Må menneskeheten prydes av Guddommens avtrykk

7. januar feirer våre ortodokse venner jul. I den forbindelse har erkebiskop Gabriel (bildet), som er eksark for den økumeniske patriarken, sendt ut en julehilsen. Siden vi fortsatt feirer jul tar jeg den med på bloggen her. Den har et innhold som burde være til oppbyggelse for enhver kristen!

”I dag har det guddommelige blitt prentet inn i det menneskelige. Må da menneskeheten prydes av Guddommens avtrykk!” (Hl. Efraim Syreren)

Kjære brødre og søstre i Kristus!

Da Kristus ble født i Betlehem, viste Han oss veien til Guds Rike. Skaperen viste sitt ydmyke, saktmodige og kjærlighetsfulle hjerte! Han ønsket at vår glede skulle være fullkommen, slik engelen sa til hyrdene:: ”Jeg forkynner dere en stor glede som skal være for alt folket: Dere er i dag en Frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad” (Luk 2, 10-11). Og sannelig, denne fødsel fremkaller en følelse av uendelig glede i oss og en dyp fred. ”Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden, blant menneskene god vilje” (Luk 2, 14). Vårt hjerte fylles med glede over å skulle bli menneskelig bolig for den guddommelige kjærlighet!

I lang tid ventet Israels folk på frelsen fra Gud. I tålmodighet og smerte, i forvisning og bitre erfaringer levde håpet om Messias' komme i det enkelte menneskes hjerte. Profetene forkynte stadig om Rikets komme og om Kongen og befrieren! Men hvordan er dette blir virkelighet i dag? Hva er det vi ser?

De kongelige palasser er stadig mer utilgjengelige, omgitt av murer og voktere, og denne verdens mektige menn forblir utilgjengelige. Men på denne dag ble den enkle krybben en tilflukt for Kongenes Konge, og i stedet for voktere er det bare noen dyr som står på vakt for Ham og varmer det guddommelige Barnet med sin egen varme… Den himmelske gave ble tilgjengelig for alle: englene og stjernen viser oss små og store veien til verdens Frelser, og Han ser på sine besøkende med et lite barns enkle blikk. Slik ble frelsen gitt til verden. Som Matta el Maskine (1919-2006) sa: ”Løft det lille Kristusbarnet opp i dine armer og fornem hvor lett dette Riket er, uansett hvor tung Hans byrde er”.

Hvordan skal vi forstå denne hendelsen i dag? Hvordan kan vi leve med dette daglig? Den liturgiske feiringen er ikke bare en from ihukommelse, det er en helt konkret realitet som overstiger tiden og bringer hver og en av oss frelsen.

Da jødene gikk til det lovede land, ble de hindret av den menneskelige svakhet – både deres egen og andre folkeslags. Samvittighetens oppløsning gjorde dem motløse, folkets eldste utholdt ikke dette, og folket gjorde opprør eller reiste seg sine egne avguder, og falt på nytt i hedenskap. Alt dette førte til lidelse, frykt, angst og håpløshet. ”De fór vill i ørkenen, i et uveisomt øde” (Ps 107,4).

Dette er en pålitelig beskrivelse også for oss i dag: mennesket er alltid svakt, fordervet og nedrig. Samvittighetens retningslinjer svekkes, vanæren brer seg … Da ropte de på Herren i sin angst; av deres trengsler utfridde Han dem…” (Ps 17, 6).

I dag kaller også vi på Herren og sender opp våre ustanselige bønner: ”Hellige Gud, hellige Sterke, hellige Udødelige, forbarm Deg over oss!” Men er vi tilstrekkelig oppmerksomme på vår egen bønn som vi gjentar i gudstjenestene våre? Eller har vi trengt tilstrekkelig dypt inn i vårt ”Herre, forbarme Deg”? Gir vårt hjerte ekko av menneskehetens smerteskrik, den menneskehet vi selv er ontologisk knyttet til? Og nettopp slik må enhver kristen leve, og gjennom å handle slik, få ta imot Guds frelsende ord som svar.

Ja, i sannhet! Frelsen er åpenbart for verden! Kjærligheten er gitt enhver! De som er fattige i ånden og ydmyke av hjertet og kaller på Herren Gud, de blir hørt. Vi har steget ut av dødens mørke, foran oss har Guds Rikes porter blitt åpnet, ja mer enn det, slik Kristus sier til oss: ”Guds Rike er innen i dere!” Hvordan er det mulig? Det er enkelt å forstå ettersom Guds Rike er Herren selv, og ”Gud ble menneske, for at mennesket skal bli gud” (hl. Athanasios av Alexandria). Ved Guds enbårne Sønn og Ords menneskevordelse fikk vårt kjød romme Guds Rike og slik ble det guddommeliggjort!

Barnet som ble født i en grottestall, er ”Verdens Fyrste” (Es. 9, 6). Liksom hyrdene og vismennene kan også vi nærme oss Ham, Hvis fødsel vi ærer i dag, og vi kan falle ned for Hans herlige føtter og la vårt armod, vår lidelse, våre tårer bli til gull, røkelse og myrra for det nyfødte Barnet… Og som svar mottar vi miskunnhetens uvurderlige gave så vi kan få del i den guddommelige kjærlighet. Og dette er ikke bare en hendelse som skjedde for to tusen år siden: veien til frelsen er stadig åpen for oss og hver eneste dag kan Herren tørke bort våre tårer, hver en time kan vi høre Hans ord: ”Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og Jeg vil gi dere hvile” (Matt 11,28).

Brødre og søstre! La oss ta Jesusbarnet i våre armer, og vi vil bli trøstet av den guddommelige kjærlighet og i den guddommelige kjærlighet! Og la oss si sammen med den gamle Simeon, som også holdt Kristusbarnet i sine armer: ”Nå lar Du Din tjener fare herfra i fred, o Herre, etter Ditt ord, for mine øyne har sett Din frelse, som Du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbarelse for hedningene og en herlighet for Ditt folk, Israel” (Luk 2, 29-32).

Måtte Frelseren Jesus Kristus, Han som i dag ble født i legemet, bli gleden for oss alle! Og måtte Han sende ned til oss Frelsens miskunn! Amen.

Gabriel Erkebiskop av Komana,Eksark for den økumeniske patriark

(Fra nettsiden til Hellige Nikolai Ortodokse menighet)

Noen tanker innfor det nye året

Ute er det minus 20 kalde grader. Typisk for siste dagen i det gamle året her hvor vi bor. Jeg har fyrt opp i ovnen, og kjenner varmen brer seg i rommet. Det er stille. Huset sover fortsatt. Jeg elsker de stille morgenene. Mulighetene den gir til stille refleksjon. De siste dagene har jeg tenkt mye på det som har skjedd dette året som snart er historie. Jeg har veldig mye å takke for, og en del jeg undres over. Det har vært tøffe dager med sykdom. Jeg er glad jeg har klart å gjennomføre en del av de møtene og seminarene som har vært satt opp. Men kreftene har ikke strukket til for alt det jeg så gjerne skulle ha gjort. Flere ganger har jeg måtte kaste håndkleet inn. Det har vært vanskelig, fordi jeg vet at jeg har skuffet mennesker underveis. Året har gitt meg muligheten til å bli kjent med mange nye strålende mennesker, ikke minst gjennom virksomheten med bloggen. Mennesker jeg har fått en relasjon til, og som gjennom sine kommentarer, eposter, brev og telefoner har hjulpet meg videre, fått meg til å tenke igjennom ting for første gang, eller på nytt! Som har vært med på å endre meg. Dette takker jeg Gud for. Etter hvert som årene går ser man virkelig betydningen av vennskap. Jeg kjenner også på en djup takknemlighet for mange av de gudstjenestene vi har fått ta del i: fellesskapet med andre troende, brødet vi har brutt sammen, ærbødigheten innfor Den Hellige som vi har kjent på - sammen.

Mot slutten av dette året har jeg kjent at Herren har talt om tilbedelse. Da jeg så dette bildet første gangen - som jeg gjengir på bloggen i sammenheng med denne artikkelen - kjente jeg at dette er bildet som viser det jeg kjenner meg kallet til i 2009.

Ord for 2009 for mitt vedkommende er ordene ærefrykt, ærbødighet, tilbedelse. For den tre ganger hellige Gud.

Da tenker jeg nødvendigvis ikke på ekstatiske lovsangsmøter, - vi må gjerne berøres følelsesmessig, så det er ikke det, men jeg tenker på to ting:

* Den knelende, overgitte, stille tilbedelsen innfor Gud.

* Tilbedelsen sammen med de andre hellige, gjennom liturgien.

Disse to tingene kjenner jeg meg dratt imot innenfor 2009. Det betyr at jeg må endre fokus for noe av det jeg planlegger. Det betyr blant annet tider med tilbaketrukkethet. Slikt må det ryddes plass for i kalenderen!

Dette er det jeg kjenner for mitt eget vedkommende. Det behøver ikke være slik at Gud kaller deg til det samme. Vi har ulike kall, og ulike tjenester. Men jeg vil innvie meg på nytt til dette. Det betyr at også bloggen i året som kommer vil gjenspeile det i form av artikler og refeksjoner rundt det som har med tilbedelse, lovsang og takksigelse å gjøre.

Vi skal snart knele for Lammet i himmelen, og vi skal stå for Guds trone og tilbe. Det er klart at det blir ganske annerledes enn det vi opplever nå.

Men vi kan få en forsmak hernede.

Jeg ber om at vi alle skal gripes av en større ærbødighet og ærefrykt for Gud og i møte med det hellige i 2009. Jeg ønsker oss bort fra det overfladiske, det lettvinte (i negativ betydning), og at vi går djupere, blir mer ærlige, mer tørste og lengtende. Jeg ber om at vi alle må få del i den første kjærligheten til Jesus. Skjenker Ånden oss den vil mye bli forandret i våre liv.

Med bønn om Guds rike velsignelse i 2009.

Jeg overgir min kropp og sjel til Deg i natt

Senere i dag skal jeg publisere en artikkel som jeg har skrevet med tanke på det nye året. Det er blitt natt og jeg ber denne bønnen før jeg tegner meg med det hellige korsets tegn, og legger meg til å sove:

I Faderens navn, Han som gir hvile. I Sønnens navn, Han som gir ro. I Åndens navn, Han som gir fred, måtte vi få være ett med Gud.

Gud, jeg overgir min kropp og min sjel i Din varetekt i natt, du Far, som hjelper svake pilegrimer på vandring, Du som råder over himmel og jord.

Kristus, jeg overgir min kropp og min sjel til Deg, så Du kan føre meg gjennom denne natten, du Sønn, som er i verdens tårer og sår, måtte Ditt kors være mitt skjold i natt.

Ånd, jeg overgir min kropp og min sjel til Ditt gode lys i natt, Du gode ledsager og venn, mitt hjertes evige varme.

(Ray Simpson, anglikansk prest og leder for Aidan- og Hildakommuniteten på Lindisfarne)

Slaget ved Harmageddon, del 4

Om du ikke har lest de tre foregående artikler, les disse først for sammenhengens skyld.

