døren alltid åpen for de som banker på. De har slått seg ned i Durham i North Carolina, hvor de grunnla Rutba House, som kommuniteten heter. Navnet har den fått etter at opphold i Irak, hvor de sammen med andre fredsaktivister måtte komme seg ut før krigen brøt ut, og hvor noen av dem ble skadet. De tilskadekomne ble hjulpet av leger i Rutba og ble vist en gjestfrihet der som de ikke har klart å glemme. Jonathan Wilson-Hartrove er også assisterende pastor for St.John's Missionary Baptist Church, en altoverveiende svart baptistmenighet, hvor han som hvit forsøker å bygge bro mellom ulike etniske grupper. Han er forfatter av en rekke bøker om radial Kristus-etterfølgelse. Den siste boka: 'Strangers at my door', handler om livet i kommuniteten, hvor de lærer seg til å se Kristus i uventede gjester! Noen av de som bor hos familien Wilson-Hartgrove er mennesker som sliter med psykiske lidelser, en tidligere narkoman, og en tidligere selger av narkotiske stoffer!
Jonathan Wilson-Hartgrove har klart å hente inspirasjon fra ørkenfedrene, fra benediktinsk spiritualitet, fra den monastiske bevegelsen, samtidig som han er baptist. Det er en interessant kombinasjon, som jeg selv kjenner et djupt slektskap til.
Slike kommuniteter må vokse fram ved at mennesker som bærer på samme lengsel finner hverandre. Min bønn er at det må skje mange steder i Norge. Vi trenger eksempler på Kristus-liv levd ut i hverdagene. Ikke bare komme sammen til gudstjenester, som er godt i seg selv, men fellesskap hvor livet leves ut sammen, som Kristi kropp.
Jeg ser for meg ulike slags kommuniteter, som dekker ulike behov og møter ulike utfordringer i de lokale stedene der de oppstår, men som har noen særtrekk, hvor tidebønn, bibellesning og måltidsfellesskap er viktige ingredienser.
Denne lengselen har jeg båret på i mange år nå, og jeg ber om at det må lykkes for oss å se dette realisert. Tenk om det kunne skje i 2014. Vil du stå sammen med oss å be om det?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar