Veier til helhet, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til Jean Vanier:

Oppmuntret av den fromme presten begynte jeg å leve sammen med Raphael Simi og Philippe Seux, to menn jeg hadde møtt på et forferdelig psykiatrisk sykehus. Deres foreldre var døde. De hadde ingen som ønsket dem velkommen. Siden de var forlatt, hadde de mye sinne og tristhet i seg. De levde delvis i en drømmeverden og flyktet fra sin egen lidelse. Dypest sett ønsket de bare en ting: kjærlighet; noen som viste dem respekt og lyttet til dem, en kjærlighet som kunne gi liv og mening til livet. De ønsket en venn. De ønsket ikke først og fremst mitt bekjentskap, mine evner til å gjøre ting, men mitt hjerte, min person. Jo fattigere og mer ribbet mennesker er og ute av stand til å gjøre ting, jo mer trenger de et kjærlig fellesskap. Er det ikke også det samme som Jesus ønsker av oss: vårt hjerte mer enn vårt bejentskap og våre tjenester? Han ønsker at vi skal gi oss selv til ham, til hverandre.

Vi begynte å leve sammen. Jeg hadde ansvar for matlagingen. Maten ble deretter! Vi brukte tid til å snakke og glede oss sammen. Vi ble også uvenner! Av ren uvitenhet og mangel på erfaring gjorde jeg feil, behandlet dem for mye som barn, fortalte dem hva de skulle gjøre, uten egentlig å lyttte til dem og uten å respektere lyset skjult i deres hjerte. Etter gjentatte feilgrep begynte jeg etter hvert å forstå. Langsomt ble vi venner, tilliten vokste mellom oss. De utfordret meg mer og mer til å være en venn og leve fellesskap. Dette helbredet meg og fornyet mitt liv.

Andre kom til. Sammen tok vi imot nye mennesker, slik vokste Arken. Vi kjøpte flere hus i landsbyen. Nye fellesskap vokste fram forskjellige steder i verden. I dag er vi en stor internasjonal familie, og mennesker med funksjonshemming er kjernen i felesskapene.

Med sitt rop etter kjærlighet og tillit har de lært meg hjertet og kjærlighetens vei. Med sitt behov for fellesskap har de hjulpet meg til å forstå hva fellesskap er og hvordan vi kan leve det. De som lider, er svake og fylt av angst, har hjulpet meg til å akseptere min egen angst og svakhet. 'De gale, de svake, de foraktede' i denne verden har hjulpet meg til å oppdage Guds utvalgte, hans virkelige venner. Med sitt enkle 'ja' til Jesus, har de hjulpet meg til å si 'ja' til ham. Med sin kjælighet til nattverden, til sakramentene, har de ført meg til hjertet i kirken. Vi kan uten tvil lære av dem.

På bildet ser vi Jean Vanier (til høyre) sammen med Raphael Simi.

Teksten er hentet fra boken 'Den brutte kroppen' av Jean Vanier, Verbum forlag 2003. Anbefales på det varmeste!