Av pastor W.A Criswell

Midt i denne fryktelige og ubeskrivelige krig blir himmelen åpnet, og Guds Sønn blir synlig. Slik beskrives Han:

"Hans øyne er som ildsluer (brennende ild, som kunne trenge inn i menneskesjelens dypeste mørke), og på sitt hode har han mange kroner." Man kunne faktisk holde en hel preken om kronene som så formålstjenelig er plasset på Guds Sønns hode. Dernest leser vi: ".... han har et navn skrevet som ingen kjenner uten han selv." Dette sikter til Hans egentlige guddommelige vesen og det uutsigelige og ukjente Gudsnavnet. Intet menneske kan kjenne Gud fullt ut. Begrenset som vi er. jordiske som vi er, så er Guds guddommelighet noe vi ikke kan fatte. Det er Herren Gud selv som kommer, for Jesus Kristus er universets Gud.

Vi skal nå betrakte guddommen i himmelen. Forestill deg ikke at vi skal få se Gud nr 1 og Gud nr 2 og Gud nr 3. Nei, det er èn stor Herre Gud. Vi kjenner Ham som vår Far, vi kjenner Ham som vår Frelser og vi kjenner Ham som Den Hellige Ånd i våre hjerter. Det er èn Gud, og dette er den store Gud som i Det gamle testamente kalles Jahve og etter inkarnasjonen i Det nye testamente kalles Jesus, himmelens fyrste, som nå skal komme. "Og han er kledd i en drakt som er dyppet i blod (det er hans fienders blod) ... og han trår vinpressen med Guds, Den Allmektiges, strenge vredes vin (mot siden fiender)."

Vi leser på nytt: "og det navn han har fått, er Guds ord." Dette er navnet som det går han å uttale, som går an å meddele, dette er navnet som vi dødelige har lært å kjenne Ham ved. "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud." (Joh 1,1) "Og Ordet ble kjød og tok bolig i blant oss, og vi så hans herlighet - en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin far - full av nåde og sannhet." Dette er "Guds ord", Herren Jesus Kristus.

Igjen så leser vi: "Og av hans munn går det ut et skarpt sverd, for at han med det skal slå hedningene." Han behøver ikke slå. Han taler, og det skjer. Det er ubegrensede krefter i stemmen Hans. I Hans fornedrelsesdager, for eksempel da Han var forbannet og forfulgt av mennesker, kom onde mennesker for å fengsle Ham. Herren spurte: Hvem leter dere etter? De svarte: Jesus fra Nasaret. Han sa: Det er meg. Da falt de til jorden alle sammen. Ikke engang i denne tid, da Han hadde antatt menneskeskikkelse, kunne romernes bevæpnede soldater eller templets rådsherrer motstå Hans nærhet. Når det var slik da, tenk da hvordan det skal bli når Han kommer i herlighet og sammen med hele himmelens hærskare! For en makt, for en styrke. Den scenen kan ikke beskrives.

(fortsettes)

Eg høyrde dåm av Jesu røyst

Hilde Svela synger en sang av Horatius Bonar, født for 200 år siden i år, den 19. desember for å være nøyaktig, på cd-platen "Tidevann", som jeg har omtalt tidligere på bloggen. Horatius Bonar kom fra en presteslekt som hadde tjent Church of Scotland i tilsammen 364 år! Sangen er vakkert oversatt av pastor Jan Gossner i Kristiansand Frikirke. Innholdet gjør noe med meg. Kjenner jeg dras mot Kristus! Jeg vil gjerne få dele det med bloggens lesere:

Eg høyrde dåm av Jesu røyst: 'Kom vandrar, trøytt og arm. Legg børa av og hovudet til kvile på min barm.' Eg kom til Jesus som eg var, motlaus, trøytt eg bad. Eg fann i han min kvilestad og han har gjort meg glad.

Eg høyrde dåm av Jesu røyst: 'Sjå, fritt er det eg gjev. Drikk livsens vatn, tørste sjel kom bøyg deg, drikk og lev.' Eg kom til Jesus og eg drakk djupt av livsens flod. Mi tørst er sløkt, mi sjel er kveikt Hans nåde gjer meg god.

Eg høyrde dåm av Jesu røyst: 'Eg har gitt verda ljos. Sjå opp til meg til meg til mørkret kverv, din livsbåt har fått los!' Eg kom til Jesus og eg fann mi sol og stjerne der. Og i det ljoset vandrar eg til ferda ender her.

Slaget ved Harmageddon, del 3

For sammenhengens skyld vennligst les del 1 og 2 før du leser denne:

Av pastor W.A Criswell

I Esekiel 38 og 39 leser vi om den samme store ødeleggelsen. I Daniel 2,7, 9 og 11 henvises det til det samme. Vi møter emnet på nytt i Joel tredje kapittel:

"Rop dette ut blant hedningefolkene: Rust dere til hellig krig! Kall på krigsheltene! La alle stridsmenn stige fram og dra ut! Smi plogskjærene om til sverd og vingårdsknivene til spyd! Han som er veik, skal si: Jeg er helt! Skynd dere og kom, alle hedningefolk fra alle kanter, samle dere! .. Hedningefolkene skal våkne opp og dra til Josjafats dal. For der vil jeg sitte og dømme alle hedningefolk fra alle kanter... Sol og måne sortner, og stjernene slutter å skinne." (Joel 3,14flg)

Så har vi naturligvis også Sakarja 14,1-2 og 4-5:

"Se, det kommer en Herrens dag ... for jeg vil samle alle hedningefolk til krig mot Jerusalem ... på den dag skal hans føtter stå på Oljeberget ... da skal Herren min Gud komme, og alle hellige med deg, min Gud."

Profetene sier alle sammen at jordens armeer skal samle seg i Israel. De skal samle seg fra jordens ene ende til den andre. Kongene fra nord kommer dit, det er Russland. Kongene fra vest kommer, det er lederne for nasjonene i det forente Europa, USA tilhører også den vestlige halvkule og kommer derfor til å identifisere seg med Europa. Kongene fra Øst skal også komme. En av deres armeer (Åp 9,16) teller 200 millioner mann. Kongene fra syd kommer. Det er Afrika og alle nasjonene på dette veldige kontinentet. Disse hærene setter kursen mot Israel. Fiender kommer fra alle kanter. Det blir en krig for å utrydde Israel. Det blir en krig der nasjonene står imot en eneste nasjon, og det blir en krig mot Gud.

Samlingen av disse veldige hærskarene skal finne sted ved Harmageddon. Harmageddon er verdens slagmark. Her kjempet Barak og Debora mot Sisera. Her kjempet Gideon mot midianittene. Her ble Saul slått av filisterne. Her ble Akasja slått av Jehus hærer. Her slo Farao Neko den gode kongen Josias. Her sørget Jeremia over Josias' hærers tap. Siden har hver kamp som er blitt utkjempet her, enten det var drusere, tyrkere eller Napoleons hærer, vært forløpere til Guds, Den Allmektiges store krig.

(fortsettes)

Billy Graham blir medlem av baptistmenighet i South Carolina

I forbindelse med søndagens gudstjeneste kunne pastoren for First Baptist Church i Spartanburg i South Carolina, Don Wilton, fortelle den gudstjenestefeirende forsamlingen at den 90 årige verdensevangelisten Billy Graham hadde overført sitt medlemskap fra First Baptist Church i Dallas Texas til dem. Kunngjøringen ble mottatt med stor glede. Billy Graham har lenge vært medlem av First Baptist Church i Dallas i mange år, og var en stor beundrer av W.A Criswells solide bibelundervisning. Men på selve julaften fortalte han pastor Don Wilton, som er blitt en god venn av Billy Graham, at han anså Wilton for å være hans pastor og ønsket å stå tilsluttet menigheten i Spartanburg. Denne menigheten, som også er en del av Sørstatsbaptistene, har opplevd stor vekst de siste årene. Den overfører gudstjenestene sine via TV, og Billy Graham som nå på grunn av høy alder og svekket helse, ikke har mulighet til å reise mye følger disse gudstjenestene fra sitt hjem. First Baptist Church i Spartanburg teller 6500 medlemmer. Jeg kommer tilbake med en presentasjon av menigheten senere.

Hvordan vi fikk vårt Nye testamente

Det pågår en interessant meningsutveksling annet sted på bloggen om Skriftens kanon. En av Norges fremste eksperter på den tidlige kirkens historie, professor dr. theol Oskar Skarsaune (bildet), har skrevet en særdeles interessant artikkel om Det nye testamentes tekst og kanon. Teksten er så vidt jeg har brakt på det rene skrevet i forbindelse med Det Norske Bibelselskaps nye reviderte oversettelse av Det nye testamente. Fordi temaet er så interessant og viktig for vår forståelse av Den Hellige Skrifts betydning, gjengir jeg artikkelen her. La deg ikke avskrekke av lengden. Dette er nyttig lærdom:

Ordet kánon er et lånord på gresk, det kommer opprinnelig fra de semittiske språkene. Den opprinnelige betydningen er: et stivt sivrør. Et slikt kunne man blant annet bruke som målestokk og linjal. Fra denne konkrete betydningen kommer den mer overførte: målestokk, rettesnor, norm.

Når man allerede i oldkirken omtalte Det nye testamentes bøker som kanoniske, betydde dette at de fremfor andre bøker var autoritative og retningsgivende. Dette ga seg konkret det utslag at man satte dem på linje med de gammeltestamentlige bøkene, som både jøder og kristne i utgangspunktet regnet som Guds eget ord.

Det var denne status kanoniseringsprosessen handlet om. Den handlet ikke om hvilke bøker man kunne lese, og hvilke ikke. Den handlet heller ikke om hvilke bøker som skulle tas vare på, og hvilke som skulle ødelegges. Bøker i oldtiden var laget av skjørt materiale. Problemet var å bevare bøker gjennom stadig nye avskrifter, ikke å bli kvitt uønskede bøker. Det siste sørget naturen selv for, dersom avskrivningsprosessen stanset opp.

Så godt som alle bøker fra oldtiden som er bevart – unntatt Dødehavsrullene – er bevart fordi kirkelige avskrivere fant dem verdt å ta vare på: Platons dialoger, de greske tragediene, de antikke medisinernes bøker, filosofiske håndbøker, romerske historikere, osv.

Kanoniseringsprosessen handlet om noe annet. Den handlet om hvilke nye bøker som skulle få status på linje med de gamle hellige bøkene, de som utgjorde Skriften, jødenes bibel. At noen skulle våge å føye nye bøker til den gamle samlingen ville vært utenkelig, om det ikke var for den overbevisning som i begynnelsen av Hebreerbrevet beskrives slik: I tidligere tider talte Gud til fedrene våre gjennom profetene (Det gamle testamente), nå har han talt til oss ved Sønnen.

Det stod klart for de første kristne at Jesus talte og handlet med den samme autoritet som Gud selv i Det gamle testamente. Derfor måtte hans ord, og fortellingene om ham, tas vare på med den samme ærefrykt og respekt som man hadde til Det gamle testamentes fortellinger og dets gjengivelser av Guds ord ved profetene.

Jesus selv skrev ikke noe, så vidt vi vet. Men han valgte seg ut noen av disiplene, som han underviste særskilt, og som han betrodde budskapet sitt til. Han gav dem også fullmakt til å tale på hans vegne: ”Den som hører dere, hører meg” (Luk 10,16).

At en jødisk lærer på denne måten foretrakk den muntlige formidling fremfor det skrevne ord, var ikke uvanlig. Det var tvert imot en vanlig oppfatning at en tekst kan skades eller bli forfalsket, men en trofast disippel er garantien mot slikt.

