søndag, mai 11, 2008

Sammen med russiske pinsevenner 1.pinsedag


I dag har jeg feiret pinse med en gruppe russiske pinsevenner. Det var herlig! Jeg var invitert til å tale på deres formiddagsmøte. Nå er det blitt en del turer på meg til Russland de siste årene, så det ble gjensynsglede og muligheten til å bli kjent med nye. Når lovsangsteamet slo an strengene til den første sangen, var jeg tilbake på den russiske landsbygda! Der har vi hatt så mange herlige møter, hvor mennesker har fått møte Gud både til frelse, helbredelse og fornyelse. Og det ble en fin samling også i formiddag med lovsang, fellesskap og undervisning i Guds ord. Jeg talte om Gud som leder oss ut i ørkenen, for å få vår hele og fulle oppmerksomhet, slik at Han kan tale vennlig til oss. Jeg talte også om betydningen av å høre Åndens stemme. Etter gudstjenesten hadde vi et måltidsfellesskap, og delte med hverandre fra sist vi møttes. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg trives veldig godt i disse russiske pinsevennenes fellesskap. Litt spesielt å feire pinsedag med dem, med tanke på at det var mennesker fra ulike nasjoner til stede på pinsedag i Jerusalem da den første menigheten ble grunnlagt. Jeg skal møte denne gruppen en gang til før de reiser tilbake til Russland. Det gleder jeg meg til.

5 kommentarer:

Christianculture sa...

Hei Bjørn Olav!
Budskapet du delte med de russiske pinsevennene gav resonnans i meg. Det er en av grunnen til at jeg er lite aktiv på min egen blogg for tiden. Jeg opplever et kall til å komme avsides med Jesus så han kan få gjøre sitt verk i meg.

I de siste dagene ha jeg tenk mye på salme 131."Herre mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte, jeg gir meg ikke av med slikt som er for stort og underfullt for meg. Nei jeg har brakt min sjel til ro og gjort den ganske stille"

Ørkenopplevelsen avslører min indre uro, bak min indre uro finner jeg at jeg ha gitt meg av med slikt som er for stort og underfullt for meg. Og det jeg finner ytterst sett, er at uten å leve i en dyp erkjennelse av at uten Jesus kan jeg ingenting gjøre, finner jeg at det meste blir for stort og undefullt for meg.

Bare ved å ydmyke meg for Gud og erkjenne min avhengighet av ham, og oppgi alt som ikke har sitt opphav i ham så føres jeg tilbake til v.2;
"Nei, jeg har brakt min sjel til ro og gjort den ganske stille, som et lite barn hos sin mor når det har stilt sin tørst, slik er min sjel i meg."

Og kun der, i den stillingen v. 2 beskriver er jeg i en posisjon hvor jeg kan ta imot den kjærlighet og legedom jeg trenger fra Gud.

Bjørn Olav sa...

Du er inne på noe veldig vesentlig, nemlig vår uro, eller rastløshet. Dette er noe de fleste av oss oppdager når vi begynner å søke Herren for Herrens egen skyld. Vi som lever i vår tid er så avhengige av at det skjer noe hele tiden, at når vi bevisst oppsøker stillhet for å være sammen med Herren, og høre fra Ham, så kommer rastløsheten over oss. Og uroen.

Gradvis må vi gi slipp på det taket dette har på oss. Jeg tror nemlig ikke det er gjort i en håndvending.

Christianculture sa...

Jeg tror nok at du har veldig rett når du vektlegger dette med tidsaspektet. Tenker på bonden i Mark.4 som sådde korn i jorden. Det står at "Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset" Vi er ofte så alt for utålmodige.

Synes forøvrig det er så fantastisk med dette ordet: "av seg selv gir jorden grøde" Det speiler en hvile i prosessen.

Bjørn Olav sa...

Dette ordetfra Markus betyr mye for meg. Jeg kom til å tenke på noe som den hellige Serafim av Sarov har sagt, og jeg gjengir det fra en biografi av Valentine Zander: "Whatever you do, do it gently and unhurriedly, because virtue is not a pear to be eaten in one bite."

Ha en velsignet uke!

Anonym sa...

Du skriver: "Jeg talte om Gud som leder oss ut i ørkenen, for å få vår hele og fulle oppmerksomhet, slik at Han kan tale vennlig til oss." Ulf Ekman var inne på noe av det samme i sin profeti til menigheten "Levende Ord" i Bergen i helga, da han sa: "Dere er i ørkenen. Ørkenen symboliserer død, men også den plassen man søker Gud når man er i krise."

Jeg tror vi er mange som trenger å være alene med Gud for å la Han gjenopprette den relasjonen til Gud hver enkelt av oss hadde tidligere. - Og dessuten ønsker Gud å føre oss lenger enn noensinne før. Vi fungerer SAMMEN med Gud, og ikke uten tid med Gud.