Kretsen av de personer som hadde fulgt Jesus under hans offentlige virksomhet, og som han selv hadde gitt denne spesielle fullmakten, var kjernen i den gruppen av personer som etter Jesu død og oppstandelse førte hans budskap, og budskapet om ham, videre. Disse var kjent både som ”de tolv” og som ”utsendingene”, på gresk: apostlene. Denne siste betegnelsen kunne imidlertid også betegne en noe videre gruppe.

I den første tiden etter Jesu død og oppstandelse fikk kretsen av autoritative utsendinger også noen nye medlemmer. Jakob, Jesu bror, møtte den oppstandne, og var fra da av en fremtredende lederfigur i den tidlige menigheten. Jøden Saulus, også kjent som Paulus, var til å begynne med en fanatisk motstander av budskapet om Jesus, men snudde helt om og opplevde seg kalt til apostel da han møtte den oppstandne på vei til Damaskus. Og lederne i Jerusalem anerkjente Paulus’ apostolat: De var sendt til Israels tolv stammer, Paulus var sendt til hedningene.

De autoritetene som nå er nevnt, ble overraskende fort anerkjent i de ulike kristne menighetene som ble til i de fleste større byer rundt Middelhavet, og østover i Syria og Mesopotamia. Til å begynne med kan enkelte av disse lederfigurene ha hatt større betydning enn de andre, og dette varierte fra region til region. Men den generelle tendensen var at kirker og menigheter som påberopte seg å være grunnlagt av én apostel, etter hvert også anerkjente de andre apostlene som legitime og autoritative.

Da apostlene og deres nærmeste elever og medarbeidere var døde, ble det viktigere enn før å fastholde deres budskap gjennom det de hadde skrevet. Gradvis skifter fokuset fra muntlig tradisjon til skriftlig fastholdt formidling i bøker.

Dette er hovedprinsippet bak Det nye testamentes avgrensning: Man regnet skrifter av apostler eller deres nærmeste medarbeidere som kanoniske. Andre skrifter kunne være gode og nyttige å lese, eller de kunne være kjetterske og skadelige å lese, men ingen andre bøker fikk helt samme status som de kanoniske.

Men det var en viss usikkerhet knyttet til noen av skriftene: Var de virkelig skrevet av den apostelen de gav seg ut for å være skrevet av? Kanondebattene i den tidlige kirken er uten unntak ekthetsdebatter, selve kanonkriteriet er det liten debatt om. Den grunnleggende kanonavgrensningen skjedde i løpet av det andre århundre etter Kristus.

I 180-årene møter vi biskop Ireneus i Lyon i det sørlige Frankrike. Han regner de fire evangeliene, Apostlenes Gjerninger og de tretten Paulusbrevene som kjernen i Det nye testmente. Men han legger også stor vekt på første Johannesbrev, Første Petersbrev og Johannes Åpenbaring, og siterer Jakobs brev som autoritativt.

På omtrent samme tid skriver en anonym forfatter i Roma en liten traktat der han gjennomgår hvilke bøker som er kanoniske og hvilke ikke. Et fragment av dette skriftet er bevart, og kalles etter han som fant det ”Muratoris kánon”. Her regnes de fire evangeliene, Apostlenes Gjerninger, tretten Paulusbrev, Judasbrevet og to Johannesbrev som kanoniske, dessuten Visdommens bok av Salomo, og Johannes’ og Peters Åpenbaring, men forfatteren sier at den sistnevnte ikke anerkjennes av alle. Han nevner også en tredje åpenbaringsbok, skrevet av Hermas. Men denne kan ikke regnes som kanonisk, sier han, til det er den skrevet alt for sent, nemlig på 140-tallet.

Litt senere, mellom 230 og 250, møter vi utsagn om de kanoniske bøkene hos den lærde Origenes. Han regner opp så godt som hele den nytestamentlige kánon vi fortsatt har, med unntak av Jakobs brev og Judas’ brev. Men han nevner også at ektheten av Andre Petersbrev og Andre og Tredje Johannesbrev var omstridt. Og han finner det usannsynlig at Paulus skulle ha skrevet Hebreerbrevet, slik mange trodde.

Parallelt med den kanonavgrensning som nå er beskrevet, fant en annen prosess sted. Enigheten om apostolisk forfatterskap, eller autentisk gjengivelse av Jesu eller apostlenes ord, som det avgjørende kanonkriterium, hadde som konsekvens at ”etteranmeldte” kanon-kandidater nødvendigvis måtte presentere seg selv som apostoliske skrifter.

Fra tiden rundt ca. 150 e Kr. og til opp på 300-tallet har man derfor det som kunne kalles en klassisk periode for produksjon av nye ”evangelier” og ”Apostel-gjerninger”, foruten noen apostelbrev. Disse har visse felles trekk: De understreker enda sterkere enn de kanoniske skriftene at Jesus var guddommelig. Derimot benekter noen av disse skriftene at Kristus var et sant og virkelig menneske – det så bare slik ut. Det er derfor feilaktig når det i nyeste tid har vært hevdet at disse skriftene skulle fastholde et mer menneskelig bilde av Jesus.

Noen av disse ”apokryfe” skriftene var helt ortodokse i sitt innhold, andre gav uttrykk for en kristendomsform som vi kjenner fra det annet århundre etter Kristus, og som gjerne kalles gnostisismen. Flere av disse skriftene ble populære og var mye lest – også noen av de gnostiske (som delvis ble funnet ved Nag Hammadi i Egypt i 1945). Noen kirkelig utryddelseskampanje mot ”apokryfe evangelier” fant ikke sted i oldkirkens tid.

I 367 e. Kr. prøvde biskopen av Alexandria, Athanasius, å trekke en endelig konklusjon etter de lange debattene om de få omstridte bøkene i randen av den nytestamentlige kánon. I et rundskriv fra dette året regner Athanasius opp nøyaktig de 27 bøkene som vi stadig finner i moderne utgaver av Det nye testamente. Men hans rundskriv satte ikke noen effektiv sluttstrek, verken for debattene eller for forskjellig praksis i ulike kirkeprovinser.

Kánonspørsmålet ble ikke avgjort på kirkemøter eller ved autoritative vedtak av biskoper. Det var ulike lokalmenigheters praksis over lang tid som til sist munnet ut i at alle kirkeprovinser samlet seg om ett felles Nytestamente.

De nytestamentlige bøkenes helt spesielle status som hellige bøker på linje med de gammeltestamentlige, lar seg også avlese på teksthistorien til disse bøkene. At vi i det hele tatt har bevart noen bøker fra oldtiden er unntaket snarere enn regelen. Antikke bøker var svært utsatt for fysisk ødeleggelse, eller skriften ble uleselig etter lang tids bruk. Den eneste måten å bevare bøker på, var å sørge for stadig nye avskrifter.

De aller fleste antikke bøker som er bevart, foreligger i form av noen få avskrifter fra middelalderen. Dette er for eksempel tilfelle med Platons dialoger. Noen få komplette avskrifter foreligger, de eldste fra 900-tallet etter Kristus. Dette gir en avstand i tid på ca. 1300 år tilbake til Platons originalmanuskripter, som alle er gått tapt.

Det har også originalmanuskriptene til de nytestamentlige skriftene gjort, men her er situasjonen likevel dramatisk annerledes. Fra de første ti århundrer etter Kristus har en i overkant av fem tusen forskjellige avskrifter, og avstanden i tid mellom originalene og de eldste avskriftene vi har, varierer mellom 150 og 250 år. I ett tilfelle, noen få vers fra kap. 18 i Johannesevangeliet, er avstanden i tid mellom eldste håndskriftfragment og originalen antakelig noe slikt som 35 år. Intet annet bokverk fra oldtiden kan oppvise noe lignende.

I tillegg til denne store mengden håndskrifter, foreligger flere tusen sitater fra ulike deler av den nytestamentlige teksten hos tallrike kirkefedre, fra det annet århundre og senere. Det foreligger også flere oversettelser fra det annet og tredje århundre, til latin, syrisk og koptisk.

Sammen med håndskriftene, gir disse sitatene og oversettelsene forskerne et rikt materiale til det krevende, men ikke umulige arbeidet å rekonstruere en gresk tekst som er så godt som identisk med originalteksten. Det er en slik rekonstruksjon som foreligger trykket i moderne vitenskapelige tekstutgaver av Det nye testamentes grunntekst, og det er denne teksten moderne oversettelser bygger på.

Konservativ bibelteolog prest for Danmarks mest "populære kirke"

Sognepresten i Danmarks mest "populære kirke", i følge Kristeligt Dagblad, fyller 60 år i dag, 29. desember 2008. Vi stiller oss i den lange rekken av gratulanter. Sogneprest Esper Thidemann er nemlig et veldig godt eksempel på at konservative bibelteologer samler folk. Jeg har ennå ikke funnet en eneste menighet med liberal prest som opplever vekkelse og kirkevekst. Det er nemlig det motsatte som skjer!

Med 27.000 årlige kirkegjengere er Esper Thidemann prest i Danmarks mest besøkte sogn. Selv har han sin bakgrunn fra den danske Indre Mission. Han er imot kvinnelige prester og kirkelig velsignelse av homoseksuelle. Han argumenterer blant annet for at Indre Mission burde trekke seg ut av folkekirken om dette skulle bli en realitet i fremtiden!

Esper Thidemann er en elsket prest i Christians sogn i det nordlige Århus. Ved siden av kirkens liturgiske liv er han svært involvert i sommerleire og konfirmantarbeid. Han tar seg god tid til å arbeide blant alkoholikere, narkomane og andre sosialt utstøtte. Og det er han som står i spissen for julaftenfeiringen i krypten under Christianskirken hvert år. Stadig er han på farten for å besøke syke og døende. Og han er en veldig ettertraktet forkynner.

Typisk nok - når 60 års dagen i dag skal feires så skjer det ved å holde åpent hus med andakt og koldtbord for alle som vil komme!

Jeg er veldig glad for at det finnes slike gode lutherske prester i Danmark!

Foto: Niels Åge Skovbo/Fokus/Kristeligt Dagblad

Spredte fellesskap og den nye klosterbevegelsen

Det er interessant å se hvordan mennesker ulike steder i verden fornyer kallet til å leve i helhjertet disippelskap til Jesus. Hvordan dette kallet skal leves ut, oppleves nok forskjellig. Noen kjenner seg kallet til å grunnlegge og flytte sammen i bofellesskap eller kommuniteter, andre dras mer i retning av det som kan kalles spredte fellesskap. Dette er en form for fellesskap der deltagerne bor og arbeider på forskjellige steder, men likevel har et forpliktende trosfellesskap gjennom noe de gjør felles. På engelsk snakker man om Scattered communities og New Monasticism.

Begge deler er et kall til et monastisk liv, det vil si et liv levd etter en åndelig rytme hvor bønn, kontemplasjon, stillhe, avsondrethet og åndelig disiplin er de vesentligste ingrediensene. Det monastiske kallet er profetisk fordi det viser vei til friske kildevell hvor disse kommunitetene - enten de er spredte fellesskap eller det er bofellesskap - utfordrer en kultur, der konsum og selvsentrering leder til karakterens krakelering og oppløsning av relasjoner. Opprettelsen av disse nye kommunitetene eller fellesskapene fører også til noe annet spennende: Kommunitetene utgjør nemlig celler som gjenoppretter Kristi kropp. Det igjen fører til at det vekkes et djupt gjensvar som hver og en som lengter etter hellighet og en autentisk kristen tro.

I Norge skjer det også noe gledelig på dette området. Det er opprettet en norsk avdeling av Community of Aidan and Hilda på Lindisfarne i det nordøstlige England. Dette fellesskapet som hører til fellesbetegnelsen "scattered communities" har fått navnet AnamCara. Navnet er keltisk og betyr medvandrer, og man har valgt å tre inn i den keltiske spiritualiteten fordi den har tydelige veier tilbake til den tidlige kirken og fordi veien fra den keltiske verden også går til Norge. Det var jo herfra vi fikk de første møtene med kristen tro. I AnamCara lever man etter følgende livsregel, eller veimerker som de kaller det:

1. Livslang læring. 2. Livslang vandring. 3. Livsrytme. 4. Forbønnens tjeneste. 5. Enkel livsstil. 6. Omsorg for skaperverket. 7. Helbredelsens tjeneste. 8. Åpenhet for Guds Ånd. 9. Enhet 10. Misjon.

I tillegg til å leve etter denne forpliktelsen, som medlemmene forplikter seg på har alle medlemmene en fortrolig medvandrer som man har samtaler med. AnamCara har to former for medlemskap:

Det første er å være det man kaller en utforsker. Det går i korthet ut på at man finner ut om de keltiske veimerkene er noe for en. Det andre er å være vandrer, det vil si at man forplikter seg på en livsregel for minimum tre år. En livsregel er en personlig tilpasset utgave av de ti veimerkene.

Så vidt meg bekjent har vi ennå ikke noe bofellesskap etter mønster fra New Monasticism i Norge, men jeg er ganske sikker på at det kommer. Noe er underveis! Følg med på bloggen. Ved siden av AnamCara finnes også kommuniteten på Nya Slottet Bjärka Säby.

Ikke uventet er det kommet noen reaksjoner mot den nye klosterbevegelsen. Reaksjonene kommer fra ulikt hold og er ikke omfattende, men felles for den er at den kommer fra mennesker, som mener dette er katolsk og at de som er med på dette er "på vei til Rom". Som regel har kritikerne bakgrunn fra pinsekarismatisk hold. Mye av kritikken, så langt jeg har lest den, bygger på liten kjennskap til hva den nye klosterbevegelsen står for, og til generell manglende kunnskap om kirkehistorien. Kirkens røtter har djupere røtter enn 100 år! Også Edin Løvås ble i sin tid stemplet som en som hadde "katoliserende tendenser", og kritikken mot ham ble så sterk at han måtte "flykte" til Sverige. I dag er lengselen djup i mange sammenhenger i Norge etter dybde, refleksjon og historisk kontinuitet tilbake til kirkens røtter. Jeg tror Edin Løvås har vært en viktig medvirkende faktor til at denne lengselen ikke bare er noe overfladisk og forbigående, men at røttene denne gangen stikker mye djupere. Det takker jeg Gud for.

Bildet er hentet fra den hellige øya Lindisfarne.

Tidevann fra Lindisfarne

Blant årets julegaver var jeg så heldig at jeg fikk en cd med keltiskinspirerte sanger innspilt på selveste Lindisfarne! Jeg elsker keltisk musikk, det er noe med både musikken og lyrikken som gjør noe med meg. Akkurat denne cd innspillingen har jeg lenge ønsket meg, og faktisk bare kort tid før jul, mens jeg var i Oslo tenkte jeg at jeg måtte prøve å finne den. Her hvor jeg bor er ikke utvalget i kristen musikk noe å skryte av. Men det ble ikke slik, men Gud så hvordan Han kunne velsigne meg! Gode venner, som vi var i bryllup til for kort tid siden, og bosatt i Kristiansand undret seg på hva de skulle kjøpte til meg til jul. De visste ingenting om at jeg gikk rundt og ønsket meg nettopp "Tidevann" med Hilde Svela. Stor var lykken da jeg åpnet denne pakken julaften! Det var bønnesvar! Og siden den kvelden har jeg kost meg med vakker musikk, og tekster som får meg til å kjenne havet, lengselen og Gudsnærværet.

Så vidt jeg har fått med meg er Hilde Svela fra Rogaland. Dette er hennes debut. Hun har bakgrunn fra Oslo Gospel Choir. Selve innspillingen er gjort i sognekirken på den hellige øya Lindisfarne, St Marys. Musikken ble spilt inn i sene kvelds- og tidlige nattetimer i vakre augustdager. Det er nesten som man kan føle når man lytter til denne platen! "Tidevann" kom i 2005, og ble samme året av NRK1 kåret til beste norskspråklige utgivelse det året. Det er det heller ikke vanskelig å forstå. Hilde Svela har en usedvanlig vakker klokkeklar og myk stemme.

Jeg unner mange, mange flere å lytte til akkurat denne cd-platen. Jeg kjenner meg så velsignet og oppmuntret av den og jeg kjenner tydelig Guds hellige nærvær komme når alt er stille, og denne blendvakre musikken fyller rommet. Her følger teksten på den ene sangen:

Hør vinden hvisker varm og nær. 'I Kristus er Guds rike her, ved Ånden er Han der du er I skyggen av Guds vinger er ditt ly.'

Kom, kom, kom, bli med. Kom, bli med til et stille sted, la Guds Ånd puste i deg fred. I skyggen av Guds vinger er ditt ly.

I storm og regn og bølgebrus, der lyder Åndens stille sus. 'Du har et hjem i Herrens hus I skyggen av Guds vinger er ditt ly,'

'I Kristus er din arv og del, i Ham skal du bli ny og hel,' slik puster Ånden i din sjel: 'I skuggen av Guds vinger er ditt ly.'

Klikk på linken under så får du smakebiter av denne cd plata. Jeg håper at neste bønnesvar for mitt vedkommende er å få reise til Lindisfarne neste år. Måtte Herren gi meg nåde og helse til den pilegrimsreisen!

http://www.lynor.musikkonline.no/shop/displayAlbum.asp?id=30270

Slaget ved Harmageddon, del 2

Del 1 bør for sammenhengens skyld leses først!

Av pastor W.A. Criswell

Konflikten nevnes i Åpenbaringen 14,17-20:

"En annen engel kom ut fra templet i himmelen og hadde en skarp sigd, han også. Og enda en annen engel kom ut, fra alteret. Han hadde makt over ilden. Og han ropte med høy røst til engelen som hadde den skarpe sigden: Send ut din skarpe sigd og høst drueklasene av jordens vintre! For druene er modne. Engelen lot sin sigd gå over jorden og høstet jordens vintre, og han kastet frukten i Guds vredes vinpresse, den store. Og vinpressen ble tråkket utenfor byen, og det kom blod ut av vinpressen like til bisselet på hestene så langt som ett tusen seks hundre stadier."

Legg merke til at druer kastes i vinpressen, det er lignelsen, men når druene blir trampet på i Guds store vrede og dom, så strømmer det ut blod. "Og vinpressen ble tråkket utenfor byen, og det kom blod ut av vinpressen like til bisselet på hestene så langt som ett tusen seks hundre stadier." En stadie er ca 192 meter. Hvis vi gjør dette om til våre mål, så blir det en strekning på 307,2 kilometer. Blod opp til hestenes bissel på en strekning av mer enn 300 kilometer! Det høres utrolig ut. Verden har aldi lest om dette før, aldri forestilt seg det, aldri noensinne sett noe som kan sammenlignes med den store krigen som kommer til å tilintetgjøre menneskeheten.

Det er også en annen beskrivelse i Åpenbaringen 16,12-16:

"Og den sjette engelen tømte en skål ut i den store elven Eufrat. Og vannet i den tørket bort, for at det skulle ryddes vei for kongene fra Østen." De kommer i millioner fra nord, sør, øst og vest. "Og jeg så at det av dragens munn og av dyrets munn og av den falske profets munn kom ut tre urene ånder som lignet padder. Det er djevleånder som gjør tegn. De går ut til kongene i hele verden for å samle dem til krigen på Guds, Den Allmektiges store dag.... Og han samlet dem på det stedet som på hebraisk heter Harmageddon."

Åpenbaringen 9,16 beskriver en av kongenes hærer: "Tallet på rytterhæren var to ganger ti tusen ganger ti tusen. Jeg hørte tallet på dem." 200 millioner. Det er ubeskrivelig, utrolig. "Og han samlet dem på det sted som heter Harmageddon." Megoddios berg, som ligger på Jisereelsletten. Disse sitat fra Åpenbaringsboken gir oss levende detaljer fra krigen som beskrives i kaptittel 19.

Denne krig ved Harmageddon, den siste krig som avslutter menneskehetens historie og da Jesus Kristus skal komme fra himmelen i stor makt og herlighet, henvises det nå og da til i Det gamle testamente. For eksempel Jesaja 63,1:

"Hvem er han som kommer fra Edom, i røde klær fra Bosra, så prektig i sin kledning, der han skrider fram i sin store kraft?"

Så oppdager Jesaja at klærne hans drypper av blod. "Hvorfor er din kledning så rød, lik klærne til han som tråkker vinpressen?" (v2)

Farget røde. Den mektige krigeren svarer: "Pressekaret har jeg tråkket, jeg alene ... da sprutet deres blod på mine klær, og hele min kledning fikk jeg tilsølt.... Jeg tråkket ned folkeslag i min vrede og gjorde dem drukne i min harme. Jeg lot deres blod renne ned på jorden."

Trådte dem ned - dette er Guds Den Allmektiges store dag.

(fortsettes)

Kjennetegnene på en rettferdig mann

Jeg har tenkt en god del på Noah i det siste. Jesus nevner Noah spesielt i forbindelse med de siste tider:

"Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være." (Matt 24,36)

Hva var det som kjennetegnet Noah? Først og fremst dette: Han var en rettferdig i sin samtid.

Og det er dette som har vært i mine tanker: Hva betydde det å være rettferdig i en ugudelig generasjon som den som levde samtidig med Noah. For det er tydelig at Noah skilte seg ut blant alle de som levde på hans tid. Det er sterkt å lese det Moses skriver om Noah inspirert som han er av Den Hellige Ånd:

"Men Noah fant nåde for Herrens øyne." (1.Mos 6,8)

Hva er det Gud ser i Noah?

I vers ni i kapitel seks finner vi disse kjennetegnene:

* Han var en rettferdig mann.

* Ulastelig blant sine samtidige.

* Vandret med Gud.

I troskapitlet i Hebr 11 finner vi et annet kjennetegn:

* "Ved tro bygde Noah, i hellig frykt ...." (Hebr 11,7)

Noah levde med andre ord i gudsfrykt. Apostelen Peter nevner et til. I 2.Pet2,5 kaller han Noah for "rettferdighetens forkynner."

Noah ble plaget av sin samtids ugudelighet. Men han gav ikke etter for den. Han levde for Herrens ansikt, og til Herrens velbehag. Han vandret med Gud. Slik er også vi kalt. Salmisten som skrev Salme 1 sier det slik:

"Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på syndernes vei og ikke sitter ved spotternes sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt." (v.1-2)

Slaget ved Harmageddon, del 1

Tiden vi lever er svært alvorlig. Alle tidens tegn viser med all tydelighet at Jesus kommer snart. Vi trenger å være forberedt! W.A. Criswell(bildet), som var pastor for First Baptist Church i Dallas i Texas i over 30 år, har vært til stor hjelp i mitt kristenliv på mange områder. Hans bok "På Klippegrunn" som Filadelfiaforlaget gav ut i sin tid fikk avgjørende betydning for mitt bibelsyn. Jeg anser ham som en solid veiviser også når det gjelder eskatologien, læren om De siste tider. I en serie artikler som begynner i dag bringer jeg utdrag fra femte bind i serien Expository Sermons on Revelation. Utganspunktet for Criswells undervisning er Åp 19,11-21:

"Og jeg så himmelen åpnet - og se: En hvit hest- Og han som sitter på den, heter Trofast og Sannferdig, og han dømmer og strider med rettferdighet. Hans øyne er som ildslue. På hans hode er det mange kroner. Han har en innskrift med et navn som ingen kjenner uten ham selv. Han er iført en kledning som er dyppet i blod, og hans navn er Guds ord. Hærene i himmelen fulgte ham på hvite hester, kledd i fint lin, hvitt og rent. Ut av hans munn går det et skarpt sverd, for at han med det skal slå hedningefolkene. Og han skal styre dem med jernstav. Han tråkker vinpressen med Guds, Den Allmektiges strenge vredes vin. På sin kledning og på sin hofte har han et navn skrevet: Kongers konge og herrers herre. Og jeg så en engel som sto i solen. Han ropte med høy røst til alle fuglene som flyrunder himmelen: Kom hit og samle dere til Guds store måltid! Dere skal ete kjøtt av konger og kjøtt av hærførere og kjøtt av helter, og kjøtt av hester og dem som sitter på dem, og kjøtt av alle - både frie menn og treller, både små og store. Jeg så dyret og jordens konger med sine hærer samlet til krig mot ham som satt på hesten, og mot hans hær. Og dyret ble grepet og sammen med det den falske profet, han som hadde gjort tegn for dyrets øyne, og med disse tegn hadde han forført dem som tok dyrets merke og tilba dets bilde. Disse to ble kastet levende i ildsjøen og brenner med svovel. De andre ble drept med sverdet som gikk ut fra hans munn som satt på hesten. Og alle fuglene ble mettet av deres kjøtt."

For en ubeskrivelig katastofe! Hvlken død og ødeleggelse! Denne fryktelige ødeleggelsen utgjør slutten på menneskehetens historie.

Slaget ved Harmageddon, krigen ved Megiddo, er scenen der vår store Gud og frelser Jesus Kristus viser seg og griper inn i den menneskelige historie. Det første verset i Åpenbaringsbokens nittende kapitel handler om Lammets bryllupsmåltid som skal feires når Guds Sønn har hentet hjem sin brud som har gjort seg ferdig til å møte Ham. Like etter Lammets bryllup er klart åpnes himmelens port for den veldige triumfskaren. Judas sier i versene 14 og 15: "Se, Herren kommer med sine ti tusener hellige for å holde dom over alle, og straffe alle ugudelige for alle de ugudelige gjerninger de har gjort, og for alle de harde ord som de har talt mot ham, de ugudelige syndere." Umiddelbart etter bryllupsmåltidet kommer vår Herre med sin hærskare av engler og med alle sine hellige. Han griper inn i den forferdelige katastrofe som Gud kaller slaget ved Harmageddon. Legg merke til at historien ikke gradvis og rolig glir over i Herrens kongedømme. Slutten blir voldsom, den finner sted under kamp. Hele jorden bader i blod på Guds Den Allmektiges store dag.

Den siste krig er beskrevet i Bibelen

Den veldige konflikt som er beskrevet i Åpenbaringens nittende kapitek er omtalt i hele Bibelen. Åpenbaringen er avsløringen, presentasjonen av Kristus ved tidens avslutning. Profetiene i såvel Det gamle som Det nye testamente sier uten unntak at denne verdens avslutning kommer til å finne sted i en omfattende, mektig og ubeskrivelig ødeleggelse. Verdenshistorien avsluttes i krig og tilitetgjørelse.

Det store slaget som knyttes til Harmageddon beskrives flere ganger i Åpenbaringen. I Åp 11,15 leser vi om den syvende basunens lyd: "Og den sjuende engel blåste i basunen. Og høye røster ble hørt i himmelen, som sa: Kongedømmet over verden tilhører nå vår Herre og hans Salvede, og han skal være konge i all evighet." Så følger en beskrivelse av hans regjeringsmakt: "Og de tjuefire eldste, som sitter for Guds åsyn på sine troner, falt på sitt ansikt og tilba Gud og sa: Vi takker deg, Herre Gud, du Allmektige, du som er og som var, fordi du har tatt i bruk din store makt og regjerer som konge. Hedningefolkene raste, men nå er din vrede kommet ...." (v.15-18a) De siste ordene sikter til den siste store krig.

(fortsettes)

Bunnløs nåde for den største synder

Det er i år 380 år siden den fattige, forfulgte baptistpredikanten og kjeleflikkeren John Bunyan ble født, og det er 320 år siden han døde. Han ble født 28.november 1628, og døde 31. august 1688. Boken han er mest kjent for - Pilegrims vandring - har også jubileum i år. Første utgave kom ut i London i 1678, altså for 330 år siden. Fremdeles leses den av tusenvis av mennesker hvert eneste år. Ved siden av Bibelen skal den visstbok være verdens mest oversatte bok. Den verdenskjente C.H. Spurgeon, pastor for baptistkirken Metropolitan Tabernacle, forteller i sin selvbigografi at han hadde for vane å lese igjennom den boken en gang i året. På norsk er den kommet i en rekke utgaver.

Pilegrims vandring, som er skrevet under hans fengselsopphold, forteller om hans eget liv. Om hans omvendelse, prøvelser og om hans opplevelser med Gud. For John Bunyan hadde kamper - voldsomme kamper. "Kristen" - som er pseudonym for ham selv i denne boken, og hans "reise"var ting og besværlig og full av farer og kamp. Men "Kristen" seiret. Og hvilke resultater har ikke Bunyans kamp og seier gitt! I sitt forholdsvis korte liv - han ble 60 - og hvorav mange år i fengsel - vant han mange mennesker for Gud. Men de som fant Jesus som sin Frelser ved å lese hans mange bøker, de kan telles i tusener. Som ingen annen forfatter hadde han en evne til å tolke sjelens innerste følelser. Mye av det han skrev var allegorisk.

Han skrev også en selvbiografi med den meget talende tittelen: "Bunnløs nåde for den største synder." I år er det 60 år siden den ble utgitt på Norsk Litteraturselskap. I forordet til denne boken skriver Bunyan:

"En kristen bør ofte minne seg selv om hvordan nådens verk begynte i ham selv."

Som et eksempel på dette nevner John Bunyan apostelen Paulus:

"Paulus pleiet også å handle på samme måte, selv når hans liv sto på spill. Når han sto foran sine dommere, kom han ihu og vitnet om den dag og den stund da nådenes verk tok til i hans liv, og ved det følte han seg styrket."

Kanskje noe å tenke på for oss også!

Stå opp for Bibelen, troen og sannheten!

Pastor Charles Haddon Spurgeon var i sin samtid kjent som en mann som sto på Bibelens klippegrunn. Siden da har han vært en inspirasjon for alle som vil følge hans modige standpunkt.

I 1888 - altså for ganske nøyaktig 120 år siden - holdt Spurgeon en tale om det å holde fast ved den tro som en gang for alle er overlevert de hellige. Da Sørstatsbaptistene for noen få år siden sto overfor en situasjon der de måtte ta et oppgjør med liberale krefter innenfor egne rekker, betydde denne talen til Spuregon mye for de som så hvor det bar hen. Her er et utdrag som burde tale til oss alle, ikke minst for oss som seiler i et så urent farvann som vi gjør med sterke krefter som vi dra oss bort fra de bibelske sannhetene. Språket er kraftig, men av og til er det nødvendig å kalle en spade for en spade. I vår lefling med humanismen er det min oppfatning at vi har vært og er altfor snille med vranglærerne iblant oss:

"Vi beundrer en mann som var tydelig i sin tro - la oss si for 400 år siden, men en slik mann er i dag bare til irritasjon, og må vekk. Kall ham en trangsynt intolerant person, eller gi ham et verre navn om du kjenner til det. Men forestill deg i tider som har vært, at Luther, Zwngli, Calvin og deres samtidige hadde sagt: 'Verden har gått av hengslene, men hvis vi forsøker å få den på sporet igjen så skulle vi bare forårsake mye spetakel, og sette oss selv i dårlig lys. Så la oss gå tilbake til soverommet, trekke nattlua godt nedover ørene, og sove oss igjennom de dårlige tidene og forhåpentligvis når vi våkner opp vil verden se bedre ut.'

En slik oppførsel på deres vegne ville ha gitt oss en arv av vranglære. Årtider etter årtider ville havnet i de fordømtes dyp og de pestbefengte vranglærende klyser ville ha slukt alle. Disse menneskene elsket troen og navnet Jesus for høyt til at ville se dem trampet på.

Det er i dag som det var på reformatorenes tid - avgjørelser må tas. Dette er en dag for menn, men hvem er mannen for dagen? Vi som har fått evangeliet overlevert via martyrenes hender våger ikke å tøyse med det, eller sitte å høre det bli fornektet av forrædere, som later som de elsker det, men som inne i seg avskyr hver linje i det - hør her, mine herrer: Det kommer ennå tider! Hvis ikke Herren kommer hurtig tilbake, vil det komme nye generasjoner, og nye, og alle disse generasjonene vil bli bedervet og såret hvis vi ikke er tro mot Gud og Hans sannhet i dag. Vi er kommet til et vendepunkt langs veien. Hvis vi svinger til høyre vil kanskje våre barn og våre barnebarn gå den veien. Men hvis vi svinger til venstre, vil generasjoner som ennå ikke er født forbanne våre navn fordi vi har vært troløse mot Gud og Hans ord."

Jeg har oversatt denne delen av Spurgeons tale fra det historiske kildematerialet som ligger ute på Sørstatsbaptistenes nettside.

Viktig oppdatering på www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Luthersk og katolsk forfølgelse førte til menighetsdannelse i Ukraina

I landsbyen Dashinka i det sørøstlige Ukraina kunne den lokale baptistmenigheten nylig feire sitt 130 års jubileum.

De første kristne kom til Zhitomir regionen i 1850 årene. Dette var immigranter fra Preussen. Polakker og tyskere av evangelisk tro måtte forlate sitt moderland på grunn av forfølgelse iscenesatt av lutherske og katolske prester, og med god hjelp av politiet. De bosatte seg 50 kilometer fra Zhitomir i landsbyen Solodyri. Her grunnla de en egen bosetning som ble kalt for Neudorf og drev en form for kommunitetsliv. I dag heter denne landsbyen Zazdrivka.

Det har lenge vært en utbredt forståelse at disse tysk-polske kristne var ivrige etter å spre sin tro, men dette er nok en sannhet med visse modifikasjoner. For det første kunne de lite ukrainsk, og for det andre var de nok veldig forsiktige. De kom tross alt fra forfølgelse i sine hjemtrakter, og tsaren hadde uttrykkelig forbudt enhver misjonsvirksomhet blant ortodokse. Det kunne medføre konfiskering av eiendom og forvisning til Sibir. Men en viss form for evangelisering pågikk nok likevel, selv om omfanget helt i startfasen ikke har vært så stort som man tidligere har antatt.

Forfølgelse fra den lutherske og katolske kirke førte også til at tsjekkiske kristne flyktet fra Øst-Preussen til Ukraina. De slo seg ned i Pekarshchin, Vilshovtsi og andre landsbyer. Nå fikk De gode nyhetene bein å gå på! Det hele startet med en tsjekkisk kristen ved navn Barbylna som slo seg ned i landsbyen Dashintsy. Barbylna slo seg ned her i 1876. Han ble kjent med Simon Andriychuk som han ledet til tro på Jesus. Så ble en annen landsbybeboer, Stepan Pavlovchuck en kristen sammen med hele sin familie. Dette var de første lokale beboerne som ble kristne i Volyn regionen. I dag omfatter dette Zhitomir, Rivno, Volyn og delvis Khmelnisk og Ternopil regionen.

Brødrene i det sørlige Ukraina, hvor vekkelsen hadde startet tidligere, hørte nå om det som skjedde i Volyn. De sendte en kjent arbeider i Guds rike til Volyn, Ivan Ryaboshapka. Han kom til Dashinka i 1877. Han kunne verken preke eller opptre offentlig på grunn av motstanden og forfølgelsen fra det lokale politiet og de ortodokse prestene. For å unngå dem skjulte han seg flere steder, og folk kom i dypeste hemmelighet, både ortodokse og katolikker, og han forkynte evangeliet for dem.

I forbindelse med sitt besøk i Volyn døpte Ryaboshapka 14 mennesker som var kommet til tro på Jesus. Disse 14 ble grunnlaget for det som skulle bli Pekarska-Dashinska fellesskapet. Disse 14 var Anton Lutvinchuck og Timothy Nedzelsky fra landsbyen Dashinka, Felix Grabar og hans kone, samt Timothy Lazo og hans kone fra landsbyen Goroshi (idag Volodarsk-Volynsk), Semen Andriychuck og hans kone, Stephan Pavlovchuck og andre fra landsbyen Pekarshchi. I 1878, rett etter dåpshandlingen, evangeliseringsmøtene og de samlingene nattetider dro Ryaboshapka hjem.

På denne tiden ble Aleksandr III ny tsar. Han ansatte Konstantin Pobedonostsev som offentlig anklager. Denne hadde som mål å sette en stopper for baptistenes spredning i Russland. Nå startet en ny bølge av forfølgelse.

F.Grabar og T. Lazo som var blant de første døpte i landsbyen Goroshki ble utsatt for trakassering og mobbing. Landbybeboere tok dem med ned til den islagte Irshi-elven og helte isvann over dem og slo dem med vaskeskrubber. De ble så arrestert og sendt til Kaukasus og Sibir.

I 1906 besto fellesskapet av baptister i Pekarsk-Dashikna av over 100 medlemmer. Blant medlemmene finner man både ukrainere, russere, polakker, tsjekkere og tyskere. Deres første valgte pastor var Mykola Bondar og som diakon ble Timothy Nedzelski valgt. En gang i måneden kom de sammen for å bryte brødet.

Året før, i 1905, fikk de sitt eget bedehus. Eiendommen ble gitt i gave fra Timothy Nedzelski, og bygget ble oppført på hans regning. Da de ortodokse prestene hørte om at bedehuset var oppført, kom de sammen med lokalt politi for å stanse gudstjenesten og drive de som var samlet der ut av bygningen. I Dashinka var nylig en ortodoks kirke bygget, sansynligvis som en reaksjon på den virksomheten som baptistene drev. Men Timothy Nedzelski hadde vært lur. Han hadde sørget for å oveføre bygningen til sin sønn, og dermed kunne ikke retten reise sak mot ham og frata ham huset. Det var nemlig lovlig oppført og tilhørte sønnen, og sønnen kunne ikke rettsforfølges. Han var for ung.

Bildet som ledsager denne bloggartikkelen viser portretter av menighetens første medlemmer, pastorer og diakoner.

Til minne om kirkens første martyr, diakonen Stefanus

Den tidlige kirken hadde minnedager for sine martyrer. Diakonen Stefanus, "en mann full av tro og Den Hellige Ånd" (Apgj 6,5), ble kirkens første martyr. Han ble født, sannsynligvis i Jerusalem, omkring Kristi fødsel. Navnet hans betyr "krone". Han var en gresktalende jøde, og nevnes først blant de syv diakonene som velges til denne tjenesten i forsamlingen i Jerusalem. Det sies ikke noe mer enn det, og det faktum at Stefanus var kjent som en troens og Åndens mann. Det var noe folk la merke til. Hvis ikke hadde nok ikke Lukas nevnt det spesielt når han omtaler Stefanus. Anklagene mot ham fra Sanhedrin, det jødiske råd, går på gudsbespottelse.

Forsvarstalen Stefanus holder - gjengitt i Apostlenes gjerninger kapitel 7, bærer preg av en inngående kjennskap til Guds ord. Det er ikke bare en oppramsing av historiske kjennsgjerninger, men også av en dyp åpenbaring av Guds evige hensikt og plan. Han er skarp og djerv, og det er tydelig at hans forkynnelse skaper reaksjoner, salvet som den er av Den Hellige Ånd. Stefanus har også del i Åndens gaver, han ser syner ved Ånden: "Men han var fylt av Den Hellige Ånd, og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd."(Apgj 7,55)

Det er to ting vi spesielt legger merke til ved Stefanus' død. Han etterligner Kristus i Hans død, så totalt lever denne Stefanus med Kristus. Han sier: "Herre Jesus, ta imot min ånd! Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn." (v.59-60)

Stefanus viser stor Kristuslikhet. Han ber for sine overtredere, og han viser stor kjærlighet til det jødiske folk. Han vil ikke at de skal bli straffet fordi de tar hans liv.

En som bifalt og bivånet henrettelsen av Stefanus var Saulus, han som skulle bli Paulus. Henrettelsen av Stefanus skulle skape store traumer for Paulus senere og forvolde ham mye sjelesmerte.

I følge en overlevering fra 400-tallet skal martyriet ha skjedd få skritt fra Damaskus-porten i Jerusalem. Det skjedde syv måneder etter Kristi himmelfart, rundt år 34 eller muligens år 40. Tradisjonen som sier at stedet for martyriet var øst for Jerusalem, nær porten som siden har vært kalt Stefanusporten, oppsto først på 1100-tallet. Etter Stenfanus' død brøt det ut en omfattende forfølgelse av de kristne, og mange flyktet fra Jerusalem. Trolig var de fleste av dem grekere, for apostlene forble med sikkerhet i Jerusalem og ble ikke angrepet.

Minnedagen for Stefanus er svært gammel, den ble innført i år 380. Dessverre blir den nok forbigått mest i stillhet i våre protestantiske sammenhenger. Ikke mange går i kirke 2. juledag. Men kanskje vi kunne bruke denne dagen på nytt til å minnes de tusenvis av kristne som i dag lider for Jesu navns skyld, og som kanskje nettopp denne dagen blir pint og plaget, og kanskje noen også mister livet.

Fire ting som står på Guds prioriteringsliste for nær framtid

Hva er Guds agenda for den nærmeste fremtiden? Hva er det som ligger på Guds hjerte, og som har Hans prioritet? Jeg har stilt meg det spørsmålet en stund nå, fordi jeg er interessert i å satse på det som har Guds velsignelse med seg og fordi jeg er interessert i å være i Guds plan med mitt liv.

Jeg har funnet ut at Gud har fire ting som ligger Ham spesielt på hjertet:

1. Misjon

"Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme." (Matt 24,14) Dette er Jesu egne ord. Gud leter fremdeles etter den ene som gikk seg vill. "Han (Gud) som vil at alle mennesker skal bli frelst, og komme til sannhets erkjennelse." (1.Tim 2,4) Skal jeg være med i Guds planer må jeg satse på misjon. Om den sammenhengen jeg tilhører ikke har misjonens sak på sin prioriteringsliste, ville jeg spørre om den sammenhengen jeg er en del av, er noe jeg skal være en del av. Om den sammenhengen jeg er en del av ikke er opptatt av misjon, er den med andre ord ikke opptatt av det Gud er opptatt av!

2. Gjenopprettelse

Gud er opptatt av å gjenopprette det som er blitt ødelagt: "ham (Jesus) som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldsgamle dager av." (Apgj 3,21) Det er mye som har gått galt underveis. Gud er opptatt av vi skal bli istandsatt til tjeneste, at vi skal nå fram til enhet i tro på Guds Sønn, til manns modenhet,derfor har Han gitt menigheten tjenestegaver, se Ef 4,11-16. Alt dette må på plass for at menigheten skal fungere slik Gud har ment at den skal.

3. Presentere hvert menneske fullkomment i Kristus.

Herren gjør sin brud rede for Brudgommens gjenkomst! På Hans agenda står det følgende: "For dem ville Gud kunngjøre hvor rik på herlighet dette mysteriet er blant hedningefolkene, det er: Kristus i dere, håpet om herlighet. Og ham forkynenr vi, i det vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus." (Kol 1,27-28) Gud renser i dag sin menighet, helliggjør den gjennom ild og rystelser. Han gjør den ren og hellig, klar for Brudgommen som kommer snart igjen.

4. Israel

"Se, denne er att til fall og oppreisning formange i Israel, og til et tegn som blir motsagt." (Luk 2,34) Dette er Simeons profeti. Gud har planer for Israel og jødene. De har fått sitt land tilbake, Jerusalem er på deres hender, jødene som er spredt til jordens fire hjørner er i ferd med å komme tilbake. Landet blomstrer og stadig flere oppdager hvem Yeshua er! Gud vil våke over alle sine løfter med hensyn til Israels land og folk. Derfor må Israel og jødefolket være på vår prioriteringsliste. Vi er kalt til å be, trøste og til å gi dem evangeliet. Selv trenger vi å gjenoppdage menighetens jødiske røtter. Dette hører også med til det gjenopprettelsesverk som Herren ved sin Hellige Ånd gjør idag.

Skal jeg derfor være en del av prioriteringslisten til Gud, må jeg føre opp disse fire områdene på min egen. Om ikke disse fire er en del av min prioriteringsliste, så er jeg i tvil om du er en del av det Gud prioriterer.

Jesu fødsel og Herrens høytider, del 3

Om du ikke har lest del 1 og 2, vennligst les de først for sammenhengens skyld.

Av Zola Levitt

Jeg spurte så Margaret om den første dagen i den syvende måneden. Jeg hadde håpet at ingen store ting skulle skje under den tiden som motsvares av den lange sommeren på høytidenes skjema, og faktum er at ingen slike finnes. Det virket som om fosteret vokste til uten betydningsfulle hendelser, når det en gang hadde begynt sin tilvekst som menneske. Jeg forstod at barnet hadde utvikles svært tidlig og at det nå bare vokste i størrelse og styrke. Men noen små forbedringer fantes for Skaperen å legge til og jeg frydet meg over å oppdage at en av dem sammenfalt svært nøyaktig med neste neste høytid.

En fullbyrdelse som kom akkurat på begynnelsen av den syvende måneden var barnets hørsel. Margarets medisinske lærebøker, inklusive den anerkjente Wiliams Obstetrics, fastslo at nå var barnets hørsel fullt utviklet. Den første dagen i den syvende måneden kunne barnet skille en lyd fra en annen, foreksempel at en trompet var en trompet. Nøyaktig på det tidspunkt da Herren stiger ned fra himmelen med et høyt rop og med sterk shofarlyd (trompetstøt) skulle barnet kunne oppfatte denne lyd!

Nå var jeg ute etter blod - det vil si det blod som skulle representere den sjette høytiden, Yom Kippur (Forsoningsdagen). Det var den fornemste dagen for blodoffer og jeg klargjorde for Margaret at jeg ville vite om noe skjedde i forbindelse med de 10 dagene inn i den syvende måneden. Jeg var fremdeles nøye med å ikke si noe om det jeg gikk rundt og tenkte på. Om Margaret hadde sagt at 'albuene ble fullført' så hadde antageligvis hele systemet mitt raknet. Men på en eller annen måte kjente jeg det på meg at legen ikke ville svikte meg!

Hun åpnet en lærebok, konsentrerte seg og leste for meg at nå skjedde de virkelige forandringene i blodet. Det var nødvendig at fosterets blod, som bar morens syre gjennom barnets system, forvandles på en slik måte at barnet selv kunne beholde den syre, som ble barnets etter forløsningen. Teknisk sett måtte barnets hemoglobin forvandles fra et fosters til et menneske med egen pust og egen sirkulasjon. Et foster puster ikke men er avhengig av den syre som finnes i morens blodsirkulasjon. Dette måtte endres før fødselen og denne forvandlingen skjer, ifølge Margarets medisinske bøker, i forbindelse med den andre uken i den syvende måneden, og for å være helt nøyaktig, på den tiende dagen!

'Det rene blodet' tenkte jeg. 'For blodet er det som gjør soning,' konstaterer Gud. (3.Mos 17,11b) Hver eneste person i Israel måtte faktisk bære fram blod til Herren gjennom ypperstepresten på Forsoningsdagen. Om det blodet ble godtatt, skulle det innebære liv. På samme måte skulle fosterets blod, når det var modent, føre liv med seg.

Men fosteret er naturligvis ikke klar for å bli født. Ennå en høytid sto igjen, og nå var jeg helt sikker på at Margaret skulle komme med det fullkomne, som skulle passe helt. Jeg spurte om den femtende dagen i den syvende måneden, og umiddelbart så hun denne dagen som den trygge forløsningsperioden. 'Du forstår det er nå lungene utvikles,' sa hun, 'og så snart vi får i gang de små lungene deres kan vi hjelpe dem, selv om de fødes for tidlig. Jeg er redd for at om de bestemmer seg for å komme før lungene er utviklet ferdig så er sjansene for at de klarer seg liten. Men fra den femtende dagen i den syvende måneden har et normalt barn to friske lunger og om det blir født da, kan det anvende sin egen luft og leve av den.'

Løvhyttefesten, Succot da, grublet jeg - men Tabernaklet er jo Åndens hus, Ånden er livsluften i Bibelen! Blåste ikke Gud inn sin Ånd i Adam og gav ham liv? Åndet ikke Messias Den Hellige Ånd på disiplene? Og for å ta et enda sterkere eksempel : I Esekiels visjon om de tørre benene (Esek 37) så han hvordan Gud førte sammen de døde ben, sener og muskler til menneskelige vesener og så befalte Gud profeten: 'Da sa han til meg: Profeter og tal til Ånden! Profeter, menneskesønn, og si til Ånden: Så sier Herren Herren. Kom, du Ånd, fra de fire vinder og blås på disse drepte mennene, så de kan bli levende.' (Esek 37,9)

Løvhyttene er slutten på veien - slutten på høytidene, slutten på Guds plan, begynnelsen til Riket. Barnet skulle leve, om det ble født på Løvhyttefesten. Den troende skal leve, når han/hun en gang går inn i Riket.

Jesu fødsel og Herrens høytider, del 2

VIKTIG: Les del 1 først, om du ikke har lest den!

Av Zola Levitt (bildet)

Jeg behøver vel ikke å si at Margaret og jeg raskt ble opptatt av å lese en haug med bøker om forløsning, diagrammer over det befruktede eggets utvikling og, naturligvis, Bibelen i ulike oversettelser. Jeg ba henne fortsette å forklare, men fortsatt avslørte jeg ikke hva jeg gikk rundt og tenkte på. Jeg tenkte bare å spørre henne om hvordan et lite egg formodentligvis utviklet seg uten å fortelle at jeg fullt og fast forventet meg et svært eksakt skjema i tråd med Herrens høytider slik de finnes beskrevet i Tora (Guds ord) 3.Mos 23. Jeg behøver nok ikke si at jeg holdt pusten og virkelig inderlig håpet at jeg hadde gjort en oppdagelse. Hva som vi inntil nå hadde avdekket var jo så fantastisk. Det er opplagt at Gud skaper hver og en av oss etter disse tre første majestetiske høytider, hvilke så til det ytterste oppfylles av vår Herre Yeshua. Men skulle systemet fortsatt passe når jeg nå fortsatte undersøkelsen?

Nå kom vi til den vanskelige biten. Det virket som om saker og ting i graviditetsutviklingen nå skjedde raskt mens skjemaet over de syv høytidene oppmuntret til en lang venting frem til Shavot (pinse). Jeg spurte forsiktig Margaret om neste steg for vårt 'plantede egg'. 'Ja, naturligvis har vi nå et egg, som langsomt utvikler seg under lang tid,' sa hun. 'Det gjennomgår ulike stadier men det gjennomgår ingen dramatisk forandring før det er blitt et virkelig foster. Det er neste store hendelse. Du kan se det her på diagrammet.' Hun snudde på sin medisinske bok så jeg skulle se en side oppdelt som en kalender. Det viste fosterets utvikling de aller første ukene.

Jeg så på de små bildene, på noe som lignet på yngel, som snart fikk svømmeføtter og som siden begynte å ligne et menneske fra Mars og så videre til det siste bildet på siden. Deretter så jeg en menneskelig baby, og på kanten på tegningen den skriftlige opplysningen: "Femti dager". Jeg så opp på Margaret, forsøkte å skjule min begeistring, og sa langsomt: 'ER den femtiende dagen viktig?' 'Ja,' sa forløsningslegen, 'FRAM TIL den femtiende dagen vet du ikke om du skal føde frem en and eller en cocker spaniel. Men på den femtiende dagen regner man at fosteret er et menneskelig foster.'

Ulike bibelsteder fløy rundt i sinnet mitt. 'En ny skapning' synes å være det som passet for den betydningsfulle forandring fra foster, denne uformelige livsform, til noe som i hovedsak er en menneskelig skapning. Slik var det virkelig: På pinsedag de israelittene som ikke var født på nytt i sannhet 'nye skapninger.' De ble åndelige. De tok imot evig liv. De skulle gå videre til et liv som overtreffer de grenser deres kjødelige kropper satte. På lignende måte som fosteret gå videre til et annet liv utenfor morens kropp.

Margartet fortalte meg om hver programert hendelse i barnets utvikling varierte fra tilfelle til tilfelle nøyaktig som graviditetens lengde var ulik fra mamma til mamma. Diagrammet i faglitteraturen hadde regnet femti dager fra befruktningsøyeblikket snarere enn fra 'innplatningen' i livmorveggen, (førstegrøden i Bibelen) men variasjonene når det gjelder graviditeten får stå for forskjellen. Det viktigste er dette: etter den syvende uken, som følger befruktningen, skulle altså dette foster - denne umenneskelige livsformen - bli et vesen skapt etter Guds avbilde.

(fortsettes)

Jesu fødsel og Herrens høytider, del 1

I dag presenterer vi en gjesteskribent, Zola Levitt fra Israel. Zola Levitt som døde i 2006 av lungekreft, 67 år gammel, var en anerkjent messiansk-jødisk bibellærer med mer enn 50 bøker bak seg. Han underviste blant annet ved Dalles Baptist University. Du vil finne innholdet oppsiktsvekkende, og jeg vil tro svært interessant og ikke minst svært bibelsk. Forfatteren tar for seg Jesu fødsel i lys av Herrens høytider som står omtalt i Guds ord. Artikkelen er lang, så jeg deler den i flere deler. Jeg overlater ordet til Zola Levitt:

I forbindelse med innsamlingen av bakgrunnmaterialet for en bok jeg skulle skrive, kom jeg over en utrolig og skakende tilnærming av de syv høytidene. Kanskje kan denne lille gjennomgangen tjene som eksempel på hvordan Guds formler gjennomsyrer dette jordiske, menneskelige liv. En av mine forleggere ba meg tenke over om jeg kunne skrive en bok om et barns fødsel ut fra bibelsk perspektiv. Denne trivilige oppgaven ledet meg til de mange fascinerende fortellingene i Bibelen om ulike barns fødsler, inkludert også vår Herres underfulle fødsel. Men jeg ville gjøre mer enn bare undersøke barns fødsler; det finnes mange gode bøker i det emnet. Jeg ville heller forsøke å finne et teologisk prinsipp, kanskje en skjult sannhet i Skriften om hvordan vi alle blir til. Jeg ville vite om Bibelen inneholdt en sannhet om hvordan Gud skaper oss.

I den hensikt kontaktet jeg dr Margaret Matheson, en bibellesende venn og en svært dyktig forløsningslege, som har forløst over 10.000 barn. Jeg spurte Margaret om graviditeten generelt, om tidsbestemmelser og hvordan barnet utvikles inne i moren. Jeg lærte at en gjennomsnittlig graviditet varer i 280 dager og regnes fra den siste menstruasjonens første dag før befruktningen.

Å gjøre utregninger i følge den jødiske kalenderen er en hobby for meg og jeg la ut disse 280 dagene over et 'idealistisk jødisk år'. Det ideelle jødiske året begynner nøyaktig ved vårjevndøgn, den første dagen i Nisan, ved nymånen i den første måneden, som inntreffer den første vårdagen, 21. mars. Det var interessant å oppdage at en graviditet på 280 dager, med begynnelse den 21. mars ville være fullbyrdet i måneden Kislev, til selveste Hanukka (Tempelvielsen) som også vår Herre feiret. (Joh 10,22) Den oppdagelsen lot meg forstå at det faktisk finnes noe veldig bibelsk i graviditetens utstrekning i tid. Jeg ba Margaret gi meg flere detaljer om hvordan et barn blir til og hvordan det vokser og hun innledet slik: 'Den fjortende dagen i den første måneden oppstår egget.' Jeg hørte spontant 3.Mos 23,5: 'I den første måneden, på den fjortende dagen i måneden, mellom de to aftenstundene, er det påske for Herren, ' Guds opprinnelige forskrift for påskefeiringen (Pesach). Jødene bruker et egg på påskebordet som et symbol for det nye livet som de ble gitt gjennom lammet som ble slaktet i Egypt. Egget er et svært sterkt symbol for et nytt liv og jeg ble fascinert av at den fjortende dagen i en graviditet gjør samme sak i som den fjortende dagen i Guds årshøytider: den gir mulighet til nytt liv.

Allerede nå tenkte jeg med meg selv at barnet nok blir utviklet etter de syv høytidenes ordning, men jeg skjulte min begeistring for Margaret. Jeg ville ikke lokke henne til å forvanske fakta på minst mulig måte bare for å bevise et bibelsk argument. Jeg spurte henne nøye og tenkte med meg selv på den neste høytiden, De usyrede brøds høytid. Den inntreffer natten etterpå, den 15 dagen i den første måneden, i følge 3.Mos 23,6. Jeg spurte Margaret om hvor raskt egget må befruktes om moren skal bli gravid. Hennes svar var veldig klart og tydelig: 'Befruktningen må skje innen 24 timer ellers støtes egget ut'.

Nå var jeg virkelig igang! De to viktige hendelsene før forløsningen skjedde ikke bare på rette dager men var også de rette hendelsene. Egget står naturligvis for Pesach, påsken, og befruktningstanken - frøet, som sås i jorden står for Det usyrende brødet, vår Herres begravelse. Hans korsfestelse i påsken gav hver og en av oss muligheten til et evig liv. Hans begravelse i jorden forberedte oss alle for en kommende strålende oppstandelse.

Jeg holdt pusten da jeg spurte henne om tiden for førstegrødens høytid. Jeg forsto at denne tredje høytid, ikke eier rom innenfor en bestemt tidssyklus. Den inntreffer ganske enkelt på søndagen i Det usyrende brøds uke. Det kunne bli dagen etter eller nesten en uke senere. Forsiktig spurte jeg Margaret om det som skjer deretter i graviditetsprosessen. 'Ja, det er litt ubestemmelig,' sa hun. 'Det befruktede egget passerer nedover egglederen i sin egen takt mot livmoren. Det kan ta to til seks dager inntil det planter seg i livmorveggen.' Jeg elsket ordet 'plantet'. Jeg assosierte det sterkt med førstegrødens høytid, vårsæden, og det var dessuten, fikk jeg vite senere, den korrekte benevnelsen. Den medisinske benevnelsen er 'implantation' . Det beskriver det øyeblikk, da det befruktede egget trygt og sikkert lander i livmoren og begynner på sin mirakuløse tilvekst til å bli menneske.

Ble Jesus født i forbindelse med Hanukka?

Anne Berit Fjermedal Gali som er bosatt i Israel har intervjuet den internasjonalt anerkjente bibellæreren og messianske jøden, Lance Lambert (bildet) i hans hjem i Jerusalem. Det meget velskrevne og interessante intervjuet ble presentert over to helsider i Dagen/Magazinet julaften. I intervjuet sier Lance at han "tror at Jesus ble født under Hanukka og ikke 25. desember," og så legger han til: "For meg er det vidunderlig å tenke på at Han ble født under den jødiske lysfesten."

Nå feirer Lance Lambert både Hanukka og jul, og han gjør det både med en tent menora og med et nydelig pyntet juletre. Lambert avviser dermed den etter hvert så populære slutningen som trekkes blant messianske jøder om at Jesus må være født i forbindelse med Rosh Hashana - det jødiske nyttåret og løvhyttefesten. Jeg anbefaler sterkt at den som leser denne bloggartikkelen, også tar seg tid til å lese hele intervjuet som Anne Berit Fjermedal Gali har gjort med Lambert. Jeg vil her bare berøre kort synspunktene Lambert har vedrørende Jesu fødsel og den jødiske Hanukkafeiringen.

Mens de kristne forberedte seg på å feire jul, begynte den jødiske Hanukkafeiringen 21. desember, og varer i åtte dager. Hanukka er blitt feiret hvert år siden makkabeerne, ledet av Judah Makkabi, gjorde opprør mot og overvant Antiokus IV Epifanes. Antiokus IV var en grusom syrisk hersker som påsto at han var en manifestasjon av Gud. Undertrykkelsen var så hard at i de siste tre og et halvt år av hans sju år lange regjeringstid var det nesten ikke mulig for noen jøde å leve som Gud hadde pålagt dem. Antiokus IV vanhelliget templet og innførte avgudsdyrkelse.

Men jødene vant over Antiokus IV og fikk tilbake sitt tempel. Etter at det hadde vært så vanhelliget av de avskyelige avgudene måtte det renses. Det første jødene ville gjøre i den forbindelse var å få lys i menoraen - de syvarmede lysestaken. Men denne lysestaken trengte en helt spesiell olje. Etter å ha lett lenge og vel fant de en liten flaske med nok olje til å vare en dag. Det ville ta åtte dager å fremstille mer, men så gjorde Gud et under og lot denne oljen vare i åtte dager.

Så til det Lance Lambert sier:

"Jeg tror at Jesus ble født under Hanukka og ikke 25. desember. Om det skjedde på den første dag i Hanukka, som er den 25 i den jødiske måneden Kislev, eller senere i høytiden, vet jegikke. Det betyr heller ikke så mye når Han ble født, men for meg er det vidunderlig å tenke på at Han ble født under den jødiske lysfesten. Hanukka er nemlig en fest til minne om at lyset overvant mørket, at sannheten seiret over løgnen og at friheten triumferte over undertrykkelse."

Lambert mener at det er en vidunderlig symbolikk i dette.

"Jesus sa: 'Jeg er verdens lys.' Johannes skriver mye om lys i sitt evangelium. 'I ham var liv, og livet var menneskenes lys.' Derfor er det interessant å tenke at Jesus er født under Hanukka. Det var nemlig en vidunderlig symbolikk og mening. Jesus sa også: 'Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.' Frihetens fest, som Hanukka er, var den mest passende tid for Messias å bli født," sier Lance Lambert.

Som nevnt er det en del kristne og messianske jøder som de siste årene har kommet til den slutningen at Jesus ble født på Rosh Hashana. De tar utgangspunkt i presten Sakarja, faren til døperen Johannes, og presteskiftene som tjente i Templet. De regner da at tiden for henholdsvis døperen Johannes og Jesu fødsel. Men Lance Lambert mener at de glemmer å ta med en enkel sannhet:

"Ifølge Talmud kunne en prest be om utsettelse i tilfelle familiære problemer eller sykdom og bli satt til neste skift. Dette er interessant fordi Sakarja jo ble slått med stumhet. Han kunne gjerne ha gått til ypperstepresten og sagt eller rettere skrevet at han måtte få utsettelse. Hans kone var både gammel og gravid, så det kune ha vært god grunn for å søke om utsettelse. Det ville ha brakt Jesu fødsel til desember," sier Lambert.

Lance Lambert forteller også i intervjuet om en interessant eldgammel tradisjon. Det finnes nemlig noen som mener at sauene Lukas beskriver om ha vært såkalte tempelsauer. Lambert avviser dette, han mener at Lukas som er så nøye med å skrive korrekt ville ha nevnt spesielt at det var tempelsauer det dreide seg om.Om sauene som beskrives i juleevangeliet, ville de ha vært i Betlehem mellom slutten av november og mars, noe som utelukker at Jesus ble født i forbindelse med Rosh Hashana eller på Løvhyttefesten. Tempelsauene var i Betlehem hele tiden, næmest tempelområdet.

"Et annet faktum er at når sauene kom tilbake til Betlehem i november, var de først frie til å springe rundt på alle haugene. Men da vinteren satte inn, ble de tatt inn på bestemte marker, vanligvis i huler. Når det var virkelig kaldy og kanskje snø, ble de brakt inn i huler, og det ble gjort opp ild som å holde ville dyr unna. Dette indikerer også at Jesu fødsel må ha funnet sted i desember, januar eller februar, hvis da sauene ikke var tempelsauer. Men snø kan det ikke ha vært, da de var ute på markene," sier Lance Lambert.

Lance Lambert er også innom keiser Konstantin:

"Keiser Konstantin fikset de kristne høytidene slik at de ikke skulle falle sammen med de tilsvarende jødiske. For eksempel knyttet han påske, som opprinnelig sprang ut av jødenes Pesach, til en hedensk festival knyttet til nytt liv med løvsprett, blomster, kaniner og egg og fikset påske til en fredag og søndag. Han gjorde det slik at påske sjelden skulle klaffe med Pesach. Det samme gjorde han med pinse i forhold til Shavuot."

Lance Lambert mener at når Konstantin bestemte at Jesu fødsel skulle feires den 25. desember, så tok han det ikke helt ut av lufta. En stor romersk festival ble feiret på den dagen, om lyset som overvinner mørket.

"Men jeg tror at det var knyttet til Hanukka, jødenes lys- og frihetsfest. Konstantin var neppe dum, og jeg mener at det er mest sannsynlig at 25. desember i hans tanke var knyttet til 25. Kislev, som altså er den første dag av Hanukka. Han ville med andre ord skille feiringen av Jesu fødsel fra Hanukka, på samme måte som han gjorde det med påske og pinse," sier Lance Lambert.

Viktig oppdatering av www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Hva skal jeg gi deg, Jesusbarn?

Hver gang jeg betrakter dette stedet, fører mitt hjerte en vidunderlig samtale med Jesusbarnet.

Jeg sier: Akk, Herre Jesus, du skjelver, hvor hardt du ligger for min salighets skyld! Hvordan skal keh gjengjelde det?

Da synes det meg som om Jesusbarnet svarer: Kjære Hieronymus, jeg ønsker ingenting annet enn det du synger: Ære være Gud i det høyeste! Jeg vil lide langt mer i Getsemane og på det hellige kors.

Jeg sier videre: Kjære Jesusbarn, jeg må gi deg noe, jeg vil gi deg alle mine penger.

Barnet svarer: Himmel og jord tilhører jo allerede meg. Jeg trenger ingenting, gi det til de fattige, det vil jeg ta imot som om det var gitt til meg selv.

Jeg fortsetter og sier: Kjære Jesusbarn, det gjør jeg gjerne, men jeg må også gi noe til deg personlig, ellers vil jeg dø av smerte.

Det lille barn svarer: Kjære Hieronymus, siden du er så gavmild, så skal jeg si deg hva du kan gi meg: Gi meg dine synder, din dårlige samvittighet og din fordømmelse.

Hieronymus, 331-419, var den første som oversatte hele Bibelen til latin, den såkalte Vulgataoversettelsen.

Har man en gang vandret til Betlehem, del 2

Det er ingen plass i herberget for Maria, som bærer Jesus, eller for Josef. Det er ingen plass i denne verdens herberger for Jesu disipler. Hvor farlig er det ikke hvis det med letthet skulle lykkes å skaffe mneg plass der. Hva har herberget og krybben til felles?

Advart av Gud i drømme nådde vismennene tilbake til sitt eget land langs en annen rute. De skulle inngå Herodes. I overført betydning det at den som Gud har ført til krybben, godt kan vende tilbake til seg selv, til sitt land og til sitt hus, men det må alltid være langs en annen vei. Det vil si at motiver, holdninger, måten å være på og mildlene som brukes, ikke lenger skal være de samme. Har man èn gang vandret til Betlehem, inntrer en gjennomgripende forvandling.

Det ble åpenbart for Simon at han ikke skulle dø for han hadde sett Frelseren. Å, hvor gjerne ville jeg ikke ha mottatt en slik forsikrin. Ikke dø uten å ha sett Jesus. Ikke med mitt legemlige syn, men virkelig å ha sett Ham, med troens øyne. Etter min død håper jeg å få se Ham på en annen måte.

Men det ble gitt Simon mer enn å se Jesus. Han tok barnet i sine armer. Herre, forunn også meg usynlig å få favne det lille barnet.

Engelen befaler Josef å ta barnet og dets mor og flykte til Egypt. Det er tider hvor vi er for svake, og at det derfor er bedre å unngå faren og trekke oss tilbake til et ensomt sted. Men det er nødvendig at vi tar med oss det mest kostbare: Jesus ... barnet, hvis litenhet og svakhet skal styrke vår egen svakhet. Og sammen med barnet dets mor, slik som den elskede disippelen tok henne til seg etter den niende timen. Mariamysteriet er uadskillelig fra Jesus-mysteriet. Begge er barnhjertighetens og kjærlighetens mysterium.

Av fader Lev Gillet, en munk fra Østkirken.